Tilbake            
                                               Søndag før pinse

 

 

 




I Jerusalem og for folkeslagene

Ap.gj. 26, 1 - 3. 20 - 29

   1 Agrippa sa da til Paulus: Du har lov til å tale om deg selv! Da rakte Paulus ut sin hånd og begynte sin forsvarstale: 2 Kong Agrippa! Jeg akter meg lykkelig at det er overfor deg jeg i dag skal forsvare meg mot alt det som jødene anklager meg for. 3 For du har meget god kjennskap til alle skikker og lærespørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg at du vil høre tålmodig på meg.
   20 Men både for dem i Damaskus først og i Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulle fatte et annet sinn og omvende seg til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige. 21 På grunn av disse ting grep noen jøder meg i templet og prøvde å slå meg i hjel. 22 Så har jeg da fått hjelp av Gud og står til denne dag og vitner både for liten og stor, og jeg sier ikke noe annet enn det profetene og Moses har sagt skulle skje, 23 at Messias skulle lide, og at Han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene. 24 Men da han sa dette i sin forsvarstale, sa Festus med høy røst: Du er fra forstanden, Paulus! Din store lærdom driver deg til vanvidd! 25 Men han sier: Jeg er ikke fra forstanden, mektigste Festus! Men jeg taler sanne og sindige ord. 26 Kongen kjenner til disse ting, og til ham taler jeg også frimodig. For jeg kan ikke tro at noe av dette er ukjent for ham, det er jo ikke skjedd i en avkrok. 27 Kong Agrippa, tror du profetene? Jeg vet at du tror! 28 Men Agrippa sa til Paulus: Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen! 29 Paulus sa da: Jeg ville ønske til Gud, enten det mangler lite eller mye, at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg, med unntak av disse lenkene.

   Paulus viser til skikker og lærespørsmål blant jødene i sin forsvarstale. Det er viktig å merke seg det, idet han her taler til en som har innsikt i dem. Altså er budskapet om Messias, som vi nå kjenner som Jesus fra Nasaret, skjult til stede i disse jødiske skikkene og lærespørsmål. Som vi også kan lese om Paulus i Ap.gj. 18,28: «For med kraft gjendrev han jødene offentlig, idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias.»
   Viste av Skriftene! De jødiske skrifter, Det Gamle Testamente. Der lå budskapet om at nettopp dette mennesket, tømmermannssønnen Jesus fra Nasaret var den lovede Messias. Skjult til stede, som vi kaller det, eller skjult, men åpenbart, som vi synger i en sang. Det ligger der på en slik måte, at når Den Hellige Ånd kaster sitt lys over Ordet og hjertet, så ser vi det, at Jesus er Messias, Jesus er Herren, Jesus er frelseren.

   Det er mange som hevder slikt at vi for eksempel er jødene stor takk skyldig, for Ordet og frelsen kom til oss via dem – eller vi er Luther og de andre reformatorene stor takk skyldig for hva vi fikk gjennom dem, eller fedrene og andre – men vi skal rett og slett vokte oss for den slags tanker, for egentlig, eller dypest sett, som det gjerne sies, så er vi kun Gud stor takk skyldig, som har brakt frelsesordet til oss gjennom skrøpelige mennesker, som ikke hadde kunnet ta så mye som et skritt i riktig retning uten ved Ham, eller tenkt en rett tanke om disse ting uten ved Den Hellige Ånds opplysning.
   Det er ikke mennesker som har brakt oss dette, men Gud alene!

   Hva var grunnen til at Paulus sto her og måtte føre en forsvarstale for Festus og Agrippa? Jo, «alt det som jødene anklager meg for,» sier han. (v.2). Nettopp de som Herren hadde gitt åpenbaringen, forfulgte nå i sin åndelige blindhet nettopp den åpenbaring som Herren hadde gitt dem.
   Hva med reformatorenes etterkommere? Hvor mange har ikke også den lutherske kirke, og andre kirkesamfunn for den saks skyld, forfulgt. Hvem sperret Hans Nielsen Hauge inne i ti år til helsa hans var knekt? Det var kirken – den som var satt til å forvalte åpenbaringen. Vi skal ikke rose mennesker, for det som Gud alene har eller kan virke.

   Han sendte deg sin Sønn som frelser, vitner Ordet. Jesus kom hit til denne jord, med det ene mål for øye, å være din frelser. Å gjelde for deg – gjelde i ditt sted innfor den trone hvor du ikke kan svare ett til tusen. Den trone hvor ikke noe menneske – heller ikke du – kan legge frem sin sak og vinne. Den tronen innfor hvilken alle mennesker kommer til å oppleve at de går fortapt, med mindre de er blitt hyllet i en helt bestemt drakt – den blodige drakt fra Golgata kors. Den drakt bare Jesus hadde makt til å sy ferdig, ved sine gjerninger, sine dyder, som det før kaltes. Han alene skal vi prise!
 
   Vi sier gjerne at det og det menneske har gjort mye godt – ja da, det er sant det, mange mennesker har gjort mye godt, men når det kommer til dette – gjerninger som består for Gud i kraft av seg selv, da er det kun tale om det Herren selv fikk virke ved et menneske.
   Likevel oppfordrer Skriften oss gang på gang til å gjøre godt, for det er ikke uten betydning for andre mennesker – andre troende for eksempel – og Gud bryr seg om mennesker. Som vi også hører det av apostelens munn her i teksten vår: «-for hedningene forkynte jeg at de skulle fatte et annet sinn og omvende seg til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.» (v.20).

   Kan vanskelig misforstås det, ikke sant? Men det er altså ikke disse gjerninger som skal frelse deg! De gjerninger som frelser deg inn i himmel og salighet, de er allerede gjort! Det er de gjerninger Jesus gjorde! Han døde blant annet for dine synder! Hvordan skal de da kunne anklage deg på den siste dag?
   Men legg nå merke til hva han sier her: «- for hedningene forkynte jeg at de skulle fatte et annet sinn og omvende seg til Gud.»

E.K.

   Å fatte et annet sinn, det vil si, at et menneske er kommet i en tilstand hvor det ikke lenger bevisst står Guds ord og tale imot. Ønsker det iallfall ikke, men vil gjerne høre og lære sannhet! I Ap.gj. 17,10-11, kan vi lese om jødene i Berøa at «disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.»
   I Hebr. 10,39, hører vi om dette å unndra seg til fortapelse. Unndra seg! – det er et spesielt uttrykk det. Og vi møter det i teksten vår – to tilfeller av det samme, men forskjellig uttrykt.
   Først Festus i sitt voldsomme utbrudd, da dette rykket innpå ham: «Men da han sa dette i sin forsvarstale, sa Festus med høy røst: Du er fra forstanden, Paulus! Din store lærdom driver deg til vanvidd!» (v.24). Med høy røst! Roper ut sin vantro, og sin anklage mot Ordet. Å tro Ordet slik er for denne typen menneske uforstand og vanvidd. Intet mindre! Vi kjenner vel til dette!
   Men så har vi den langt finere, men like unndragende kong Agrippa. Han presterer midt i sin unndragelse fra sannheten, å si: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen!» (v.28).
   Tror du virkelig det? Tror du virkelig denne mannen var villig til å gi opp alle sine privilegier her i verden, og bli som den elendige Paulus som sto der som en fange fremfor ham? Jeg tror ikke det! Det var bare et annet og finere uttrykk for den samme vantro som åpenbarte seg i Festus. Ha meg unnskyldt – men jeg hører gjerne mer en annen gang!
   Vantro er å ikke ville tro! Merk deg det! Å ikke ville! For som Paulus vitner her om kong Agrippa: «Jeg vet at du tror!» (v.27). Det vil altså si at denne mannen ut fra profetene, forsto at Paulus fortalte sannhet. Og han trakk seg unna! Det er svært! Stakkars kong Agrippa! Dette er vantro, vantro som fører det menneske som er i besittelse av den, i den evige fortapelse.

   Jeg reagerer alltid med avsky på denne forkynnelse som sier til syke mennesker som søker forbønn og helbredelse, at grunnen til at de ikke oppnår det er at de har for lite tro. Hørte en som skulle forsvare dette et sted, og så sier han noe slikt som at, i min Bibel står det at Jesus et sted ikke gjorde mange kraftige gjerninger der, på grunn av deres vantro. Det står for øvrig i Mt. 13,58.
   Jeg kunne si til vedkommende – disse menneskene som søker Jesus enten det er for frelse eller helbredelse, de er da ikke vantro! Det er jo ikke noe de heller vil enn å tro på Ham! Vantro er å ikke ville tro, og det kan vel vanskelig sies om disse!
   Men slik kan altså Guds ord misbrukes til det å gå djevelens ærend!

   Han var et vi ville kalle en luring, denne Agrippa. Ikke en slik som buste ut som Festus – men, å du, han var ikke lur denne dagen. Det kunne han nok ha vitnet klart for deg om, dersom han kunne kommet og vitnet her i kveld. Unndra deg ikke til fortapelse! Du lurer ikke Gud! Han ser dine beveggrunner helt inn i det dypet du ikke ser inn i selv en gang!

   Gud har i sin nåde sendt en frelser til jord, for at du ved troen på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv! Du vil ikke utsette det, vil du vel? Du vil vel gjerne vite i dypet av din sjel her og nå, at Han er frelser din, ikke sant? Du fatter vel et annet sinn, når Han kommer deg nær i sitt frelsesord? Det er å håpe, så ingen av oss skal ende som Festus og Agrippa – de lot muligheten gå fra seg der, den dagen!

   Hør hva Paulus vitner til slutt: «Jeg ville ønske til Gud, enten det mangler lite eller mye, at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg, med unntak av disse lenkene.» (v.29).
   Han visste hva han hadde fått del i, Paulus – for det hadde han gitt avkall på alt!