Såmannssøndag

Guds rike, dette største og mektigste av alle riker, som en dag helt og fullt skal knuse og underlegge seg alle andre riker (Dan 2:44), kommer til oss på en underlig måte. Som et frø som blir sådd. Og ikke som et hvilket som helst frø heller, men Jesus sier i Matt 13:32: Det er mindre enn noe annet frø. Det er det minste frø av alle.

Det er nok å ta anstøt av for det stolte hjerte og sinn i Guds rike! Det ser jo så smått ut. Bare tenk på Jesu fødsel, både stedet og hvem som fødte Ham.

Og slik er det hele veien, smått og elendig i verdens øyne. Og i den forbindelse kommer Jesus med en opplysning, som også inneholder en advarsel. For Han visste hvordan vårt naturlige menneske er innstilt. «Salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Og det er menneskehjertet som har begynt å fatte noe av Guds visdom, Jesus priser salig her. Du har begynt å se inn i det åndelige riket - at det er slik Gud ville frelse verden, ved sin Sønn i verdens sted!

Hvorfor ble Jesus gjort elendig?
Fordi Han var elendig selv? Nei, Han var himmelens Herre! Men for å kunne frelse elendige måtte Han ta på seg den elendiges elendighet, og på det viset gjøre opp for den og ta den bort. Han har tatt din elendighetr bort! Og slik kunne vi fortsette. Fattig for at du skulle bli rik. Hvorfor ble Han gjort til synd? osv.

Guds rike kommer til oss i dette ordet om Jesus. Det blir kastet ut og sådd som et frø - så kommer det an på da, hva slags jord det får falle i.

«Noe falt ved veien.» Hjertet er hardtrampet og adspredt av verdslige tanker og beregninger. I et slikt hjerte er det ikke rom for åndelige overveielser for eksempel. Frøet blir liggende oppå! Kommer ikke inn!

Men frøet i seg selv mangler intet. I dette lille frøet som ser så uanselig ut, ligger hele himmelen og saligheten. Derfor ligger også faren i at du skal komme til å forakte dette lille frøet - ordet om korset - den eneste adgang til Guds rike. Da vil du bli stående utenfor, i mørket, ute av stand til å finne inn. Du vil kunne se over avgrunnen inn i Guds rike, skue det som et slags «skyggeland,» men du vil ikke være i stand til å se noen bro som fører over. (Luk 16:26).

Salig er den som ikke tar anstøt av meg, sier Han, der Han åpenbarer seg i en tjeners skikkelse. Som din tjener til liv og salighet! Vil du ha Jesus slik, eller sier du som Peter: «Aldri i evighet skal du vaske meg!» Det var Peters stolte hjerte som kom til uttrykk her, godt skjult også for ham selv, i påtatt ydmykhet.
Peter så ikke hvor syk og forkommen han var. Men da Jesus sier: «Uten at jeg får vaske deg har du ingen del i meg», da åpenbares noe mer hos Peter: «Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet.» Uten Jesus ville og kunne han for all del ikke være.

Jesus er overhodet ikke interessert i våre gjerninger og vår aktivitet som vi kan lese i Apg 17:25: «Heller ikke lar Han seg tjene av menneskehender som om Han trengte til noe. For det er Han selv som gir alle liv og ånde og alle ting,» men i at vi skal begynne å høre, så vi kan få lys over vår situasjon.
Og den som har fått Guds ords lys over sin situasjon, han utbryter som Peter: «Uten Jesus kan jeg for all del ikke være!» Og der får Herren så sitt frø, nådeordet! Det som spirer frem og bærer frukt, som er Jesu gjerning i og ved den troende.

Tenk for en stor ting å være en kristen! Guds Ånd har bygget og grunnfestet et tempel der inne i ditt hjerte! Hvem kan fatte det? Du ser jo helst ditt syndige, ustadige og upålitelige hjerte. Men tenk også hvilken dom å ikke gi akt på det.

   Det ser uanselig ut til å begynne med, men det forblir ikke slik.
   Så lenge det bare klang for ditt øre, var det vel ikke så stort, men da det hadde funnet veien til ditt hjerte, kunne du vitne: «Jeg ser Guds rike!»
   Så også i større målestokk - en dag skal det knuse og underlegge seg alle andre riker.

Hva er det han skriver i fedrelandssalmen, Elias Blix: «Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde.»
Du sende ditt ord! Hvorledes kom du min leser, til troen? Det er mange ting som kan forveksles med tro. Tenk bare på dette med kristelig alvor, hvor snart forveksles ikke det med tro? Og her streves det jo mye. Det er likesom mer alvor og oppriktighet som skal til, tenker du, når du synes å ligge etter. Men hva har det med troen å gjøre?

Eller tenk på dette med å bestemme seg for å bli en kristen, og så holde frem og holde ut i dette, å lese og be og gjøre alt det som hører til i et kristenliv. Det forveksles ofte med tro. Denne viljebeslutningen og denne vedbliven og vedholden. Men hva har det med troen å gjøre?
Troen er jo dette at Ånden ved Ordet, inngir tillit i ditt hjerte til Jesus!

E.K.

Hvordan kan det ha seg at så mange anerkjenner denne viljebeslutningen som tro? Det må være vekterne som har sovnet av! Og så får mørket bre seg fritt, og man forarges på sannheten, nå som før - den sannhet at du fødes må på ny!

   Det er så mye greiere, synes vi, når vi får gjøre det selv, for Herrens vei er likesom så vanskelig og trang. Ja, det er vanskelig å bli liten! Vi leser et sitat fra kirkefaderen Augustin: «Det er lettere for et menneske å gi alt det eier til de fattige, enn å bli fattig i seg selv.»
   Og har du fått aldri så lite innblikk i menneskenaturen, så aner du i det minste at Augustin har rett i dette. Og dess mer innsikt du får i denne naturen, dess mer enig med Augustin blir du i dette.
   Vi vil så gjerne gjelde for noe og gjøre noe selv, bare vi slipper å miste all ære! Tenk å måtte rose seg av en annens navn! Ja, da er du virkelig fattig i deg selv.

Et frø, et ord som blir sådd ja, men det er ikke det eneste frø som blir sådd. I lignelsen om ugresset i hveteåkeren, svarer Herren på tjenernes spørsmål, om hvordan det kan ha seg at dette ugresset er der. «Det har en fiende gjort.» «Mens folkene sov, kom Hans fiende og sådde,» står det.
Sådde! Denne fienden er djevelen. Og sår Herren sannhetens ord - ja, så sår fienden løgnens. Og også det skyter opp og blomstrer, der det finner god jord. Det må vi være klar over, ikke bare når det gjelder menigheten i det hele, men også når det gjelder ditt personlige gudsliv. Fienden kaster sitt korn over deg jevnt og trutt. Finner det god jord hos deg? Ja, da er du i tilfelle tapt.

   Og det vet vi jo alle, at god jord er ikke bare et godt grunnlag for et godt korn, men også for ugress.
   (God jord. Sammenlign: et hjerte som er blitt spesielt mottagelig for åndelige inntrykk). Og det hjelper ikke det gode frøet hvor god jorden er i seg selv, dersom den også er full av ugress, men det vil ganske snart kveles!
   Hva tillater du å la vokse ved siden av ordet fra Herren i ditt hjerte?
   Jesus talte i den forbindelse om timelige bekymringer og rikdommens bedrag. Med andre ord, verdslige ting og det som er av verdens ånd, også verdens tanker og meninger om Gud, Guds frelse og himlenes rike. Og en dag sitter du der, det er bare ugress og villnis igjen, og alt godt frø som blir kastet inn der er forgjeves. Hjerte, sinn og tanker er fylt av denne verden. Det vil si behersket av denne verdens ånd - som er høvdingen over luftens makter, djevelen. (Ef 2:2). Og Ordet som du erkjente som sannhet, skyver du fra deg.
   Det er å gi seg Satan i vold! Og hva han vil, det vet vi jo. Da Judas var «utbrukt», og djevelen derfor ikke lenger hadde noe interesse av ham, fikk han gå bort å henge seg! Det er lønnen han gir - døden. Han har bare denne lønnen å gi, for han er nettopp dødens fyrste!

Ja, som et frø som blir sådd, og som vil spire og gro, slik betegner Jesus Guds rikes komme i denne verden, i det enkelte hjerte som tror Ordet. Sørger du like godt for denne hagen, som for den jordiske? Våres alles hjerter er fulle av ugress og villnis, torn og tistel, men der hvor du fortsetter å ta imot det gode ord, Guds ord, der vil Han drive dine fiender ut for deg litt etter litt. (2 Mos 23:30).
Det blir en livslang kamp dette, men du ligger ikke under så lenge du vedblir å ta imot Herrens Ord!

Herren har ikke kalt oss til et forferdelig strev for å få det til å gro, men av seg selv spirer det frem, sier Han. (Mark 4:26-28). Bare hør mitt ord, og bli ved med det. Det er sol og regn for frøet der inne - hyrderøsten!

Noen tenker som så - vel var det nåden som fødte dette livet, men skal det vokse å bli bevart, så må loven med dens bud og krav tas kraftig i bruk. Det må bli alvor, ja!

Nei, ikke var det loven som fødte dette livet, og ikke er det loven som kan få det til å vokse. Tvert imot, slipper lovens bud og krav inn på dette område som har med ditt gudsforhold å gjøre, vil det dø.

Loven er til for å åpenbare det gamle menneske i all sin syndighet og fortapthet (Rom 7:13c), så du nettopp ikke skal vite noen annen råd enn tilflukten til Jesus.
Der hvor loven virkelig har fått gjøre sin gjerning, der står valget kun mellom Jesus eller fortvilelsen. Det som knytter oss til, og gir oss samfunn med Gud, og dermed også sann vekst i kristenlivet, hvilket er vekst i nåde og kjennskap til den Herre Jesus Kristus, det er evangeliet! Som sådan skal begge forkynnes! Men ved Hans sår har jeg fått legedom! Ja, ved Hans sår alene!

Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.