   «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven.» (v.21).
   Men nå! - Nå! - ja, det er akkurat nå det, i denne stund! Er - står det videre, «Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven.» (v.21b).
   Det er altså tale om noe som er skjedd - slik at ikke noe menneske behøver å fundere på dette lenger, egentlig - for det er åpenbart.
   Derfor taler også Skriften på så mange steder og sier: Hør!

Det første som faller et menneske inn, når det begynner å tenke på dette, å bli en kristen, og også dette å være en kristen - det er gjør! Ordene rimer på hverandre - hør og gjør - men det er en himmelvid forskjell på dem. De beskriver to helt forskjellige ting, og den ene er altså Guds vei til frelse, den andre er vår.

   I dag møter vi mye av en forkynnelse som lokker folk med «godsaker» av alle slag: Kom til Jesus, så skal du få det og det - ja bli en liten hersker nærmest, som bare kan knipse med fingrene, så regner nærmest gavene ned fra himmelen. Det gjelder bare å lære seg «teknikken.»
   Det passer jo vårt gamle menneske som hånd i hanske dette. Men den som virkelig opplever at Gud nærmer seg, han unngår ikke den samme opplevelse som Peter fikk, der han faller ned for Herrens føtter, og ber: «Herre. gå fra meg, for jeg er en syndig mann!» (Luk 5:8). En syndig mann! Det falt altså et lys innover ham selv, i dette møtet med Jesu herlighet, og det eneste som da kunne reise ham opp igjen, det var dette: Frykt ikke! fra Jesu munn.
   Det er ordet fra Jesu munn, som reiser et menneske opp fra denne stillingen. Hans forsikring om, at jeg kan det. Altså, ikke ved at jeg finner noe her inne i mitt eget bryst - mitt eget liv, men Hans ord til meg.

   Hva var det egentlig Peter møtte? - Hva var det som fikk denne stolte og høyst oppegående personen, til å falle sammen som en klut for Jesu føtter? Jo, det var det vi leste om her i teksten: «- den rettferdighet som loven og profetene vitnet om.» I ett nu, så Peter, at denne rettferdighet har ikke jeg! - I ett nu, så han, at Gud bor i det høye og hellige - men jeg i det lave!
   Det er nøyaktig det samme som skjer med oss, der hvor vi møter denne rettferdighet i loven og i forbildene. Den første tanke som slår oss da - når vi kommer i berøring med dette, det er: Jeg må bli annerledes! Med andre ord, det må skje en moralsk forbedring! - Jeg kan ikke fortsette med det og det, og jeg bør begynne med det og det - kort sagt: Jeg kan ikke være slik som jeg er!
   Og det er jo også dette du er i berøring med, når du som en kristen ser, at «jeg kan ikke være slik, jeg som er en kristen!» og lignende. Du møter denne rettferdighet i loven, og kommer inn under dens krav!
   Jeg er en syndig mann, sa Peter. Dette kjenner du nok til - og nå vet du også hvorfor det skjer - du har kommet i berøring med det hellige! Så begynner strevet med å bli slik, at du kan leve i forhold til dette hellige med frimodighet! Men til mer du befatter deg med det hellige, desto mer du lærer det å kjenne, desto mer ser du forskjellen mellom det og deg - og det gapet du ville slå en bro over, ved selvforbedring, det blir i stedet bare større og større - og så kommer håpløsheten sigende inn, og forargelsen på Gud som er så umulig å ha med å gjøre.
   «Rettferdigheten som loven og profetene vitner om!» Guds rettferdighet! Det vil si, at det vi egentlig prøver på da, med vår stadige selvforbedring, det er å bli like rettferdige og hellige som Gud.
   Det er altså et håpløst prosjekt, men det igjen, er ikke så snart lært.
   Det finnes ingen løsning på den veien, ingen redning, ingen oppreisning der, men vi går under, fortapt, om det ikke kommer et ord til oss, slik som det kom til Peter - et ord fra Jesu munn! Et: Frykt ikke!
   Peter hørte det, og løftet blikket! Har du hørt det?
   Nå forkynner altså Guds ord, at hvert eneste menneske på denne jord, befinner seg i denne situasjonen: «For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.» (v.22b-23).
   Men nå sier altså teksten her noe helt bestemt om denne Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om - nemlig at den nå er «blitt åpenbart uten loven.» (v.21). Det vil altså si, at denne rettferdighet, som møtte oss i loven som et krav om å bli lik den, den er nå åpenbart deg som en gave fra Gud, i Jesus Kristus.
   Når du nå ser din synd - din himmelvide avstand fra hva du skulle være - da lyder ikke lenger ordet: Dette må du gjøre noe med, om du vil bli frelst! - men skjul deg i Kristi rettferd!
   Gud har åpenbart meg en helt ny og annerledes vei: Jesus! Og den ble ikke åpenbart meg i noe mystisk syn eller noe lignende, men vi leste det jo nettopp her i teksten! - Det er åpenbart deg i Ordet!
   «Jeg er Veien,» sier Jesus. (Joh 14:6). Hør bare: «Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror.» (v.21b-22).

- Alt som heter menneske er redningsløst fortapt, ved hva det er i seg selv, og det finnes ikke så mye som ett eneste unntak! - alle har syndet osv.! - Men så fortsetter apostelen forkynnelsen: «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.» (v.24).
   Du blir altså rettferdiggjort for Gud ved syndenes forlatelse - ved at Jesus gjelder i ditt sted - ved at Han har tatt din plass. I det øyeblikk du ser i Ordet, at dette er sant - dette er Jesus for meg! - og du lar det være din tilflukt, står du ikledd Guds egen rettferdighet, om dine synder så er røde som purpur og skarlagen!

   Tenk bare på Peter, som sviktet Jesus så grovt. Det var så visst ikke noe å være stolt av, men Jesus ikke bare tilga ham fullstendig, Han innsatte ham også i en høy stilling.
   Du vet, skulle Peter leve med Gud, måtte han være helt uten synd, helt uten den minste flekk å kunne anklages for - og det må også du - og det er bare ett sted du er slik: I Jesus Kristus!
   Livet her på jord skal vi forsøke å leve som gode kristne, som det heter, det er klart nok, og vi har ingen bedre lærebok om hva et godt og rett menneskeliv er, enn Skriften - men det er ikke ved det livet vi skal stå for Gud, det er ved Jesu liv.
   Å få leve i en slik nåde, vil helt klart få en slik virkning på oss, at det vises at vi lever i Hans Ånd, men da må du også ha blikket festet på denne nåde, og ikke på eventuelle virkninger av den. Her er mye farlig forkynnelse ute og går, og vi står alle i fare for å lede mennesker inn på denne veien, fordi vi etter vår natur er ett med «gjerningenes vei.» Den synes så rimelig og fornuftig, mens nådens vei krever en særlig innsikt i fra Herren selv. Hør bare hva Paulus sier om det: «- men vår dugelighet er av Gud, Han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt.» (2 Kor 3:5-6).

   Denne usigelige gave; å få stå for Gud ved Jesu Kristi liv alene, - den må du aldri slippe av syne, om du vil målet nå; for blander du ditt eget inn i dette, så går du rett og slett fortapt.
   Du tror at vi blir frelst av nåde alene, som Ordet sier! - Hør da, hva Ordet forkynner om nåden: «Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.» (Rom 11:6).
   Et komma av gjerninger, så er det altså ikke mer av nåde, - og alt er ødelagt for deg.

«De blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i Hans blod som en nådestol ved troen.» (v.24-25a).
Hørte du det? Det er nemlig din frelse, du hører forkynt i disse ord. Det er din gave fra Gud - det er din adgang til himmel og salighet - det er den veien du sikkert skal nå frem på! - Da tåles det vel, at det gjentas?: «De blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i Hans blod som en nådestol ved troen.» (v.24-25a).

Du skal altså, rett forstått, ikke nå nå frem på hva som har skjedd med deg, men på hva som har skjedd med Jesus. Når det begynner å gå opp for ditt hjerte, det er først da det også begynner å skje noe med deg. Alt som har skjedd før og utenom dette, er bare ditt eget lappverk. Og til mer dette lappverket lykkes for et menneske, desto større blir det i sine egne øyne - hvilket jo er logisk nok!
Du ser, at der er det altså ikke Jesus som blir stor, men lappemesteren selv. Men i virkeligheten, er det jo bare et selvbedrag som ender i den tragedie, at det mennesket blir vist bort på den siste dag! «Ta ditt og gå!» - Det er jo i deg selv du har hele skatten - i himmelen har du jo ingen skatt, men bare et gudebilde du selv har tenkt deg frem til.

Nei, Jesus er min skatt! - «- hver dråpe blod forkynner meg, se her, hvor høyt jeg elsker deg!» Hver dråpe blod der ute på Golgata kors, vitner om Hans kjærlighet til deg. Det er Han som åpenbares for Guds trone til frelse for deg - og da åpenbares Han som «et lam, likesom det hadde vært slaktet!» (Åp 5:6). - Og du kan jo se for deg, hvordan det ser ut! Ikke noe særlig vakkert syn! Men: For deg! Som vi leste det her: «Ham stilte Gud til skue i Hans blod som en nådestol ved troen.» (v.25a).

«Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så Han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus.» (v.26).
Du ser, det er denne troen på - denne tilflukt til - Jesus, som stiller et menneske rettferdig innfor Gud. La oss nå legge oss det mektig på hjertet, om det var mulig - ikke ved våre gjerninger, men ved Hans, som var helt uten lyte for Gud.

«Nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven.» (v.21).