Personlig har jeg lest mange av bøkene til presten Olav Valen-Sendstad, og han hadde et motto som står fremst i mange, om ikke alle av dem - nemlig døperen Johannes' utsagn: Han skal vokse, jeg skal avta! (Joh 3:30).
   Det første det kan være grunn til å spørre om, når en har lest dette er – hvor mange av nåtidens kristne, spesielt i våre vestlige land, kjenner til en slik form for kristenliv - som det vi leser om i Guds eget ord her? Vi erfarer oss selv som leirkar, det vil si, noe som ikke tåler særlige trykket før det brister. Altså noe som i seg selv er svakt. Og alltid bærende med seg Jesu død i sitt legeme! Og videre: - stadig overgitt til døden!
   Ærlig talt, min venn – hvor mange? Apostelen Paulus taler jo her om de sanne kristne generelt, og ikke bare om noen av dem. I 1 Kor 4:8-14, skriver apostelen til noen dette med sant kristenliv åpenbart ikke var blitt klart for: «Dere er alt blitt mette! Dere er alt blitt rike! Uten oss er dere blitt konger! Ja, gid dere var blitt konger, så vi kunne herske sammen med dere! For meg ser det ut som om Gud har stilt oss apostler aller nederst. Vi er som dødsdømte. Et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker. Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er kloke i Kristus. Vi er svake, men dere er sterke. Dere er æret, men vi er foraktet. Helt til denne stund er vi både sultne og tørste og nakne og mishandlet og hjemløse. Vi sliter og arbeider med våre egne hender. Vi blir utskjelt, og vi velsigner. Vi blir forfulgt, og vi tåler det. Vi blir hånet, og vi formaner. Vi er blitt som utskudd i verden, som avskum for alle, helt til denne stund. Jeg skriver ikke dette for å gjøre dere skamfulle, men for å formane dere som mine kjære barn.»
   Med andre ord - Våkn opp! Få ikke store tanker om dere selv! Det er jo Jesus som er stor for den levende kristne!
   Det er ikke så at disse virkelig var blitt dette – de levde i et bedrag og han taler ironisk til dem. Hei dere! Våkner dere ikke opp for de fakta dere ser med deres egne øyne? - synes dere ikke det er underlig at vi skal ha det slik, mens dere unngår det hele? For dere er det en annen type seier, en annen type kraft, glede, fred osv., enn hva vi opplever! Hva kan det ha seg? Vi taler alle om de samme ting, men de fortoner seg forskjellige i praksis.
   Det er som Luther sa om pavekirken – den taler også om nåden, om troen, om Kristus, om Skriften, ja, men ikke alene! Altså brukte de samme ord, samme begreper, men fylte dem med noe annet – gav dem et annet innhold - og det er nettopp hva som var tilfelle med disse også, så apostelen måtte formane dem, for de fór nå vill, og førte vill!
   Dette vil også prege den siste tid her på jord! Mennesker vil strømme til dem som kaller seg ved Herrens navn, men vil få steiner for brød! - For steiner er alt de har!

   Du skal ta disse ord av apostelen for deg, du som er her nå, og spørre: Hvem er på rett spor, de som forkynner den såkalte korsteologi, som disse herlighetsteologene så foraktelig kaller det elendighetsteologi, eller er det faktisk herlighetsteologene som er på rett spor?
   Når jeg stiller deg dette spørsmålet, så er det ikke for at du skal overveie det ut fra deg selv, eller forkynnelse du har hørt og lignende, men ut fra det oppgjøret Paulus har med disse i teksten her. Hvordan kommer du da ut? Det er jo Ordet som er gitt oss til rettledning, til veiledning - ikke hva vi ser og opplever!

   La oss be Herren om å få se sant på noe av det han holder frem for oss her! Han begynner jo med dette herlige vitnesbyrdet om enhver kristen – det vil si, alle som har tatt sin tilflukt til det Guds lam, som sonet verdens synd: «For Gud, som bød at lys skulle skinne frem i mørket, Han har også latt lyset skinne i våre hjerter.» Hørte du virkelig det? - Han har latt sitt lys - det sanne lys - skinne i våre hjerter!

E.K.

   Men Gud har alltid en hensikt med det Han gjør, derfor følger det på et for at - «for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse frem.» (v.6). Du har altså fått det sanne Guds vitnesbyrd i ditt eget hjerte!
   I Jak 1:18, kan vi lese: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord» og igjen et for at - «for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger.» Sannhets ord! Lyset! Du har fått sannhets ord i ditt hjerte!
   Og med denne kunnskap kunne vi jo fly opp! Miste hodet, som vi sier. Men vi ville da kun bli en slik skumtopp som bruser opp nå og da, når det blir særlig herlig, etter våre begreper, for så å synke ned i dalen igjen for den minste motgang. Du har ikke da fått innsyn i det apostelen videre holder frem for oss. Han fører oss straks inn på trygg grunn – ikke for å ta gleden over hva Gud har gjort for oss og i våre liv fra oss, som enkelte da vil hevde, men for at det skal være grunnet på noe fastere, enn oss selv, kan vi si. «Men» sier han  «vi har denne skatt i leirkar» - og igjen et for at - «for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv.» (v.7).
   Ser du dette? Det blir et vitnesbyrd om Gud – om Guds kraft alene! Hvorfor det? Fordi du selv lever i erkjennelse av egen svakhet! Jeg er kun et leirkar! - ergo kan det ikke være av meg!

   Se nå en ting – kan hende er du en slik kristen som ikke synes du har gjort noe særlig ut av deg, men en ting vet du – jeg kan ikke være uten Jesus! Jeg kan ikke slippe det håp Gud har gitt meg i og ved Ham og Hans soning for synd! En dag taler et menneske til deg, og sier: Hvordan kan du tro på det der? Du kjenner deg svak og hjelpeløs, og må svare: Jeg er så visst ikke noen teolog som kan gå inn i noen diskusjon her, men Gud har gitt meg lys over Jesu  person, Hans blod som renser meg fra all synd. Jeg opplever det som en kraft i livet, og kan ikke være foruten Ham!
   Hva har du gjort da? Jo, du har sluppet løs Guds kraft til frelse over ham! Det kan bli en brodd i livet hans som sender denne ugudelige inn i tusen søvnløse netter, inntil han lik Paulus må innse det fånyttes i å stampe mot brodden, og selv komme til Jesus!
   Du tenkte kanskje du måtte holde en bibeltime for ham, om det skulle bli noe resultat!
   Den rike kraft er av Gud! Ikke av deg! Derfor blir vi stadig overgitt til disse ting, som ikke nødvendigvis smaker så godt, men gjør godt – de er med på å bevare oss der hvor vi blir sanne vitner, ofte uten å være klar over det selv.

   En liten ting til slutt her – jeg satt nylig på et møte, hvor de hadde satt ut og tent slike små telys på bordene. Jeg kom plutselig til å bli var det som sto på mitt bord – det var omtrent utbrent, nærmest bare som en bitte liten glo. Jeg undret meg utover i møtet – som ble noe langt – på hvorfor det ikke sloknet. Da dukket ordet om Herren opp for meg, Han som ikke slukker ut den rykende, eller osende veke, men holder liv i en – ja, lar det blusse opp igjen.
   Hva var det som gjorde at det lyset ble et vitne for meg? Det var jo ikke at det var stort, da hadde jeg ikke lagt merke til det på den måten – ikke noe merkelig med det – det var dets litenhet. Det skulle jo egentlig vært dødt - men levde altså tross det! Det skulle jo ikke brent, men gjorde det allikevel. Slik forundres verden ofte over de små kristne. Du kan snart bli for stor til å være brukbar for Gud, men aldri for liten!
   Er du og jeg villig til å legge vårt eget til sides, så Han kan få skinne? - skinne med det lys som føder syndere på ny!
   Og som du ser av disse vers – det er ikke noe forbigående, nei, det er rett og slett kristenliv! Han skal vokse, jeg skal avta! (Joh 3:30).