|
«Ordet
om denne frelsen ble sendt.» (v26b). Ble sendt! Det er noe som er sendt oss! Det er
med andre ord noe fullført, noe fullbrakt, som blir forkynt oss! Slik
som vi leser om Herrens ord, Herrens budskap til Jerusalem i Jes 40:2:
«Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt,
at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt
for alle sine synder.»
Du vet om du selv hadde vært
med i striden og seiret, som soldat, for ikke å tale om som hærfører,
da trengte ingen rope til deg at din strid var endt – nei, da ville
du jo visst det, for du hadde selv vært til stede! Slik var det åpenbart
ikke her da, for her måtte vedkommende gjøres oppmerksom på det! -
gjøres oppmerksom på tingenes sanne tilstand! Vi må bli det
fortalt, fordi det er en strid vi selv ikke har vært med i og
vunnet!
Må du som er her nå gjøres
oppmerksom på det? Virkelig? Så mange ganger du har hørt denne seier
forkynt! Det må da skyldes at du venter på en annen seier – eller
at du rett og slett ikke vil berges på denne måte, nemlig at en annen
har gjort alt – ALT!
Du ser i teksten vår her
– i første del av den, hvor han taler om israels
folk, deres første konge Saul og David kongen etter Guds hjerte –
er det kun tale om Herrens gjerninger. Merk deg slikt i Skriften,
for det er et vitnesbyrd om Guds nådige inngrep til din frelse! Det
er ikke du som skal kjempe deg frem på denne veien, men du skal bæres
som et hjelpeløst spedbarn helt frem til himmelens salighet av Ham,
din frelser og forsoner!
Til å overbevise deg om at
du er som et slikt lite og hjelpeløst spedbarn som ikke på noe vis
kan ta vare på, og sørge for deg selv i denne sammenheng, gav Gud
oss loven – uttrykket for Hans fullkomne vilje for oss. Den vei du
må gå til fullkommenhet, om du skal nå frem på
den! Denne har enkelte gjort til en hjelper for oss på veien til himmelen,
mens det den er gitt til er å overbevise oss om synd og egen uformuenhet,
for å bruke et noe gammelmodig ord om det, så vi skal ta vår tilflukt
til det ordet som er sendt oss – nemlig ordet om vår frelse!
Hør nå hva apostelen forkynte dem – og oss nå! -: «Israels
Gud, dette folks Gud, utvalgte våre fedre. Han lot folket vokse seg
stort under utlendigheten i Egypt.»
Også i Egypt altså. Men var
de ikke et folk i fangenskap da – hva brydde vel Gud seg da? Hadde
Han vel noen planer for dem? De ble et stort folk, leste vi vel her?
Nei, vi gjorde ikke det – bare hør!: «Han lot folket vokse
seg stort!» Men hvordan skulle de da komme fri fra dette fangenskapet?
Det var jo ikke nok å være et stort folk. De hadde ikke noen militær
opptrening og våpen, slik som Faraos hær. Vi leste videre- igjen:
«Han førte dem ut derfra med løftet arm.» I de mange år i ørkenen
«bar Han dem på faderarm,» leser vi her. «Han utryddet
sju folkeslag i Kana'ans land, og skiftet
deres land ut til arv for dem.» Sju folkeslag som hadde fylt syndens
mål. Et mål som er satt opp for ethvert folk. Noe vi burde stanse
alvorlig opp for!
Etter dette gav Han
dem dommere i omkring fire hundre og femti år, inntil profeten Samuel.
Du ser, Han hele veien! Og så gav Han dem kongen David – forbildet
på den frelser Han – Han – skulle sende dem. I Davids utvelgelse
og fremtreden i Israel ligger Guds løfte om frelse for oss alle. Han
er med andre ord i egen person frelsesforkynnelse – frelsesløfte fra
Gud! Og hvor trøsterikt blir ikke da ordet om at han var mannen etter
Guds hjerte, med tanke på dette at han nettopp er forbildet på Jesus!
Det er som Gud Faderen roper ned fra selve himmelen der på Tabor,
hvor Jesus ble herliggjort for noen av disiplenes øyne: «Dette er
min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!» (Matt 17:5).
Hørte du det? I Ham har jeg velbehag! I Ham! Og denne
i Gud Faderens øyne fullkomne person, har stilt seg frem i vårt sted!
Det er ordet om denne frelse som er sendt oss!
«Etter sitt løfte førte Gud
av hans (Davids) ætt frem en frelser for Israel, Jesus!» (v.23).
E.K.
|
Igjen – hvem var det som førte frem denne frelser for oss?
Det var Gud! Det er som Jona, profeten, vitner der han ligger bundet
i mørket: «Frelsen hører Herren til.» Altså – frelsen er av Gud –
ja, frelsen er helt og fullt av Gud, den er Jesus, Herren selv! Da
skal du legge merke til hva som skjer med Jona, da han ut fra denne
erkjennelse bringer det vitnesbyrd: «Da – da - talte Herren
til fisken, og den spydde Jona opp på det tørre land.» (Jona 2:10-11).
Det vil si, ut i lyset og friheten igjen!
Så er det dit Herren også
vil ha meg og deg – Han vil virke den erkjennelse ved sitt ord og
ved sin Ånd – at det ikke står i vår makt å legge ett strå til vår
frelse, og at frelsen derfor må høre Herren til alene, Han måtte gjøre
det hele fra A til Å.
Du og jeg må bli klar over
hvem som blir født der i Betlehem julenatt – hvem det er som nå er
kommet til verden for å fullføre all rettferdighet som Han sier til
døperen Johannes der ute ved Jordan. Det er vitnet ut over jorden
av englekoret, og du har også hørt det, sikkert mer enn en gang: «I
dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids
stad.» ( Luk 2:11).
Din frelser – og dermed din
frelse – er født deg! Din frelser – og dermed din frelse –
er Herren!
Som du hørte av teksten vår
– Han var den som sørget for alt når det gjaldt det gamle Israel,
og det som et forbilde på hvordan Han også vil ta seg av oss! Det
står skrevet til lærdom for oss, som Skriften vitner om det i Rom
15:4.
«Etter sitt løfte førte Gud
av hans (Davids) ætt frem en frelser for Israel, Jesus, etter at Johannes,
før Han stod frem, hadde forkynt omvendelses dåp for hele Israels
folk,» leser vi i teksten vår her (v.23-24), og det er viktig å få
med seg! Det har nemlig betydning også for oss dette.
Det kaltes omvendelses
dåp. De som gikk i denne dåpen omvendte seg, så langt det står til
mennesker å gjøre det. Det heter om dem at de «ble døpt av ham i elven
Jordan, idet de bekjente sine synder.» ( Matt
3:6).
Idet de bekjente sine synder! Merk deg det!
- for vi vet jo at ingen ble frelst ved denne Johannes' dåp!
Denne Johannes' dåp har vi flust av også i vår tid, dog i de fleste
tilfelle uten vannet. Men ellers de samme ingredienser, for å si det
på den måten. Jeg bekjente mine synder, jeg gav meg over til Gud,
jeg døpte meg, jeg sa ja til Jesus, jeg tok et standpunkt for Ham,
jeg bestemte meg for å følge Jesus osv.! Hele veien taler jeg her
om hva jeg har gjort! Alt vel her, det er vel bra ting? - ja,
men ikke om jeg stanser ved dette! Ikke om jeg tenker at dette er
nok! Ikke om jeg tenker at dette er Guds frelse! Ikke om jeg av den
grunn kan være foruten Jesu gjerning! Ikke om jeg mener at også dette
skal regnes med! Dette er Johannes' dåp!
Johannes pekte videre, som
du kan lese i Joh. 1:29 og 36: «Se der Guds lam, som bærer verdens
synd!» Med andre ord: Se der er deres
frelse! Der går Han – Han er Guds Sønn og Hans navn
er Jesus!
Ja, var det ikke nettopp
det apostelen vitnet i teksten vår: «Etter sitt løfte førte Gud av
hans (Davids) ætt frem en frelser for Israel, Jesus!» (v.23).
Jesus! Han er vår frelse! - Han er vår frelse alene! - og Han
er av Gud!
Kjære venn! - hør det, og
vær fornøyd med det! - for det er nemlig hva Gud er fornøyd med! Da
må ikke du komme der med noe annet, vet du, ellers blir du stående
med skam den dagen i motsetning til de som har satt sin litt til det
som er gitt dem i og ved Ham. Det står flere steder i Skriften: «Den
som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.» (Rom 9:33; 10:11; 1 Pet
2:6).
Jesus
er ikke kommet for å kreve av deg, men gi deg - som vi leser
i Matt 20:28 og Mark 10:45: «-
likesom Menneskesønnen ikke - ikke - er kommet for å la seg
tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges
sted.»
|
Sankthansdag
/Jonsok
