Kristi åpenbaringsdag

   Dette er et formaningsord - og vi sier at et formaningsord alltid er til de troende, og det er jo rett. Guds ords formaninger er ikke beregnet på verden - den må først bli frelst ut av det åndelige mørke den befinner seg i - ut av Satans makt og over i Guds elskede Sønns rike.
   Guds ords formaninger er altså å betrakte som en fars veiledning for sine barn. Og ikke en hvilken som helst far, men Han som kalles barmhjertighetens Far. (2 Kor. 1,3). Hvilket uttrykk!: Barmhjertighetens Far. Det vil altså si, den som barmhjertigheten har sin opprinnelse i. Han er det som formaner oss - dette hjertet er det den springer ut av.
   Han er altså ikke ute etter å ta noe ifra oss - gjøre det trangt for oss og lignende - nei, Han er selve Giveren.

«Ikke så at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede,» skriver Paulus til korinterne blant annet. (2 Kor.1,24). Her møter du det sinnelag som Paulus selv, skriver så mye om: «Det sinn som óg var i Kristus Jesus.» (Fil. 2,5). «Vi har Kristi sinn,» sier han. (1 Kor. 2,16). En kristen har det, så sant han har Kristus. Og det er å gi rom for dette sinn, formaningen i teksten vår dreier seg om: «Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes, etter Jesu Kristi forbilde.» (v.5). Og vers 7 i samme kapittel: «Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss.»

   Hva forårsaket dette sinn hos Paulus? Jo, at han arbeidet på de andres glede! Målet med hans virksomhet overfor de troende, var altså, at deres glede skulle få vokse seg større.
   Og for at du ikke skal gå deg vill her, og bli hengende ved Paulus, så vær klar over det, at det som forårsaket dette var, at han hadde Kristi sinn. For hvem var Paulus uten dette sinn? Han var forfølgeren Saulus fra Tarsus, den som slo de troende i hjel over alt hvor han fikk muligheten. En mørk djevel.
   Og dem ser du i dag óg!

   Kristi sinn - det myrder ingen - det gir liv og livsglede. «Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss.» (v.7). Du ser, når han formaner deg her, minner han deg også på, at du jo selv er en som er blitt tatt vare på, ved Guds nåde. Var det ikke for Kristi nåde, var jo også du fortapt. Han har båret over med din skrøpelighet og synd - ja mer enn det, Han har selv båret følgene av det på sitt legeme opp på korsets tre. (1 Pet. 2,24).
   Og så går du kan hende omkring med en sur kritikk overfor andres skrøpeligheter, du som selv er frelst av nåde. Det er ikke Kristi sinn!
   Han tar seg av de skrøpelige og arbeider på deres glede. Vi sørger over skrøpelighetene i menigheten, men det er noe annet.

   Vi sa at formaningene alltid er rettet til de troende. Det er bare de som er frigjort i Kristus, som kan forstå og se formaningene i en rett sammenheng. En Guds formaning til et verdens barn eller en religiøs, vil bare oppfattes som et bud, han skal unngå straff eller oppnå fortjeneste for Gud ved å etterleve. Slik er hele den religiøses sinn og forståelse. Det er håpet om lønn og frykten for straff og/eller tap, som er hele drivkraften. Så driver han da og kalkulerer. Hvor langt kan jeg tøye det den veien, og hvor mye er det egentlig nødvendig å gjøre av dette og hint og lignende. Hva fordel kan jeg ha av det?
   Men den kristne er jo blitt det (en kristen), nettopp ved å se, at han allerede har fått alt i Kristus. I Ham har jeg alt fått lønnen fullt ut, og i Ham er all årsak til straff og tap tatt bort. Hva skal jeg så arbeide for? Det kan jo ikke være av noen annen årsak enn takknemlighet!
   Det virker jo slik. Nåden er det som virker det. Nåden ble noe aldeles ufattelig for Paulus - for hans synd hadde vært så stor. Tenk for en synd innfor Gud, å bære på det ønske å skade et annet menneske, fordi det hører Jesus til! Å ville forfølge og slukke ut det liv, som Gud har født der inne. Der er det Kain som råder. Slik var Paulus i djevelens makt. Men hør ham nå: «Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss, til Guds ære.» (v.7).

Så formaningene har altså ikke noe å si til den ikke-troende? Å jo da, de minnelser som gis i dem, har i høyeste grad noe å si den som står utenfor dette samfunn. Ta bare for deg teksten vår nå - og da vil jeg si til den ikke-troende: Hører du ikke hvilken Gud de troende har? «Tålmodets og trøstens Gud!» (v.5). Skulle det ikke være verd, også for deg, å lære Ham å kjenne? Han vil jo være det samme også for deg, selv om du inntil denne dag har stått Hans kjærlighet imot og avvist Ham.

«Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.» (v.4). Ufattelige under av Guds nåde. Hele Det Gamle Testamente, som ikke bare er en forfattet bok, men beskriver en lang historie - nedtegnelser - over hva som er skjedd og hva som er gjort, alt sammen med det mål for øye, at du skal fatte håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir. Alt sammen for å føre deg til frelse, til samfunn med Gud. Og det har vi, og det kan vi vitne om! - Dette samfunn og denne frelse kom til oss nettopp gjennom Skriftene - der ble det åpenbart oss! Vi har samfunn med Gud, ved vitnesbyrdet/ordet om Jesus.
Så Gud taler til den troende gjennom sitt ord, men Hans hjertes ønske hva de som står utenfor angår - står ennå fast: «Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt.» (Luk. 14,22).

   Men du som altså er en troende - ser du hvordan Herren vil ha det i sin menighet? Ser du hvilket sinn Han vil se i deg? - Spesielt overfor de skrøpelige. Og da skal noe sies, som nok kan oppleves underlig: Jeg ber deg ikke om å ta deg sammen og nå gå inn for en forbedring på dette området. Det kan du overlate til hedningene og deres religiøse utøvelse. Det er ikke den drivkraften, som er ønsket i Guds menighet - den er det altfor mye av allerede. Paulus peker jo ut veien for oss her, idet han minner oss om Guds og Kristi kjærlighet. Det er drivkraften i den troende, nemlig, at jeg vet meg elsket av Gud - utover all forstand!
   Mange vil nok oversette dette til: - føler meg elsket av Gud! Nei, vet meg elsket av Gud! Jeg hviler altså på Ordets grunn, ikke følelsenes. Han forkynner deg nåde! - Og idet det går opp for ditt hjerte, at dette nådens ord er Herrens ord nettopp til deg, skal nok ikke følelsene utebli heller.
   Å leve i dette nåderike - ja nådehavet, er det som setter formaningene inn i en rett sammenheng for deg. For heller ikke disse formaningene makter en troende å oppfylle, som han burde, og fordi han lever sitt liv i sannhetens lys - Guds lys - ser og innser han det. Så dersom han ikke får leve i vissheten om Guds nåde, for Jesu Kristi skyld alene, vil også formaningene bare bli ham til dom, og derfor virke det motsatte av hva de var tenkt til.
   Også denne opplevelse av utilstrekkelighet overfor formaningene, skal være med å minne deg om, at Jesus er synderes venn og frelser - og at det ikke er engler Han tar seg av, men mennesker av kjøtt og blod.
   Så Gud bevare oss for all den loviske formaningstale som strømmer ut over de troende i dag! Store lass av byrder, som legges på deres skuldre. Alt du må være, og alt du må gjøre, fordi du er en kristen! En forkynnelse som aldri unner deg en snev av ro og hvile, eller gir noen grunn til glede. For du blir bare stående igjen med din utilstrekkelighet, uten å se at du strekker til for Gud, ved Jesus Kristus. Hør bare: «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.» (Rom. 5,18-19). Jesus gjelder i ditt sted!