Tilbake            
                                               Maria budskapsdag

 

 

 




Nåden i Kristus el. Lovet være Gud!

Ef 1:3 - 6

   3. Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. 4. For i Ham har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn. 5. I kjærlighet har Han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, 6. til pris for sin nådes herlighet, som Han gav oss i Den Elskede.
 

   Det er dette som er selve budskapet i Skriften, det som her forkynnes oss på en så enkel og likefrem måte - men forstår vi det for det?
   Nei, når det kommer til det åndelige, det som Herren vil formidle til oss, er vi likesom så utrolig innskrenket, om vi er aldri så intelligente ellers.
   Tenk nå bare på julebudskapet for eksempel, det som en stor del av befolkningen, år etter år, helt opp til våre dager, går og hører i kirker og forsamlingshus: «- i dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad.» (Luk 2:11). - Men spør du så mange av disse som har gått og hørt dette, gjerne i 50 - 60 år, fra de var barn av: - Hvordan blir et menneske frelst? - Hvordan blir et menneske en kristen? - så er gjerne svaret dette: Jo, en gjør vel så godt en kan!
   Men frelseren da, hva skal Han være til? Nei, si det!

   Men dette er den verdslige og allmennreligiøse masse av folk, som ikke oppsøker gudshus på denne dagen for å høre Herrens Ord, men bare som en del av en tradisjon, og derfor - med få unntak - får de heller aldri høre Herrens Ord. Du kunne like gjerne ha slått på en tromme eller lagd noen annen lyd, for det sier dem likevel ingenting.
   Det er altså den gruppen. - Verre er det, at mange av dem som går jevnlig og hører Ordet forkynt, regner seg som kristne og er med i kristen virksomhet, heller ikke har hørt Guds ord til frelse og utfrielse, men bare holder på med sine egne kristelige ting - som å be, lese andakt, gå på møter, være i forening, gi til misjonen osv.
   Alt dette er ting som hører med til en kristens liv, men det er ikke det kristne livet! - Ikke noe av dette gjør deg til en kristen!

   Det er særlig to ting som hindrer et menneske i å høre Herrens Ord - det ene er dette, at en elsker sitt liv i denne verden, elsker de ting som er i verden, det kan være et behagelig liv, en god karriere, med utsikter til noe enda bedre, med andre ord, utsiktene til en lys fremtid her på jord, muligheten til å få tilfredsstilt alle sine behov her - noe som gjør en blind for hvor fort ulykken kan ramme og velte det alt sammen.
   Eller det kan være det vi gjerne kaller åpenbar synd - iallfall noe som fanger og binder all oppmerksomhet til det som er på jord - og det er jo derfor Herren også må ta hardt i nå og da, for å vekke oss opp av denne rusen. Vi kan likesom ikke tenke oss livet, uten å få tilfredsstilt disse våre behov, og derfor virker kristendommen og Herren selv som en trussel mot oss - som en som vil ta noe verdifullt fra oss.

   Det andre er dette, som vi så vidt var inne på - egenrettferdigheten! - Egenrettferdigheten i hvilken vi arbeider på å legge vår egen grunnvoll, både for livssamfunn med Gud her og nå, og for evigheten.
   Det er da vi ofte hører denne forslitte og lite gjennomtenkte frasen: «Jeg gjør så godt jeg kan!» Men hvem gjør nå virkelig det? Kunne du ikke ha gjort det et hakk bedre? - Er det ikke noe du har forsømt?
Idet et menneske begynner å tenke alvorlig over det, faller jo dette fullstendig sammen.
   Men en kan likesom ikke tenke seg annet, enn at det må ha noe med oss og vår innsats å gjøre - og dette igjen har sin årsak i, at en ikke ser sant på seg selv. - En har ennå tro på sitt eget - og så blir det noen slike småting man driver med - leser en kort andakt, ber litt, går på møte, nå og da iallfall - altså, alt er sånn passe! - En må jo ikke være «fanatisk!»
   Så ender en opp med en kristendom som en mestrer og har full kontroll på. Det kan oppstå noe uro i hjertet, nå og da, kanskje dukker til og med det spørsmål frem: Mon det er rett med meg? - men det får en snart døyvet, ved å se på sin egen innsats.
   Det en ikke vet, det er at en har endt opp med noe eget, borte fra Gud!

   Men så er det også dem som tar det langt mer alvorlig dette - så alvorlig at de gjerne ender som såkalte høvdinger i bygd og bedehus. De har skjønt at det må mer til enn som så - men i sitt strev og arbeid har de erfart, at det som bor i dem selv, det holder ikke mål for Gud - og det finner de da også bekreftet i Guds ord! - Å ja, de har gjort en stor oppdagelse, og denne oppdagelse kan de vitne om med fynd og klem: Menneskets avmakt! - Vi er for inntatt av synden til at vi kan forbedre oss selv - bare ved Guds nåde kan det skje, at vi blir frelst!
   Det høres flott ut dette - men nå skal du høre hva denne «Guds nåde» og «frelse» består i! Midt i sin avmakt og elendighet har de fått øye på, at Skriften taler om noe som heter helliggjørelse. - «Se det! - Her er altså redningen for oss! - Vi kan ikke forbedre oss, men Gud kan!»
   Så skal altså dette skje ved Guds «nåde,» og ved Guds kraft.
   De kan tale mye om «evangeliet,» og om «Guds nåde,» men i det øyeblikk det virkelig blir forkynt, savner de straks ordet om helliggjørelse! - Ordet om det kristne livet! Noe de da også ganske snart vil påpeke, fordi evangeliet, som de ellers er flinke til å rose seg av, i virkeligheten tar grunnen bort under dem.
   Dette strevet de lever i, i samarbeid med Gud, som de tror - er i virkeligheten den sandgrunn Jesus taler om, og advarer imot! (Matt 7).

   Denne sandgrunn bygde Paulus på i mange, mange år, som fariseeren Saulus, helt inntil han kunne si: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» (Fil 3:6).
   Og så hører vi hvordan teksten vår her begynner - det er fariseeren som ved Guds sanne nåde er løst fra fariseismen: «Lovet være Gud!» Her er glede, her er jubel! Jeg er fri! - Lovet være Gud! Han er ikke lenger den som krevde alt av meg - men den som har gitt meg alt!
   Og så forkynner han evangeliet, Guds sanne nåde: «Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. For i Ham har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn. I kjærlighet har Han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd.» (v.3b-5).
   Vi tenker naturlig at det er vi som etter vår såkalte «frie vilje,» velger Gud, men her leser vi at det tvert imot er Han som har valgt oss, etter sin frie viljes råd.
   Hører du evangeliet i denne teksten? Hvor har Han velsignet oss med all åndelig velsignelse? - Jo, i himmelen i Kristus! (v.3). Når gjorde Han det? - Jo, før verdens grunnvoll ble lagt! (v.4a). Hvorfor gjorde Han det? - Jo, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn. (v.4b).
   Men her har vi jo denne helliggjørelse som disse stakkarene streber etter! Den som er hellig og ulastelig for Hans åsyn, han kan vel ikke bli mer hellig og ulastelig!

   Det er jo meningen at vi skal bli Guds barn, vi mennesker, og Gud lar seg vel bøye og bevege når Han bare ser at vi gjerne vil og går inn for osv. - da unner Han oss vel barnekåret! Men vi må skuffe dem igjen - det er ikke hva Skriften forkynner oss her: «I kjærlighet har Han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd.» (v.5).
   Forut bestemt oss til! - Og da altså ikke på grunn av våre gjerninger eller vår gode vilje eller lignende - men ved Jesus Kristus - etter sin frie viljes råd! (v.5b).
  «Nei, førenn verdsens grunnvoll ved skapinga vart lagd, Du unnte meg i Kristus barnekåret,» synger Lina Sandell.
   Å være en kristen - å være et Guds barn, det skyldes nåde fra A til Å! - Det er alt for Jesu skyld!
   Det blir lettere da. - Da kunne fariseeren endelig puste fritt ut, byrden falt av ved dette skue, og han måtte utbryte: «Lovet være Gud

   La oss kort se på noe veldig alvorlig her - de tilstander vi har talt om, som hindrer mennesket i å høre Guds ord og se herligheten i evangeliet - den åpenbart verdslige og den overmåte åndelige og religiøse - hvor stammer det fra? «For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde.» (2 Kor 4:4).
   Er det alvorlig nok? Men det finnes en løsning for oss alle! «Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet.» (2 Kor 3:14-17).
   «- det er bare i Kristus det blir fjernet,» leser vi. Dette har apostelen selv erfart, og derfor vitner han: «Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet!» - Og derfor igjen må han utbryte, så snart han tenker på det: «Lovet være Gud


   Gud være lovet, min sjel er frelst
I kraft av blodet, av blodet!
Nu kan du byde meg hva som helst,
Jeg velger blodet.
Min sorte drakt er blitt snehvit skrud,
Og jeg står hellig og ren for Gud
I kraft av blodet, av blodet.

E.K.