Skjærtorsdag
  Tilbake            
                                               Skjærtorsdag

 

 

 




Frimodighet og bekjennelse

Hebr. 10, 19 - 25

   10 Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. 20 Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød. 21 Og vi har en stor prest over Guds hus. 22 Så la oss da tre frem med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann. 23 La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet. 24 Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, 25 og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg.
 

   Bekjennelsen har sin grunn i frimodighet og frimodigheten har sin grunn i Han som gav løftet. Det er en årsakssammenheng her. Det er ingen gagn i å formane og oppfordre verken deg selv eller andre til større frimodighet. Spørsmålet blir jo da umiddelbart: Hvor skal jeg hente denne frimodighet? Den må jo være grunnet på noe.
   Det er som når Jesus sier til sine: Frykt ikke! Da vil du jo naturlig spørre - og spesielt om du står i en reell fare - hvorfor ikke? Derfor ser du Jesus gir alltid en grunn for sin formaning. Han sier for eksempel - enkelt og likefrem: Det er meg! Altså har du ingen grunn til frykt. Eller som Han sier i Åp 1,18: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
   Du har altså ingen grunn til å frykte noe så fryktelig som døden, for jeg har nøklene! Jeg kan låse deg ut av den. Som vi også kan se av Slm. 68,21: «Gud er for oss en Gud til frelse, og hos Herren Herren er det utganger fra døden.» Altså får du en helt konkret begrunnelse for hvorfor du ikke trenger å frykte.

   Hva er så grunnen til at du kan være frimodig i din tro, du som i din nød over deg selv har tatt din tilflukt til Jesus, til frelseren? Hva grunnes det på at du kan holde frimodig fast på bekjennelsen av ditt håp? Er det fordi det har lykkes for deg som kristen etter hvert? Er det fordi du tross alt har gjort noen fremskritt? Er det fordi du tross alt vil høre Jesus til? Kort sagt, har det noe som helst med hva du kan finne hos deg selv å gjøre? Hvor lenge kunne du da være frimodig, du som er av sannheten? Nei, hør nå hva Ordet sier her: «Han er trofast som gav løftet.» (v.23b).
   Der har du grunnen for frimodigheten! Det er alt sammen knyttet til Ham!

   Ved hva fant apostelen frimodighet til å gå inn i helligdommen? Var det ved noe han fant hos seg selv? At han var utvalgt til å være apostel for eksempel? Det var jo en stor æresbevisning. Nei, hør igjen: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» Han gikk inn dit, og det med frimodighet - det skal vi også merke oss, han æret Gud ved sin frimodighet altså - for han gikk inn dit på den grunn Herren selv hadde lagt for ham.
   Og så sier han noe utrolig fint videre - utrolig fint for den som ser sitt behov: «Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.» (v.20). «Til den har Han innviet for oss...!» Har Han! Rop det ut! Altså, veien inn - helt inn - i denne helligdommen, som bare det fullkomment rene og hellige kan bestå i, har Han innviet for oss en vei. Og så kan jeg jo spørre deg da: Tror du det er en vei som holder, når det er Gud selv som har lagt den? Og et spørsmål til: Hvorfor leter du da stadig etter andre veier? Det er jo det du i virkeligheten gjør, når du betrakter deg selv, om du, eller noe hos deg holder mål.
   Nei, la du det synke inn, om det kunne skje én gang for alle - det er ikke noe hos deg som holder mål! Ikke noe! Jesus sier det slik - og det burde være enkelt å forstå: «For mennesker er det umulig!»  (Mrk. 10,27).

   Du kjenner denne beretningen fra Skriften hvor den rike unge mann kommer til Jesus, med spørsmål om hva han skal gjøre for å arve evig liv. Jesus må da si, etter at denne unge mann går bedrøvet bort: «Jesus så seg omkring og sa til sine disipler: Hvor vanskelig det vil være for dem som er rike, å komme inn i Guds rike! Disiplene ble forferdet over Hans ord. Men Jesus tok igjen til orde og sa: Barn, hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike! Da ble de enda mer forferdet og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst?» (Mrk. 10,23-26).

   Da ble de forferdet...! Da ble de enda mer forferdet...! Hvorfor det? Jesus talte jo om de rike, og de var ikke just blant dem. Jo, disiplene så noe, som du og jeg ikke uten videre har sett! Hva sa Han til denne unge mann: Gå bort og selg omtrent alt det du eier, så du kun har til livets opphold igjen? Gå bort og selg det meste? Nei, «Gå bort og selg alt du eier!» (Mrk. 10,21). Alt! Får det da noen betydning for deg som er her nå? Har du solgt alt?

E.K.

   Hos en sann troende har all lit til alt annet fått et banesår. Og det er noe som stadig må levendegjøres for oss - det er ikke frelse i noen annen! Det er ikke liv i noen annen! Hva hjelper det om ladene er fulle, om din sjel kreves av deg i natt?
   Men Jesus sa noe mer i den sammenheng; Nemlig: «For Gud er alt mulig!» Også det som i utgangspunktet er umulig. Han fører et menneske slik at det til sist har sitt eneste - eneste - håp i Jesus. Og det er slike han taler til i teksten vår, apostelen - og det er dette håp han taler om når han skriver: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp!» Igjen: Hvorfor? «- for Han er trofast som gav løftet.» (v.23).
   Har du noe annet å håpe på, enn ene og alene det håp som er gitt deg av Ham som er trofast!

   Men det står vel bare fast om også du har vært trofast? Igjen, min venn: Hvordan kunne du da være frimodig innfor Gud? Hør hva Paulus vitner i 2 Tim. 2,13: «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.» Din troløshet rokker ikke ved Hans trofasthet. Ser du da hvilken grunn du har fått å stå på? Og ser du da hvem som blir stående igjen med æren alene til sist? Guds trofasthet er en klippe, for «hos Ham er ingen forandring eller skiftende skygge.» (Jak. 1,17).

   Vi leser om forhenget i templet som revnet fra øverst til nederst, da Jesus utåndet på korset. Da kan noen tenke seg at nå er det bare å løpe like inn i helligdommen. Nei, det er lagt en ny vei i stedet for den gamle, leser vi: «- en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.» (v.20). Det fullkomne kjød som gjelder i vårt sted innfor den hvite trone.
   Tidligere hang dette forhenget der. Det ville bare åpne seg for deg, dersom du gjorde alt det som loven krevde av deg. Den gamle pakt! Nå derimot står Jesus der i dette forhengets sted - og om Ham synger vi: «Er da ei Hans åpne sår Himmeldører vide,» - og så skriver han videre, sangeren, noe vi skal merke oss - «Der vi daglig adgang får Med all synd og kvide?» Det er jo bare ett svar på det spørsmålet: Jo, jo, Hans sår er himmeldører vide! Der får vi daglig adgang med all synd og kvide!
   Der tar Han imot syndere. Var det ikke slik, ble ikke noe menneske frelst.

   «Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger,» leser vi her. (v.24). Oppglødes til kjærlighet og gode gjerninger kan du bare på én helt bestemt grunn - nemlig på evangeliets grunn. Du må selv leve i denne fullkomne frihet Han har kjøpt deg med sitt blod. Ingen oppglødes av en formaning på lovens grunn. Nei, det fører tvert imot Guds forbannelse med seg. Dersom gode gjerninger er nødvendige til frelse - og det er vi svært så snare til å tenke, mer og mindre bevisst, selv så mange århundrer etter den lutherske reformasjonen. Det ligger oss i blodet dette. Nei, de gode gjerninger som frelser oss, det er Jesu gjerninger? Hele Hans liv her på jord fra unnfangelsen til Hans himmelfart, kan vi kalle én gjerning. Det var Jesu gjerning til din frelse!
   Tror du det holder? Tror du det er nok det Han gjorde? Skriften vitner iallfall klart nok at det var nok for Faderen. Da bør det vel også være nok for deg - for du vil vel ikke gjøre Ham til en løgner? det er jo Han som vitner i evangeliet, at det Jesus gjorde for deg, det er fullstendig nok!
   Ta imot det med takk i dag, og hør apostelens formaning til deg: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp!» Og enda en gang: «- for Han er trofast som gav løftet.» (v.23).

 

Til toppen