Å, dyp av visdom hos Gud el. Giveren!

Rom 11:33 - 36

   33 Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er, og hvor usporlige Hans veier. 34 For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var Hans rådgiver? 35 Eller hvem gav Ham noe først så han skulle få vederlag? 36 For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.

   Hvem gav Ham noe først? Det er et spørsmål som rettes til oss her. Alltid når du leser slikt i Skriften er det meningen at du skal svare på det. Og hva svarer så du? Hvem gav Ham noe først? Har du noensinne gjort det? Er det noe som helst i ditt liv du kan spore tilbake til at du gav Herren noe først, så du fikk det som vederlag? Eller må du vitne: Det er av nåde alt! Fra det minste til det største. Fra unnfangelsen i mors liv, via alle de ting gjennom livet, som er årsak til at jeg fremdeles kan stå her i dag og kalle meg en kristen.
   Han er årsaken til alt! Jeg må si, når sant skal sies, at det heller har vært til tross for meg, enn på grunn av.

   Dette, at det er slik det går til, bruker Herren tilfellet med Abraham og Sara særlig, for å vise at det ikke kommer an på menneske – eller den som vil eller den som løper, som det heter i Rom 9:16, men på Gud som viser miskunn. Om Abraham kan vi lese i Rom 4:19: «Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd – han var jo snart hundre år – og på at Saras morsliv var utdødd.» Utlevd! Han tenkte på det, står det – og han tenkte på Saras morsliv som var utdødd. Han tenkte på det! Selvsagt gjorde han det – alle naturlige forutsetninger var borte.
   Herren vil si deg noe gjennom dette. Det er anskuelsesundervisning. Alt beror på Herren! Han er ikke avhengig av de naturlige forutsetninger – Han går på tvers av dem. Han går på vannet i sin fysiske kropp, og Han byder bølgene å legge seg og vinden tie.
   Hebreerbrevets forfatter skriver slik om det – og om Abraham: «Derfor kom det også fra én – og det fra en utlevd – en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles.» Fra en utlevd! Merk deg det! - for dette er en lekse vi aldri blir utlært i.

   Det er nøyaktig den samme forkynnelse vi møter hos Herrens sanne apostel Paulus – dette som bryter med all menneskelig tanke og fornuft, også slik vi møter det meste av den kristne virksomhet i dag, som jo i svært stor grad drives i ren kjøttkraft – hør hva han forkynner deg i 2 Kor 12:9-10: «Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!»
   Når jeg er skrøpelig! Hører du virkelig dette? Hører du hva Ånden sier til menigheten? Paulus – apostelen – higet ikke etter å bli en slik «kraftkristen» som vi ser så mye av i dag, men tvert imot å bli bevart i denne skrøpelighet som måtte ha alt i Kristus. Og det var altså så vanskelig for apostelen, da han hadde del i det samme kjød som oss, at Gud måtte gi ham en Satans engel til å slå ham, så han ikke skulle opphøye seg av de overmåte store åpenbaringer han hadde hatt. (2 Kor 12:7).
   Selv apostelen måtte ha denne hjelp – og hvilken hjelp! kan vi vel si – for å holde seg på plass. Hva da med deg? Vet du av noen bedre vei?
   Paulus skriver da også nettopp til korinterne i 1 Kor 2:2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»
   Vil stille den enkelte i forsamlingen to spørsmål i denne sammenheng: Trenger du virkelig – der du sitter nå – denne Kristus som korsfestet? Og i tilfelle ja – hvorfor? Hvorfor trenger du en korsfestet Herre? Eller er det slik at du våkner opp stilt overfor et slikt spørsmål, og ser: Jeg er jo kommet bort fra grunnvollen! Jeg har begynt å leve mitt eget kristenliv, på utsiden av grunnvollen! Og er blitt mer og mindre fornøyd med det.
   Er det slik, min venn! - eller kan du synge av hjertet med i sangen: «Av nåde alt jeg får, Av Gud fra først til sist.» Fra først til sist! Der lever bare den som ingenting har i seg selv i denne sammenheng.

   Ja, vi kan jo bli mer og mindre rystet av den forkynnelse vi møter i Guds ord her – alt ettersom hvor våkne eller søvnige vi er i åndelig henseende – men ingen blir vel så rystet som en burde bli, for hva er resultatet av å ikke leve her? Hør hva som forkynnes i Rom 8:12-13a: «Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø.» Da skal dere dø! Dette skrives til kristne romere.

E.K.

   Hva er det da å leve etter kjødet? Det burde jo være viktig for oss å vite, da det jo står om liv eller død. Det står videre i Rom 8:13b: «Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.» Det er ofte viktig å merke seg hva som ikke står i et vers, eller i en sammenheng i Ordet. Det står ikke at de skal døde legemets gjerninger ved å etterleve lovbud, og gi seg inn på det av all makt osv., men ved Ånden, står det.
   Hvor leder Ånden deg? Alltid til Jesus! Alltid til seieren og nåden som er gitt deg i Ham. Han overbeviser deg igjen og igjen om Hans kjærlighet til deg, synderen.
   Å leve etter kjødet er ikke først og fremst å gjøre onde gjerninger – en levende kristen kan også komme til å gjøre onde gjerninger – onde gjerninger/handlinger er bare et utslag av at kjødet får sin vilje i deg. Men å leve etter kjødet, det er presist uttrykt i Ef 2:3, hvor apostelen minner dem på hvordan det var fatt med dem før de kom til troen: «Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.»
   Vredens barn – de som på grunn av sitt bortvendte sinn kommer til å dø i sine synder og gå evig fortapt under Guds vrede. Disse efeserne hadde fått nåde hos Gud til omvendelse, og nå minner apostelen dem blant annet på fra hva: «- vi gjorde kjødets og tankenes vilje!»
   Lever du ditt kristenliv etter eget forgodtbefinnende? Det du mener er rett? Eller må du hver tid og stund rope til Gud om lys, i den saken? «Når jeg har tenkt meg trett til døden, Si så hva du har tenkt, o, Gud,» heter det i en kjent bedehussang.

   For den trette vandrer er dette det saligste budskap – det hele skal få bero på Gud. Men for den som ennå har noe å gå på, er det som en vemmelig stank.
   Apostelen Paulus sier også noe om tilstanden i menigheten i den siste tid, og da lyder det slik i 2 Tim 4:3: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.» Og så får du bare – før du ser deg omkring – se inn i ditt eget hjerte her.

   Å ikke tåle, det er et sterkt ord! Bare tenkt på resultatet om du får i deg noe du ikke tåler. Mange skal altså ha det forholdet til den sunne lære, i den siste tid. Det er svært!

   Men til slutt: Abraham, selv om han riktignok tenkte på sitt utlevde legeme og Saras døde morsliv, så holdt han seg til troen. Slik oppfatter mange det – og så blir det fokus på Abrahams store tro. Nei, han holdt seg til Gud! Det var hans tro! Den var altså av Gud! Ellers kunne vi jo med rette gått Guds ord imot her, og sagt: Ja, men Abraham gav Gud sin tro, og Gud måtte altså gi ham vederlag. Da ville Abrahams tro vært en Abrahams gjerning – hvilket det jo ofte blir fremstilt som også, men nei, som vi kan lese i Rom 4:2: «Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud.» La det få synke inn! «Men det har han ikke for Gud.»
   Abraham ble frelst av nåde! Abraham hadde tro av nåde! Det Abraham gledet seg til og så frem til, det var Herrens dag – Jesu dag! Den dag da Herren selv skulle gå til forbannelsens tre, med Abrahams synder på sitt legeme! Som Jesus sier det i Joh 8:56: «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.»

   I denne stund vi sitter her, priser Abraham sin Gud i himmelen, for at Han så i nåde til ham. Aldri av noen annen grunn! Abraham var i utgangspunktet en avgudsdyrker i Ur i Kaldea, da Gud kom til ham og førte ham ut av det mørket.

   La oss lese teksten sammen igjen til slutt: «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er, og hvor usporlige Hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var Hans rådgiver? Eller hvem gav Ham noe først så han skulle få vederlag? For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.