Denne teksten er satt opp som en av kirkeårets tekster på nyttårsaften,
- og hvis du ser i registeret bak i Bibelen, vil du se at de har utelatt halvannet
vers midt inne i teksten, nemlig v. 15b - 16, hvor det da står: «Slik har også
vår kjære bror Paulus skrevet til dere, etter den visdom som er ham gitt. Dette
har han gjort i alle brev der han taler om dette. I dem er det noe som
er vanskelig å forstå, og som de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik
de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang.»
Du kan jo undre deg på, hvorfor
de har utelatt dette? - Det er jo alvorlig, vekkende og både nyttig og nødvendig
å bli minnet på. - Eller er det kanskje nettopp dette vekkende «stikket» i det,
som er årsaken til at det er blitt utelatt?
Dersom du og jeg begynner
å unnvike og hoppe glatt over det ransakende i Skriften - det ransakende som
kommer til vårt hjerte, da er vi virkelig ute å kjøre, da blir vi snart sittende
igjen med en søt «akkurat passe etter vår sans kristendom.» - Men da en
kristendom som ikke makter å gi deg fred - bringe deg til fred. Dette
fordi du da ikke får den fred som Jesus gir! Han sa til sine disipler -
det vil si, de som hadde
tatt imot Hans ord, bøyd seg for det, og dermed hadde tatt imot Ham selv i sitt
hjerte - og altså ikke lagd seg sin egen passende kristendom: «Fred etterlater
jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir
jeg dere!»
Hva gagn er det da i det, når du går og prøver å trøste deg selv, med noe som
i virkeligheten er eventyr og bedrag, og derfor verken kan gi deg sann fred og
hvile her i livet eller frelse deg i det endelige møte med den hellige Gud!
Verken kirke, bedehus eller den enkelte kristne er kalt til å være «snille,» rett forstått, men
sanne - slik at folk kan finne frelse.
Vi skal ikke si
så mye om disse versene vi heller - men iallfall peke på et konkret
tilfelle, hvor Paulus fant at hans forkynnelse ble vrangsnudd av ulærde
og ubefestede, som de kalles i teksten her. Vi leser: «Men dersom
vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si?
Er kanskje Gud urettferdig når Han fører sin vrede over oss? – Jeg
taler på menneskelig vis. Langt derifra! Hvordan skulle da Gud kunne
dømme verden? Men hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større
til Hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? Skal vi
ikke da like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det
– slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er
den dom som rammer slike!» (Rom 3:5-8).
«Der hvor synden ble stor, ble nåden enda større!» (Rom.
5,20). Fordi Paulus blant annet forkynte disse vidunderlige ord, for
arme syndere som hadde gjort erfaringer med seg selv, og sitt vrange
kjød, tolket enkelte det dit hen, at da var det jo bare å synde i
vei. - Synden er jo ikke så farlig, for nåden er jo så stor! Et sinn
og en tanke som jo er helt fremmed for et gjenfødt Guds barn. Guds
ord sier jo, at vennskap med verden, er fiendskap mot Gud (Jak 4:4)
- og du kan jo ikke være Guds venn og Hans fiendes venn på samme tid!
Men, og det er ikke mindre viktig - mange bruker den
slags ord og advarsler til å føre de troende inn under loven igjen,
inn i lovstrev og helliggjørelsesstrev. Det er ingenting som må få
føre deg inn på den veien igjen, og Jesu apostler hadde aldri
det siktemål med noe av det de forkynte - snarere tvert imot. - Hør
bare hva nettopp Peter sier om det for eksempel, på apostelmøtet i
Jerusalem - et møte som var kommet i stand, nettopp fordi noen forkynte
et tillegg til Jesu gjerning i frelsesspørsmålet: «Og Gud, som kjenner
hjertene, gav dem (hedningene) vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige
Ånd likesom oss. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved
troen renset Han også deres hjerter. Hvorfor frister dere da Gud og
legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var
i stand til å bære? Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu
nåde, på samme måte som de.» (Apg 15:8-11).
Alene ved Herren Jesu nåde! - Og du må
ikke tenke, at det er noen annen vei Peter staker ut og peker på,
i teksten vår. La oss bare se på det: «Derfor, mine kjære, når dere
venter disse ting, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte
for Ham, i fred.» (v.14).
Hvem er det som blir funnet uten flekk og lyte for Ham,
uten den som er renset i lammets blod? - Jesu, Hans Sønns blod renser
oss for all synd! (1 Joh 1:7). Og som Peter også taler i teksten
her: «Så må da dere, mine kjære, som forut vet dette, ta dere i vare
så dere ikke skal bli revet med av de lovløses villfarelse slik at
dere faller ut av deres egen faste stand.» (v.17).
Hva er så denne vår faste stand? Til kolosserne skriver
Paulus, angående dette å bli fremstilt for den hellige Gud ustraffelig
og uten lyte: «- om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste,
og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir.» (Kol
1:23).
|
Her ser du hva
Peter egentlig taler om - når han her taler om de lovløse, taler han
ikke om de som ikke lever etter Guds lovs ytre bokstav. - Om den tid
da Paulus brukte all sin sjels evner på å etterleve lovens bokstav,
sier han selv: «Jeg levde en tid uten lov!» (Rom 7:9a). Han
ble altså lovlydig i denne forstand, i det øyeblikk han tok imot evangeliet
om Jesus Kristus! - For da ble, ifølge Guds eget ord og løfte, Guds
lov lagt ned i hans hjerte. (Jer 31:33; Hebr 10:16).
Jesus sier jo også om det, idet Han siterer profetene:
«Og de skal alle være lært av Gud!» Og det er ikke noen slik ytre
lært lekse det da er tale om, slik som vi lærer et fag på skolen,
men Jesus sier også hvordan dette går til - å bli lært av Gud: «Men
talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, Han
skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt
dere.» (Joh 14:26).
Han bor i ditt hjerte - din lærer. Og Han viser
så visst ikke bort fra Jesus og Hans gjerning, til dine egne - nei,
Han skal nettopp «herliggjøre meg,» sier Jesus - «for Han skal
ta av mitt og forkynne det for dere!» (Joh 16:14).
Og så tilbake til verset i teksten vår: «Derfor, mine
kjære, når dere venter disse ting, så legg vinn på å bli funnet uten
flekk og lyte for Ham, i fred.» (v.14).
I fred! La meg spørre deg: Hva er din fred! Vi
kan jo høre, hva Skriften sier om det, så kan du sammenligne - den
sier: «Han er vår fred!» (Ef 2:14). Og du kjenner Jesu egne
ord til sine forkomne disipler: «Fred etterlater jeg dere. Min fred
gir jeg dere!» (Joh 14:27a). Jesu fred! Hvorfor har Jesus en
sik fred? - En fred som overgår all forstand! Fordi Han er hellig,
rettferdig, salig - helt uten- og helt fremmed for all synd! Og dette
er da altså det som er gitt deg! - Dette er det du har
fått å møte frem for Gud med! Du kan i virkeligheten ha fullkommen
frimodighet og fullkommen fred i ditt møte med Gud! - Ikke
fordi det har lykkes for deg! - Ikke fordi du har en slik fantastisk
stor og sterk tro osv., men fordi Jesus skjuler deg i seg. - Fordi
du har fått Hans navn, person og gjerning.
Da skjønner vi
bedre, hva Peter sikter til med å bli funnet, i fred.
Det er som med alt annet i denne sammenheng, å «bli funnet i Ham»
- i Jesus - «ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven,
men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på
grunn av troen.» (Fil
3:9).
Loven, Guds bud
og formaninger, de er gode som en rettesnor for oss her i livet, men
de kan ikke bli deg til frelse på noen annen måte, enn som
oppfylt i Jesus Kristus! - Som Han også sier: «Jeg er ikke
kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for
å oppheve, men for å oppfylle!» (Matt 5:17). Det vil altså
si, at den rettferdighet som loven vitner om, det er Kristi
rettferdighet! - En rettferdighet som Han da, ifølge Skriftens
vitnesbyrd, gjør gjeldende for oss - så Han endatil bærer det
som et navn: Herren vår rettferdighet! (Jer 23:6).
Det er altså hva som er gitt deg i Ham - den oppfylte
lov! - Og hvem kan da anklage deg? Dette er den faste stand,
som vi ikke må falle ut av, eller la oss lokke ut av! Det er nemlig
mange som kommer i disse tider, og sier: «Det er vel og bra, «dette
med» Jesus og Golgata og..., men det er ikke nok, du må også
...» - Og så er det ett eller annet tillegg.
De tar
de bibelske begreper og fyller dem med et annet innhold - og så synger de gjerne:
«...det er nok det som Jesus gjorde,» men de legger noe helt annet
i det, enn det likefremme.
«Så må da dere, mine kjære, som forut vet dette, ta dere i vare så dere
ikke skal bli revet med av de lovløses villfarelse slik at dere faller
ut av deres egen faste stand. Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre
og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag!» (v.17-18).
Igjen - det er altså den faste stand: nåden og
kjennskapet til vår Herre og frelser Jesus Kristus - og det
er vi kalt til å vokse i. Altså, ikke trå ut av det, og finne på noe
ekstra, men bli værende i «den nåde som vi står i,» som det
heter. (Rom 5:2).
Tenk det, du som ikke ser noen annen redning for din egen person, uten Jesu, Hans
Sønns blod - du vandrer i lyset, og står i nåde! Alt som har med din person å
gjøre - fra Guds side er det bare ett ord som er aktuelt: Nåde! - Du står
i nåde! I det øyeblikk Gud tok i betraktning, noe som helst annet, når det
gjelder din person, enn nåde - ja, så var du fortapt!
Du skal gå herfra
nå, og tro nåden - for det er ikke noe annet som frelser deg. - Det har aldri
vært noen annen grunn til at Han har tatt imot deg. - Det har aldri vært på grunn av
noe ved deg, men ene og alene for Jesu skyld!
Og dette er altså det vi ser frem til: «Vi venter etter
Hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (v.13).
.
|
Nyttårsaften
