Påskedag
  Tilbake            
                                               Påskedag

 

 

 




Herre over levende og døde

Rom. 14, 7 - 9

   7. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8. For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til. 9. Derfor døde jo Kristus og ble levende igjen, for at Han skulle være Herre over både levende og døde.

   Vi tar også med vers 10 - 13:

   10. Men du, hvorfor dømmer du din bror? Eller du, hvorfor forakter du din bror? Vi skal jo alle stilles frem for Guds domstol. 11. For det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise Gud. 12. Så skal da hver og en av oss gjøre Gud regnskap for seg selv. 13. Derfor bør vi ikke lenger dømme hverandre. Fell heller den dom at ingen må legge noen anstøtsstein eller felle for sin bror
 

   Dette er en tekst (v.7 til 9) du ofte kan høre sitert for eksempel i begravelser. Nå er det ikke opp til noe menneske å avgjøre, hvordan det har gått med en avdød til sist - det vet Gud alene - men denne teksten dreier seg om de troende, og bare de troende, de som har fått ta imot Jesus som sin frelser og Herre.
   Visst er Han Herre over alle mennesker, også de som står Ham imot, og en dag skal hvert kne bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære (Fil. 2,11), men her fremstilles Hans stilling overfor de som har tatt sin tilflukt til Ham - de hører Ham til, de er Hans eiendom, og derfor mennesker som Han tar seg spesielt omsorgsfullt av. Han bevarer dem både i livet og i døden. I begge hører de Ham til, og ikke i noen av dem vil Han slippe dem. Denne rett vant Han seg da, da Han både døde og ble levende igjen, i vårt sted.
   Derfor - da Han er en stedfortreder for oss i liv og død - er det også bare i Ham det er liv. Utenfor Ham er døden - og bare døden! Bare Han er blitt «levende igjen!» (v.9). Derfor er det også bare i (ved) Ham, at vi kan bli levende igjen.

   Vi tar som nevnt, også med noen påfølgende vers 10 - 13:
  
10. Men du, hvorfor dømmer du din bror? Eller du, hvorfor forakter du din bror? Vi skal jo alle stilles frem for Guds domstol. 11. For det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise Gud. 12. Så skal da hver og en av oss gjøre Gud regnskap for seg selv. 13. Derfor bør vi ikke lenger dømme hverandre. Fell heller den dom at ingen må legge noen anstøtsstein eller felle for sin bror.

   Jesus er den Herre som søker deg i dette livet, mens du vandrer her på jord - og Han søker deg gjennom sitt ord, som Han lar forkynne for deg. Bare her og nå i tiden, kan du finne samfunn med denne Herre over liv og død. Når den fysiske død har inntrådt, er det evig for sent.
   «Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien!» (Mt. 5,25). Men Gud er da vel ikke min motstander! - vil en og annen si, men det er nettopp tilfelle, så lenge et menneske ikke har latt seg forsone med Ham, på Jesu blods grunn. En har et fiendsk sinn overfor den sanne og levende Gud. «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.» (Rom. 8,7).
  
Er ikke, og kan ikke! Å være Guds lov lydig, vil jo ikke si annet enn å være i samsvar med Guds gode vilje. Han krever ikke store bragder av deg, men enkle ting som det å elske fritt, være tålmodig mot alle, bære over med alle, gjøre bare godt, og ikke ondt og lignende. Ja men, dette er da noe vi burde etterstrebe! Han krever jo bare det gode av oss! Men hvem kan? Ingen! - sa Hans ord oss. 
   Men jeg gjør da ofte noe godt, sier du kan hende. Ja, men Han krevde ikke at du ofte gjorde godt, men alltid, og aldri noe annet enn godt! Igjen, du må da være enig i at dette er et rimelig krav til deg! At du skal gjøre godt, og ikke ondt! Eller mener du vi skal ha rett til gjøre ondt? - Eller rett til å la være å gjøre godt? Så gjør det da! Du som mener at du ikke er en synder av det slag, som trenger å ty til en frelser og forsoner - gjør virkelig dette da!
   Her har Hans folk nettopp lært seg selv å kjenne. De har erfart sin absolutte hjelpeløshet i dette å være gode, i ordets egentlige forstand. De har gått fallitt, og fått sin fortapthet åpenbart, innfor Guds åsyn. De har måttet rope om frelse! - Alt deres eget har sviktet dem.
 

   Derfor er den troende nettopp Jesu eiendom. Han er jo nettopp frikjøpt, løskjøpt - ja, kjøpt til Gud med Hans blod. (Åp. 5,9). Det vil jo da si, at det de nå har - det liv de nå har - det er liv i Gud. De har ikke det av seg selv, men det er kjøpt dem, og gitt dem for intet, av Ham. 
   De har altså selv fått alt for intet - og dette «for intet,» vil jo si at de selv intet hadde å gi, eller betale med. Derfor Paulus' kraftige formaning her, om å ikke dømme. «Hvert kne (skal) bøye seg, og hver tunge skal prise Gud.» (v.11). Ingen skal kunne stå med sine kne rettet, de må bøye seg i selverkjennelse, og i erkjennelse av at en alene er ære verd, det er Gud. Hvordan kan du da dømme en annen? Du som selv må bøye kne? Du som uten en annens blodsutgytelse, ville gått evig fortapt! Hvordan kan du huse en dom over noen som helst, i ditt hjerte?

   «Så skal da hver og en av oss gjøre Gud regnskap for seg selv. Derfor bør vi ikke lenger dømme hverandre.» (v.12-13a).
   Men han fortsetter her Paulus, og sier: «Fell heller den dom at ingen må legge noen anstøtsstein eller felle for sin bror.» (v.13b). Du ser at det er Jesu kjærlighetsbud (Joh. 13,34) han gjør gjeldende overfor dem her. For å gjøre denne formaning, det krever kjærlighet. Hvem vil vel legge noen anstøtsstein eller felle, for en som en elsker? Men denne kjærlighet vil også gjøre mer, den vil også søke å fjerne anstøtssteiner, og (gjøre oppmerksom på) feller. Derfor vil den kunne påtale en annens synd, men da ikke for å dømme vedkommende, men for å gjøre ham oppmerksom på den fare han dermed er i. Det skjer for at vedkommende skal komme ut av den felle han er gått i, og sitter i. Dette kan ofte oppleves som dom, men er det ikke - ikke dersom det skjer i Jesu Ånd og Jesu sinnelag.

   «Men at de døde oppstår, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for Ham.» (Luk 20,37-38). «For om vi lever, så lever vi for Herren» (v.8a), leste vi i teksten vår. Det er den troendes salige stilling: Han lever for Gud! - Og hva det innebærer det er mer enn vi fatter, men vi får en anvisning av Jesus, i ordet vi nettopp leste: - også de av Hans folk, som er døde den fysiske død her på jord, de lever for Ham! - Slik som Abraham, Isak og Jakob. Det er jo også det løfte Jesus gir sine troende: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» (Joh. 11,25).
   Dette er å leve for Herren! For du har fått livet i en annen, i Ham om hvem det står skrevet: «For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over Ham.» (Rom. 6,9). «Vi vet» - sier Paulus her. Vet du? Ja, om du tror Ordet, så vet du!
   Dette vet du da, ifølge Ordet - at døden ikke lenger har noen makt over deg, for den har ikke lenger noen makt over Jesus!

   Tenk! - dette har du synder fått! Fått for intet! Fått ufortjent av nåde! Du som er et dødens barn, ved ditt eget - du er nå det evige livs barn, ved Jesus'!

   Føler du trang til å dømme noen nå?

   Uverdig er jeg, Herre,
Til all din miskunnhet,
Fortjente ei å være
Som barn blant dine med.
Jeg står så langt tilbake
I barnlig lydighet
Og må nå frukten smake
I sår samvittighet.

   Jeg er så ganske ringe,
Så arm i sjel og sinn,
Jeg kan deg intet bringe
Til gave, Herre min -
Jeg eier kun et hjerte
Hvis hele håp er du,
Det brast i savn og smerte,
Kom du meg ei i hu.

E.K.

 

Til toppen