|
Det er Stefanus,
den første martyr, som taler her. Det er hans forsvarstale. Han legger
frem for disse åndelig blinde rådsherrene hva deres egne skrifter
vitner om, men hva gagn er det i det, når de har bestemt seg for hva
som er rett, og hva de vil ha bort. Så han ender livet sitt her på
jord i et regn av stein. Men hør hva han vitner før han reiser herifra
på denne forferdelige måten: «Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen
stå ved Guds høyre hånd!» (Apg 7:56).
Det var en i himmelen som hadde reist seg for å ta imot
ham. Hadde de troende i dag virkelig sett dette, da hadde de ikke
vært så ettergivende som de ofte er, og gir resultatet av åndelig
blindhet en plass i menigheten – ja, ofte lar det ta fullstendig over.
Denne teksten vi har lest nå, den er satt opp som såkalt
episteltekst på Romjulssøndag, og bærer da overskriften: «Moses var
full av kraft.» Dette er så typisk for den åndelige blindhet, og er
grunnen til at så mange går i trelldom blant oss. De venter på kraft!
De tenker at, dersom de virkelig sto i et rett forhold til Gud, så
måtte de ha mer kraft. Da var de vel ikke så elendige som de ofte
føler seg. Det må være noe galt i deres gudsforhold. Det er jo den
gjengse forkynnelse i dag som er årsaken til dette misforholdet.
«Min kraft fullendes i skrøpelighet,» sier Herren. (2
Kor 12:9). I skrøpelighet! Ja, det har jeg lest, sier du kan
hende – men når Guds kraft kommer, da er jeg vel ikke mer skrøpelig?
Jeg må vel oppleve denne kraften på en eller annen måte? Hør du! -
det er ikke tale om din kraft, det er tale om Guds kraft
som virker gjennom den skrøpelige. Ja men, skal jeg fortsette
å være skrøpelig da? Ja, det er jo bare da Guds kraft kan fullendes!
La oss høre hva Guds ord sier om det, så du ikke bare
skal ha dette fra en luthersk forkynner. Jeg skal lese fra 2 Kor 12:10,
og da er det et lite ord på bare to bokstaver du skal merke deg nøye:
«Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød,
i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er
skrøpelig, da er jeg sterk!» Hørte du det? Dette lille ordet
kom to ganger her: «- når jeg er skrøpelig, da er jeg
sterk!» Det er når du er skrøpelig at du er sterk! Det
stemmer jo dårlig med det meste av den åndelighet du møter
i dag.
Kunne du se det, da kunne du senke skuldrene og bli fornøyd
med den Gud som tar seg av den elendige, og bruker det som ingenting
er. (Sal 68:11: 1 Kor 1:28). I stedet går du kan hende omkring med
opplevelsen av at Gud aldri er fornøyd med deg, for du er ikke sterk,
du har ikke noen kraft. Det er du som skal bli fornøyd med Ham! Gjentar:
Den Gud som tar seg av den elendige, og bruker det som ingenting er.
Det er en underlig historie, denne historien om Moses,
likesom alle historiene om dem Gud utvalgte og brukte. Det de tydeligvis
ikke har sett, de som har satt denne overskriften: Moses var full
av kraft! - det var at han måtte miste alt dette han hadde tilegnet
seg i Egypt, før Gud kunne bruke ham. Den visdommen måtte bort! Den
«kraften» måtte bort! Han ble en hyrde i 40 år, for småfeet til sin
svigerfar Jetro. Da han var blitt en gammel mann, kalte Gud ham til
sin gjerning. Abraham, i utgangspunktet en åndelig blind avgudsdyrker
fra Ur i Kaldea, han, da han hadde nådd en alder hvor hans legeme
beskrives som utlevd, og Saras morsliv var utdødd, da skulle de bli
foreldre til løftessønnen. Jakob bedrageren, han fikk navnet Israel.
Profeten Samuel, født av en kvinne som egentlig ikke kunne få barn,
og slik kunne vi fortsette.
Du, det er ikke din skrøpelighet du skal være redd for,
for den er ikke i veien for Gud – det du skulle være redd for, er
å bli rik, åndelig rik, i noe annet enn Gud selv!
Han bruker deg nettopp i din skrøpelighet, forstår du.
Og hør du! - bare så lenge du er skrøpelig! Det er dette siste som
er så vanskelig, ikke sant? For det må vel bli bedre med meg, etter
hvert? Ja, det er vår naturlige tanke – men nei, Paulus forble skrøpelig
i seg selv livet ut. Derfor kunne Gud også bruke ham som Han gjorde
– og gjøre ham til den største misjonær som har trådt på denne jord,
en som ennå fører mennesker til frelse ved sin forkynnelse.
|
«- det stod frem en annen konge over Egypt, en som ikke kjente Josef.
Han fór frem med list mot vårt folk. Han mishandlet våre fedre og
tvang dem til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de ikke skulle
leve opp.» (v.18-19).
Abort ble innført
i Egypt kan vi si, selv om disse ble avlivet først etter fødsel. Det
var noen som var uønsket! Det er en forferdelig situasjon vi er kommet
i som folk! Så fly til den fristaden skjønne, Frelserens vunder og
sår – for dommen kommer over Norge, det kan du være helt viss på.
Ellers var ikke Gud den Gud vi leser om i Skriften. Men Han holder
altså ennå en nådedør åpen for oss, en dør Han åpnet ved å gi sitt
eget blod til løsepenge. Spydet gjennomboret hjertet – Guds hjerte!
Vår synd har gjennomboret Guds hjerte. Men i stedet for at dette nedkalte
en umiddelbar dom over oss, ble nettopp det til en nådedør synderen
kunne gå gjennom inn i himmel og salighet! Det er også den Gud Skriften
vitner om for oss. Men det er bare én nådedør – det er den du ser
på Golgata, der hvor Guds Sønn, Guds lam, soner alle dine synder én
gang for alle! Hebr. 7:27; 9:12; 10:10).
Å, hvor salig å få stanse for dette, at det er nåden
som er den åpne dør til himmelen! Tenk om det skulle kreves noe av
oss! Vi som ikke kan komme opp med noe annet enn det som er smittet
av synd. Da var vi alle fortapt!
«På den tid ble Moses født. Han var fager for Gud.» (v.20).
Han var fager for Gud! Tror du det var et vakkert barn? Eller kanskje
han var født uten synd? Eller med mindre synd enn andre? Hvorfor beskrives
han som fager? Fordi han var utvalgt av Gud!
Det er det samme du leser om, der engelen kommer til
Maria med budskapet om at hun skal føde Guds Sønn – hør hva som da
ble sagt: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.» (Luk
1:30). Funnet nåde! Gud har valgt å se i nåde! Han har også
valgt å se i nåde til deg! Ikke fordi du er så sterk eller full av
kraft, eller from og god og snille og virksom osv., - nei, for Jesu
skyld!
Hør et sitat fra en engelsk forkynner som levde for noen tid tilbake:
«Vi skulle ha sett veldig klart at vi ikke engang må regne med vår
bekjennelse – selv ikke vår bekjennelse av Herren Jesus Kristus. Det
er ikke min bekjennelse som frelser meg – det er ikke min tro som
frelser meg. Hvis jeg sier det, da vender jeg min bekjennelse og min
tro om til gjerninger. Jeg tar det til inntekt for meg selv, og det
må jeg ikke gjøre.»
Hva er det så som frelser meg? Det er Jesus og Ham alene!
Det skjærer dypt det der. Det levner oss ingen ære –
ingen annen ære enn den Han gir oss i sin nåde!
Nei, Moses selv hadde ingen kraft som kunne føre ham,
om så bare et skritt på den veien Gud skulle føre ham – det var Guds
kraft som var virksom – ikke til tross for Moses' skrøpelighet, men
nettopp på grunn av den.
Vi sier gjerne at Gud gjorde sin gjerning til tross
for Abrahams utlevde legeme og Saras utdødde morsliv – og det
er på sett og vis rett det, og vi sier det gjerne for at du ikke skal
fortvile over din svakhet – men sannheten er jo den, at det var nettopp
dette som var grunnen, eller forutsetningen for, at Gud kunne få gjøre
sin gjerning.
Vi må be om åndelig lys, folk! - at vi må få se, som
Han ser! - for i dag kan kristenfolket føres snart hvor som helst
i mangel på kunnskap og lys i Ordet! Derfor får også en tekst som
dette den overskrift i kirkeårets tekster.
Men det vi har vært inne på nå, det er også med og vitner
om sannhetsgehalten i kristendommen – for hvem ved sine fulle fem
ville ha funnet opp en religion som ikke levner noe menneske noen
ære, og fratar oss alle å til og med bidra det aller minste til vår
egen frelse? Den som vil ha tilhengere ville skydd det!
|
Romjulssøndag
