Minnedag

   Lidelse! Du verden! - hvem vil høre om det i den kristne forsamling i dag? - og hvor ofte hører du om det? Derfor er vel tilstanden som den er og! - Den som intet har fått har jo intet å gi!

   Velsignede sannheter vi leser her hos apostelen Paulus. Det skal du alltid ha som virkelighet malt for dine øyne, når du leser Guds ord, at du alltid leser sannheter! Det er det sanne og troverdige ord, fordi de utgår fra Ham som er selve sannheten!
   Da Jesus var her på jord, vitnet Han nettopp dette i Joh 14:6: «Jeg er veien og sannheten og livet!»
   Det er altså Ham! Jesus er sannheten, det vil si, Gud, som er steget hit ned som menneske! Kanskje har du hørt det før – ja, kanskje har du hørt det mange ganger før, og det er blitt en selvsagt læresetning for deg, som at to pluss to blir fire? Da må du virkelig høre det igjen, for dette er under over under! Gud ble menneske! Ikke noe hverdagslig over det, vet du! - nei, det er noe ufattelig du bare kan undre deg over, at Han som vandret omkring disse årene nede i Israel, Han var og Han er Gud!
   Og det er en helt bestemt årsak til at Han kom hit ned, og var villig til å lide – er du villig til å lide, forresten? - årsaken var denne, at Han er «barmhjertighetens Far og all trøsts Gud!» (v.3).
   Hans inderlige ønske var å trøste deg i din nød! Han ville forbarme seg over deg! Dette gjøres ofte til en slik sentimental svada i mange kristne sammenhenger, og så tenker man at det er Åndens virke når det oppstår en del følelser og tårer osv. Men her er tale om sann reell trøst. Tenk deg nå bare om du lå i sykeseng, det var alvorlig, du visste at du aldri kom opp av den sengen mer – nå kom du til å dø. Så kommer Han til deg og sier: Du skal ikke dø! - du skal leve for evig i min himmel! Hva vil du kalle det?
   Å, det er så viktig at det begynner å gå opp for oss, at vi har med virkelighet å gjøre! Det finnes ikke svik i Hans munn, som vi kan lese i 1 Pet 2:22. Det er sannhet som kommer til deg fra Hans munn, og Bibelen er Ordet fra Hans munn!
   En kan høre det endatil fra mennesker som selv kaller seg kristne – å, disse elendige lutherske konservative! Å, disse fundamentalistene! og lignende. Jeg må da få stille et enkelt spørsmål: Hvordan kan du som hevder å ha sannhetens Ånd i ditt hjerte, ha noe imot mennesker som vil bøye seg for alt Guds ord? Som vil ta imot det som det står! Det er nemlig å være en fundamentalist, en konservativ, i denne sammenheng.
   Nå kan Guds ords sannheter holdes frem for folk på en hard og kald måte, men det er i tilfelle fordi det ikke har fått talt helt ut med dem selv først. Men vi finner en fin beskrivelse av Guds sanne folk i 5 Mos 33:3: «Ja, Han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord.»
   De tar imot dine ord! Og hva åpenbarer vel ikke dette om dem: De ligger for din fot! Ligger! Du bøyer deg for kongen, ikke sant? Og her har vi kongenes konge på en opphøyd himmelsk trone – det går et lys ut fra den så alt som lever, enten det er de største engler i himmelen, mennesker eller dyr faller ned som døde for Ham! Og så vil du stille deg innfor Ham og begynne å diskutere? Nei, jeg tror ikke det! Ta imot Hans ord! Denne opphøyde er nemlig den samme som Ham som steg hit ned i fattigdom, lidelse og forfølgelse, for å kunne ha en sann trøst å bringe deg! Og det gjør Han her i kveld til deg som ikke vet deg noe annet til frelse enn Hans soning – Han sier deg her og nå: Du skal ikke dø, du skal leve med meg til evig tid!
   Dette er noe helt annet enn menneskelig trøst, som – det går nok bra! Tiden leger alle sår! osv. Nei, det kan du aldri være sikker på, at menneskers trøst ser noen oppfyllelse, men hva med Jesu trøst? Kan den svikte? Sier ikke Herren nettopp det, at den som kommer til Ham - det vil si, setter sin lit til Ham - skal aldri bli til skamme? Nei, aldri i evighet, for som Herren selv er evig så er også Hans løfte, Han som er troverdig utover alt hva vi kan forestille oss! Det er ingen forandring eller skiftende skygge hos Ham!

E.K.

   Du vet, det er de som tenker – og jeg må innrømme at jeg ikke er helt fremmed for det selv – at med Jesus har jeg ikke noe problem, altså i betydningen: Jeg har ikke noe problem med å tro alt godt om Ham, at Han er sann, at Han er god, at Han er kjærlighet osv., men det er jeg som er problemet her. Jeg blir aldri rett liksom! Jeg prøver, men så sklir mine skritt ut, snart til høyre og snart til venstre. Plutselig er alle mine forsetter mils vei avsted og jeg faller. Hvor ble det av det jeg bestemte meg for, egentlig? Det var jo som en røyk som blåste bort da fristelsen kom, og jeg gikk inn i det med åpne øyne egentlig. Hva er det med meg? Det er så galt, og så skal jeg altså regne meg som en kristen! - en Jesu venn! Venn! - jeg svikter Ham jo så altfor ofte!
   Hvorfor er du i denne stilling, min venn? Det åpenbares i det øyeblikk du sier jeg! For ja, det er du som er problemet her. Og du regner altså med det som er problemet her! - Det gjør ikke Jesus! Han regner ikke med deg i dette, Han regner med sitt! Han har gjort det som skal til for å få denne svake og vankelmodige skapningen hjem til himmelen, og det er Hans trøstens ord til deg i kveld, at du skal slippe å regne med ditt eget i denne sak, du skal få regne med det som er Hans!
   Og la meg da spørre deg: Gjør du det? Regner du med Hans' fremfor ditt eget? La meg følge direkte på med et spørsmål på dette: Var det lov eller evangelium jeg forkynte deg nå? Regner du med Hans alene og ikke ditt eget? Det er lovens ord til ditt hjerte – og der hvor Herren har nådd inn til et menneskes erkjennelse med sitt ord sitt lys, der svarer mennesket: Jeg skulle så inderlig gjerne at det var slik, Herre! - men jeg kan ikke svare deg ett til tusen! Det er likesom ikke noe helt ved meg i det hele tatt, mitt eneste håp er din nåde og barmhjertighet åpenbart meg i Jesus Kristus!
   Vi tror så snart at vi kan stå for Gud med noe eget, dessverre, men til raskere du oppdager at det er aldeles utelukket dess bedre, for da kan Han vise deg en så mye bedre vei – Han kan overøse deg med nåde og kjærlighet, Han som ifølge ordet her er «barmhjertighetens Far og all trøsts Gud!»
   «Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord.»

   Ellers taler jo den tekst vi har stanset for mye om trengsler og lidelse. Det hører du ikke mye om i kristenheten i dag, som nevnt. Nei, det er til og med ganske utbredt en falsk forkynnelse som forteller deg at du slett ikke skal ha trengsler og lidelse, dersom du står i et rett forhold til Gud. Ren skjær løgn fra avgrunnen!
   Ja visst skal du ha det godt – det vil Gud at du skal ha, men du skal ha det ved Hans barmhjertighet og Hans trøst! Men hvordan skal Han få ført deg stadig dypere inn i dette, dersom du får leve et overfladisk liv i en innbilt trygghet godt støttet opp om av den makelighet velstanden innbyr til? Og også med tanke på å kunne trøste andre – hva skal du trøste dem med, som aldri har hatt bruk for det selv? Det vil jo lyde hult for den som lider – ja, og det er jo nettopp hva det er også – trøsteord som ikke er forankret i noe reellt! Som ikke har gått igjennom den kanalen det må gå igjennom for å kunne virke med kraft - nemlig egen erfaring.
   Men vi har noe bedre å bringe til torgs, nemlig sann trøst fra Herrens eget ord og løfte: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28). Ja, du har hørt det! - og nå skal du få tro det også! - for det er Herrens eget ord!
   Du kan høre folk si: Jeg er så trett av det og det! Jeg er så kjed av det og det! Vet du hva jeg er så trett av? Meg selv! Å ja, så inderlig trett av, og ser frem til den dagen jeg er helt fri! Men enn så lenge kan jeg utbryte med apostelen Paulus som vi leser det i Rom 7:25a: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!»

   Du kan ikke streve deg til himmelen ved noen egeninnsats! - Du kan ikke bli så from at Herren ser på deg med velbehag! - men du kan få tro på den Herre Jesus istedet for dette!