Tilbake            
                                               Såmannssøndag

 

 





 

Troen kommer av budskapet

Rom. 10, 13 - 17

   13. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 14. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? 15. Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! 16. Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? 17. Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.
 

   Et budskap til frelse! I Rom. 1,5, skriver Paulus om en lydighet til frelse: «Ved Ham (Jesus) har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for Hans navn.» Og i Rom. 16,25-26 om den samme lydighet, og også hva denne lydighet virkes ved: «Men Ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet -.»
   Her må du merke deg, det samme som vi opplyses om i teksten vår, at det er en lydighet som virkes . og det av Gud selv - ved et bestemt budskap.
   Det er altså ikke en lydighet etter loven, hvor du får deg et bud presentert, og så er beroende på deg å være lydig mot dette, eller ikke. Men det er en lydighet som virkes i den som hører Ordet, og ikke står det aktivt imot. Eller som Jesus sier i Mt. 11,6, og Luk. 7,23: «Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Hebreerbrevets forfatter uttrykker det samme på denne måte: «Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.» (Hebr. 10,39). Å unndra seg, er et meget godt uttrykk for hva som skjer hos den, som ifølge teksten vår, ikke er lydige mot evangeliet. (v.16). Man tviler i vantro. Hvilket Abraham ifølge Rom. 4,20, ikke gjorde: «Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære.»
   Du må aldri forstå dette som at Abraham aldri var i tvil - for da er løpet faktisk kjørt for deg. Da står du overfor en tro som var av Abraham selv, og som du må leve opp til. Da er troen med andre ord blitt en menneskelig prestasjon. Nei, tvil kom også over Abraham - det ser vi også av Skriftens ord, hvor han nærmest endte i fortvilelse, men midt oppe i det hele holdt han fast ved Guds løfte. Han tvilte altså ikke i vantro!
   Evangeliet er et Guds løfte til deg. Gud lover, bekrefter - ja, endatil sverger ifølge Hebr. 6,13, at det som er skjedd ved Jesus Kristus setter oss i barnekår hos Gud - det vil si, at vi kan omgås Ham med frimodighet - og til sist bringer oss inn i den evige salighet hos Ham. Hør hva Hebreerbrevets forfatter skriver om det: «For da Gud gav Abraham løftet, sverget Han ved seg selv - Han hadde jo ingen større å sverge ved -.» Og så kommer det en forsikring nettopp til deg, som i likhet med Abraham har satt ditt håp til Guds løfte i Jesus Kristus: «Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er, innestod Han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, Han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» (Hebr. 6,13; 17-20).
   Hørte du? La oss stanse noe for hva som virkelig står her. Gud sverget ved seg selv! Han innestod for det med ed! Tror du Gud vil svikte seg selv? Og hvorfor gjorde Han dette? Jo, for at det skulle stå desto mer klart for deg, som har tatt din tilflukt til dette løfte, hvor urokkelig Hans vilje er. Hør det ordet, og la det nå få synke inn: Urokkelig! Guds vilje angående din frelse, er urokkelig! Han gjorde det «for at du skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve.»
   La oss nå fortsette å stanse noe for de ord som brukes, når det gjelder dette: Sterk trøst! Ikke bare trøst, som om ikke det var nok, men sterk trøst! Gud vil at du skal ha en sterk trøst i evangeliet om Hans Sønn, Jesus Kristus, som elsket deg, og gav seg selv for deg. Videre: «- ved to urokkelige ting!» Urokkelig - det vil si noe som overhodet ikke kan beveges fra sin plass. Og her nevnes da til overmål to urokkelige ting! Og så: «- som utelukker at Gud kunne lyve.» Utelukker! Stenger ute! Gir ingen adgang for!
   Ser du da hvilken synd det er, å tvile i vantro? Du får jo slike forsikringer om at, Gud aldri vil rokke ved sitt frelsesverk. Hvorfor tviler du da? Jo, fordi du ser så mye synd og grums hos deg selv. Men er evangeliet du har hørt, at du skal frelses ved din egen fromhet? Eller om det var nåde den første gang, så er det noe annet som gjelder, når det dreier seg om veien videre. Det vil si, vandringen som en kristen her i verden. Da beror det på noe hos deg. Er det Guds evangelium? Nei, er det ikke tvert imot blitt talt til deg, at du skal bli frelst, og leve ved Jesu fromhet og fullbrakte gjerning?

E.K.

   Men midt i alt dette kan du likevel ikke slippe Jesus, kan du vel? Nei, du tviler ikke i vantro! Din kamp får deg ikke til å vende Jesus ryggen, tross alt.

   En annen farlig ting er herlighetsteologien. Da tenker du kanskje med en gang på bestemte åndelige retninger iblant oss i dag. Men du, det er atskillig nærmere oss enn som så. Det er alle disse tanker om - og det har som oftest sin grobunn nettopp i den forkynnelse du har vært utsatt for - at dersom du står under Guds velsignelse, da skal alt legge seg så greit til rette for deg, på alle måter og i alle sammenhenger. Det har du aldri fått noe løfte om i Skriften. Tvert imot ser vi at livet ble et liv i kampå for dem som fulgte Herren her på jord. Men du har fått det løfte, at alt skal tjene deg til gode! (Rom. 8,28). Alt samvirker til det gode, står det da. Alt! - også det som er ondt!
   Noen vil da si, at synd kan aldri bli godt. Det kan aldri virke noe godt. Nei, vi må riktignok aldri komme på den tanke, at synd i seg selv er noe godt, men på den annen side - hva virker synden hos deg som hører Jesus til? Jo, du flyr til Ham, ikke sant? Du tviler ikke i vantro, men knyttes tvert imot tettere til Ham, i et totalt avhengighetsforhold.

   «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (v.13). Hva tenker du, når du hører et slikt ord? Tenker du gjerning? At denne gjerning å påkalle Herrens navn, frelser meg. Ja, slik tenker det naturlige sinn. Men leser du det påfølgende vers, så ser du hva dette egentlig er: «Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på?» Det er altså tale om dette som heter kausalitet. Det vil si, årsakssammenheng. Hele denne teksten dreier seg om det. Det ene må ha sin grunn i det andre. Hvordan kan du påkalle en du ikke er kommet til tro på? Du gjør da ikke det!
   Og videre: «- hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om?» Troen må jo ha sin årsak i at du har hørt noe, ikke sant? Men hvordan kan du ha hørt noe, om ikke noen har forkynt det? Ser du? Å påkalle Herren, er ikke noe som oppstår i det naturlige menneske, men er i bunn og grunn et rop som er virket av Herren selv. Den har sin grunn i Ordet, denne påkallelse til frelse. Det er altså ikke noe som frelser i seg selv, men frelsen har sin grunn i det som har virket påkallelsen, nemlig troen på Jesus. Og denne tro er av Gud!
   Dette sagt så vidt inngående, fordi du stadig kan høre: Bare påkall Herren, så skal du bli frelst! Bare bekjenn dine synder så skal du bli frelst! Og lignende.
   Det er så farlig fordi en bruker nettopp Guds ord. Det er jo akkurat dette Guds ord også sier - men det er tatt ut av sin sammenheng. Det er nettopp denne årsakssammenheng Paulus legger så fint og klart frem for oss her. «Hør! Så skal deres sjel leve,» kan vi lese allerede hos profeten Jesaja. (Jes. 55,3).

   Når du påkaller Jesu navn, så er det vel ikke bare ut i lufta? Det er vel fordi du har hørt noe bestemt om Ham? Et budskap. Dette tror du, håper du på, klynger du deg til - og ut fra det påkaller du Hans navn. Du skal bli frelst! Det vil altså si frelst i betydningen, nå frem til himmel og salighet! Og bli bevart under reisen her.

   Konklusjonen er altså den: Du skal ikke frelse deg selv. Heller ikke ved noen egenprodusert tro - men ved hva Gud får virke i deg ved hørelsen. Så hør! Og hva skal du høre? Er det nye bører som skal legges på deg? Bud du må oppfylle? Nye utfordringer? Nei, hør Herrens ord: «Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!» (v.15b).
   Fred! Det er fred mellom deg og din Gud! det har Jesus virket! Er ikke det et godt budskap? Han er ikke - som vi leser det i Joh. 3,17 - sendt til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.
   Han forkynner deg fred, du som sitter her nå. «Og Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved.» (Ef. 2,17). Evangeliet om fred! Hører du det? Nå skal du få lov til å se bort fra deg selv, og all tilkortkommenhet du måtte finne der, og se på Jesus i stedet. Han forkynner deg fred! En fred kjøpt deg ved Hans vunder og sår!
   Gud være evig takk for det!