|
«For
dagene er onde,» minner apostelen oss på her. (v.16b).
Behøver han å minne oss på det? Trenger du
denne påminnelsen, eller er du vel på det rene med det?
Han taler også om å vandre som uvise. (v.15).
Hva kan det ha seg, når et menneske som bekjenner Jesu
navn her på jord, finner seg så vel til rette med denne verden? -
Den som ifølge Guds ord ligger i det onde (1 Joh 5:19),
og hvis vennskap er fiendskap mot Gud. (Jak 4:4).
Det advares riktignok imot en del grovere ting i forkynnelsen
- men verden, dens vesen, veier og tanker, advares det imot
det? Våre veier og våre tanker, som ikke er Guds
veier og Guds tanker. (Jes 55:7-9).
En kan registrere påfallende lite forkynnelse om helliggjørelse
i vår tids forkynnelse. Men en mengde forkynnelse med likhetstrekk.
Først pekes det da gjerne på åpenbare synder, et sløvt
og slurvete kristenliv og lignende, for deretter å stille opp en rekke
mottiltak og metoder - eller kanskje bare én stor undergjørende løsning
- som skal settes inn mot dette. Et fortvilet forsøk på foredling
av det gamle menneske, ved hjelp av loven. - Om det så er tale
om kraft, positive tanker, åndsfylde eller lignende. Det er likesom
det nye menneske som skal mobiliseres til kamp imot det gamle. Å vandre
som uvise, sier Paulus om det.
Et annet påfallende
trekk ved vår tids forkynnelse er, at i samme grad som helliggjørelsesforkynnelsen
har avtatt, har forkynnelsen av misjon og evangelisering tiltatt.
Det viktige er ikke lenger hva Gud vil gjøre i oss, og med oss - derfor
er det heller ikke om å gjøre for oss, at dette verk får skje - men
hva vi skal gjøre for Gud. Resultatet blir gjerne hvilehjem eller
et skrikende behov for «retreat,» etter noen år. En sliter seg ut!
Og dette er likevel ikke det mest alvorlige ved det,
men den forbannelse som er over den som er under loven. En
føres altså inn under loven i sitt helliggjørelsestrev, og resultatet
blir fall på fall, og absolutt ingen seier, som forventet - om en
bare tok det riktig alvorlig!
Mange prøver da å kompensere for dette dårlige resultatet,
ved en øket innsats i «Guds rike.»
Nå taler vi om dem som er involvert i dette med en viss
grad av alvor, og lengt etter et helligere liv - noe som er en kristens
lengt av fødsel. Det går ikke an å være en kristen, uten å lengte
etter et hellig liv. Det motsatte er det Guds ord kaller «vennskap
med verden.» Altså at man sammenfaller med verdens vesen.
Nå må det jo også
sies, at visst ønsker Gud sitt evangelium utbredt i verden, men Han
vil selv være Mesteren bak dette, og derfor den som danner og istandsetter
sine vitner. Og da blir så mangt så annerledes enn hva vi hadde tenkt
oss. - Han bryter ned der vi mener det burde vært bygd opp, og bygger
opp der vi mener det burde vært brutt ned osv. Han gir ikke sin ære
til noen annen. Sann virksomhet i Guds rike, er ikke hva vi etter
beste evne og ved Guds hjelp gjør for Ham, og for Hans rike, men hva
Han får utrettet ved oss. Men da må Han også få ta seg av deg. Det
som Skriften taler om som helliggjørelse. Helliggjørelse
- å føre deg stadig dypere inn i Kristus, og avhengigheten
av Ham.
Men så er saken
den, at man trives så vel i disse bånd, for en synes det lykkes. Eller
man holder ut så langt som råd i de samme bånd, fordi det nå synes
å lykkes nå og da i det minste, og det skjer da noe! - En opplever
kamp osv. Derfor finner også så mange seg til rette på denne falske
vei. Det har aldri vært en sann lengsel etter frelse og utfrielse
fra dette gamle menneske, og denne verdens vesen hos dem - eller en
slår seg til ro uten at denne lengsel er tilfredsstilt. Uten å ha
funnet målet for den.
Så får vi all denne menneskeforstand inn iblant oss,
og dermed alle disse metoder for å vinne verden. Og så er man altså
ikke selv vunnet for himmelen!
Vi skal ikke gå i detaljer hva disse metoder og menneskepåfunn
angår - dere kjenner til det - men bare nevne en hovedtanke: «Vi må
bli mer lik verden for å vinne verden.» Hvor i Guds ord finner du
en slik tanke?
Noen mener å finne det i hva Paulus sier i 1 Kor 9:19-22:
«For selv om jeg er fri overfor alle, så har jeg gjort meg til alles
trell, for å vinne så mange som mulig. For jødene er jeg blitt som
en jøde, for å kunne vinne jøder. For dem som er under loven, er jeg
blitt som en som er under loven, enda jeg selv ikke er under loven,
for å vinne dem som er under loven. For dem som er uten lov, er jeg
blitt som om jeg var uten lov, enda jeg ikke er lovløs for Gud, men
lovbundet for Kristus, for å vinne dem som er uten lov. For de svake
er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For dem alle er jeg blitt
alt, for i alle fall å frelse noen.»
Men her taler Paulus om alle slags religiøse bud og regler,
og hans egen frihet ved evangeliet overfor dem. Men at en kristen,
som er kalt til hellighet (1 Tess 4:7), skal gjøre seg lik verden
for ved det å vinne verden, det er en fremmed tanke. Verden
vil jo da naturlig spørre - hvilket den også ofte gjør: «Hva er jeg
da kalt til, det du fremstiller for meg her har jeg jo allerede! -
Du er jo som jeg!»
Nei! - Tvert imot! «- Dere skal være hellige,»
sier Guds ord. Vi skal altså være annerledes en verden. Og
da er det ikke tale om en oppstyltet dydsmønstermoral, men slik et
menneske blir i omgang med Jesus. Helliggjørelse er ikke at du ved
megen møye får til et noenlunde brukbart liv, men at Jesus vinner
skikkelse i deg. Vi skal ikke bli mer og mer lik verden - det er en
livsfarlig tanke for en kristen - men vi skal bli mer og mer lik Jesus!
Han tok imot syndere - Han satte seg ned hos dem, men
Han ble ikke som dem, og Han gjorde ikke som dem. Nei,
Han kalte dem til omvendelse. (Mark 2:17).
Vi finner dette bekreftet også i vår tekst i dag, idet
vi leser: «Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser,
men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger
og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter,
og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi
navn.» (v.18-20). Du er altså ikke bare frikjøpt, men også kalt til
et nytt liv.
|
Og så hele veien
videre i teksten til efeserne møter du dette kallet til et hellig
liv - til hellighet! For et hellig liv forutsetter hellighet.
Du må først være hellig for å kunne
leve et hellig liv!
Men
da står vi vel fast i utgangspunktet, for har vel vi noen hellighet? Ja, Gud være
lovet! - Det skal være sant. Vi har en hellighet, som langt overgår alt hva noen
av oss kan fatte.
Det er forutsetninger for helliggjørelse, og det
er at du har del i hellighet, og at din samvittighet er satt fri i fra loven
- alle bud, regler og krav. Alle! - Det står ikke noe tilbake å
oppfylle.
Du skjønner da at vi taler om rettferdiggjørelse av tro. For der
hvor et menneske er rettferdiggjort, står det selvsagt ikke noe tilbake
å oppfylle. Der hvor det ennå står det minste bud igjen å oppfylle - om det så
bare var å løfte et strå fra marken - der kan jo ikke det mennesket erklæres rettferdig
etter loven, før det er gjort alt sammen. At et menneske blir erklært rettferdig
- eller ren for Gud, vil altså si at det mennesket har oppfylt alt i Guds øyne.
Det er den gave som er gitt oss i Jesus Kristus. I det øyeblikk du tar din tilflukt
til Ham, står du slik for Gud.
Han «er lovens endemål, til rettferdighet for
hver den som tror.» (Rom 10:4).
Skulle jeg tale som en apostel nå, så ville jeg si: «Vet du det ikke?»
Her er ikke snakk
om å føle seg rettferdig, her er tale om å vite seg
rettferdig! For Guds ord sier så! Her skjer helliggjørelsen!
Rettferdiggjørelse og helliggjørelse har en så nøye sammenheng,
at apostelen sier: «Uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» (Hebr
12:14). Da må en jo ha lov til å spørre: Er helliggjørelsen noe vi
ikke behøver å ta på alvor?
Da er det altså ikke tale om hvor langt i helliggjørelse
et menneske er kommet - for der er det stor forskjell - men at den
er til stede. For der hvor helliggjørelsen ikke er til stede, der
er heller ikke rettferdiggjørelsen skjedd. For i samme øyeblikk et
menneske erklæres rettferdig innfor Gud, for Jesu Kristi skyld, skjer
gjenfødelsens under, og helliggjørelsesprosessen begynner. For her
ligger nemlig forskjellen - rettferdiggjørelsen er en endelig
domsavsigelse: Gud taler og sier: Denne er rettferdig! - Helliggjørelsen
er en prosess, som varer livet ut - en vekst, som består i
at Jesus vinner skikkelse i deg - altså at Han mer og mer får prege
deg. Ja, apostelen vitner at Han (Jesus) er blitt helliggjørelse for
deg. (1 Kor 1:30). Helliggjørelse er da altså å bli hva du allerede
er, og ikke å skulle bli noe du har satt deg fore. Det er dette siste
loven kaller til. Evangeliet derimot sier: Du eier nå i denne
stund denne fullkomne hellighet i Jesus - så søk inn
til Ham!
Her er en viktig ting: Din hellighet for Gud er
ingen prosess. Den er full og hel. Du er ved troen på Jesus så hellig
for Gud som Jesus selv er det. Det vil si at du ved denne tro har
Guds rettferdighet for Gud! Men Skriften taler om å «vokse
i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» Noe som
jo må oppleves som en vekst nedover av den som vokser den!
For hvem har vel behov av stadig større nåde, og en stadig større
kjennskap til en frelser og forsoner? Og så føyes det straks til:
«Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen.» (2 Pet
3:18).
Ja, Ham alene! Det vil aldri bli noen hellighet
å se og spore hos deg, men kun den som er gitt deg i Ham. Dette
understrekes med et Amen! Som er det samme kraftige uttrykk
som Jesus bruker, når Han sier: «Sannelig, sannelig sier jeg deg/dere!»
Derfor, en sann kristen som går den rette vei, han søker
ikke hjelp i metoder, i åndsfylde eller i kraft. Han setter heller
ikke det nye menneske inn mot det gamle, for å døde kjødet - som jo
er en stående formaning til de troende - nei, han ser på Jesus!
For i det samme loven kommer til, kommer også synden og døden. «Dødens
brodd er synden, og syndens kraft er loven.» (1 Kor 15:56). Det har
du vel erfart?
Vi skal
ikke si så mye om det, men for eksempel hva seier over synd angår: Du har tatt din tilflukt til
Jesus, for noen annen vei til frelse vet du ikke av - den saken er klar. Men da
vitner jo Skriften, at du har fått alt hva Han er og har. Da vil jeg spørre deg:
Har ikke Jesus seiret over synden? Ser du det nå?
For vi er ikke under loven, men under nåden,
sier apostelen. Vi er i den stilling at det ikke er noen fordømmelse
for oss. (Rom 8:1). Det er gitt deg i Jesus, på det skal du få se
- under det skal du få leve. Det er bolverket imot synden,
imot verden.
Men en alvorlig
sak til slutt her: - Derfor kan heller ikke det menneske som vil leve
i synden, og i verden, skjule seg ved å si: Men jeg hadde ikke det
som skulle til for å seire! - For seieren er alt gitt deg i Jesus
Kristus.
Å holde seg til det, er å søke helliggjørelse - og det
igjen er jo Skriftens klare oppfordring til oss.
Du sier
kan hende: «Ja men hør nå preker: Jeg får liksom ikke riktig tak på
disse ting. Det er så vanskelig å forstå.»
Du, jeg har ingen myndighet til å svare deg noe annet,
enn hva apostelen gjør her: «Vær derfor ikke uforstandige, men forstå
hva som er Herrens vilje!» (v.17). Og legg merke til at det står med
utropstegn etter.
«Den som leter,
han finner.» (Matt 7:8).
|
Høsttakkefest
