Tilbake            
                                              Høsttakkefest

 

 

 




Takk alltid vår Gud og Far el. Vandre viselig!

Ef 5:15 - 20

   15. Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, 16. så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde. 17. Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! 18. Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, 19. så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, 20. og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.
 

   «For dagene er onde,» minner apostelen oss på her. (v.16b).
   Behøver han å minne oss på det? Trenger du denne påminnelsen, eller er du vel på det rene med det?
   Han taler også om å vandre som uvise. (v.15).
   Hva kan det ha seg, når et menneske som bekjenner Jesu navn her på jord, finner seg så vel til rette med denne verden? - Den som ifølge Guds ord ligger i det onde (1 Joh 5:19), og hvis vennskap er fiendskap mot Gud. (Jak 4:4).
   Det advares riktignok imot en del grovere ting i forkynnelsen - men verden, dens vesen, veier og tanker, advares det imot det? Våre veier og våre tanker, som ikke er Guds veier og Guds tanker. (Jes 55:7-9).
   En kan registrere påfallende lite forkynnelse om helliggjørelse i vår tids forkynnelse. Men en mengde forkynnelse med likhetstrekk
   Først pekes det da gjerne på åpenbare synder, et sløvt og slurvete kristenliv og lignende, for deretter å stille opp en rekke mottiltak og metoder - eller kanskje bare én stor undergjørende løsning - som skal settes inn mot dette. Et fortvilet forsøk på foredling av det gamle menneske, ved hjelp av loven. - Om det så er tale om kraft, positive tanker, åndsfylde eller lignende. Det er likesom det nye menneske som skal mobiliseres til kamp imot det gamle. Å vandre som uvise, sier Paulus om det.

   Et annet påfallende trekk ved vår tids forkynnelse er, at i samme grad som helliggjørelsesforkynnelsen har avtatt, har forkynnelsen av misjon og evangelisering tiltatt. Det viktige er ikke lenger hva Gud vil gjøre i oss, og med oss - derfor er det heller ikke om å gjøre for oss, at dette verk får skje - men hva vi skal gjøre for Gud. Resultatet blir gjerne hvilehjem eller et skrikende behov for «retreat,» etter noen år.
   Og dette er likevel ikke det mest alvorlige ved det, men den forbannelse som er over den som er under loven. En føres altså inn under loven i sitt helliggjørelsestrev, og resultatet blir fall på fall, og absolutt ingen seier, som forventet - om en bare tok det riktig alvorlig!
   Mange prøver da å kompensere for dette dårlige resultatet, ved en øket innsats i «Guds rike.»
   Nå taler vi om dem som er involvert i dette med en viss grad av alvor, og lengt etter et helligere liv - noe som er en kristens lengt av fødsel. Det går ikke an å være en kristen, uten å lengte etter et hellig liv. Det motsatte er det Guds ord kaller «vennskap med verden.»

   Nå må det jo også sies, at visst ønsker Gud sitt evangelium utbredt i verden, men Han vil selv være Mesteren bak dette, og derfor den som danner og istandsetter sine vitner. Og da blir så mangt så annerledes enn hva vi hadde tenkt oss. - Han bryter ned der vi mener det burde vært bygd opp, og bygger opp der vi mener det burde vært brutt ned osv. Han gir ikke sin ære til noen annen. Sann virksomhet i Guds rike, er ikke hva vi etter beste evne og ved Guds hjelp gjør for Ham, og for Hans rike, men hva Han får utrettet ved oss. Men da må Han også få ta seg av deg. Det som Skriften taler om som helliggjørelse.

   Men så er saken den, at man trives så vel i disse bånd, for en synes det lykkes. Eller man holder ut så langt som råd i de samme bånd, fordi det nå synes å lykkes nå og da i det minste, og det skjer da noe! - En opplever kamp osv. Derfor finner også så mange seg til rette på denne falske vei. Det har aldri vært en sann lengsel etter frelse og utfrielse fra dette gamle menneske, og denne verdens vesen hos dem - eller en slår seg til ro uten at denne lengsel er tilfredsstilt. Uten å ha funnet målet for den.
   Så får vi all denne menneskeforstand inn iblant oss, og dermed alle disse metoder for å vinne verden. Og så er man altså ikke selv vunnet for himmelen!
   Vi skal ikke gå i detaljer hva disse metoder og menneskepåfunn angår - dere kjenner til det - men bare nevne en hovedtanke: «Vi må bli mer lik verden for å vinne verden.» Hvor i Guds ord finner du en slik tanke? 
   Noen mener å finne det i hva Paulus sier i 1 Kor 9:19-22: «For selv om jeg er fri overfor alle, så har jeg gjort meg til alles trell, for å vinne så mange som mulig. For jødene er jeg blitt som en jøde, for å kunne vinne jøder. For dem som er under loven, er jeg blitt som en som er under loven, enda jeg selv ikke er under loven, for å vinne dem som er under loven. For dem som er uten lov, er jeg blitt som om jeg var uten lov, enda jeg ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus, for å vinne dem som er uten lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For dem alle er jeg blitt alt, for i alle fall å frelse noen.»
   Men her taler Paulus om alle slags religiøse bud og regler, og hans egen frihet ved evangeliet overfor dem. Men at en kristen, som er kalt til hellighet (1 Tess 4:7), skal gjøre seg lik verden for ved det å vinne verden, det er en fremmed tanke. Verden vil jo da naturlig spørre - hvilket den også ofte gjør: «Hva er jeg da kalt til, det du fremstiller for meg her har jeg jo allerede! - Du er jo som jeg!»
   Nei! - Tvert imot! «- Dere skal være hellige,» sier Guds ord. Vi skal altså være annerledes en verden. Og da er det ikke tale om en oppstyltet dydsmønstermoral, men slik et menneske blir i omgang med Jesus. Helliggjørelse er ikke at du ved megen møye får til et noenlunde brukbart liv, men at Jesus vinner skikkelse i deg. Vi skal ikke bli mer og mer lik verden - det er en livsfarlig tanke for en kristen - men vi skal bli mer og mer lik Jesus!
   Han tok imot syndere - Han satte seg ned hos dem, men Han ble ikke som dem, og Han gjorde ikke som dem. Nei, Han kalte dem til omvendelse. (Mark 2:17).

 

   Vi finner dette bekreftet også i vår tekst i dag, idet vi leser: «Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.» (v.18-20). Du er altså ikke bare frikjøpt, men også kalt til et nytt liv.
   Og så hele veien videre i teksten til efeserne møter du dette kallet til et hellig liv - til hellighet! For et hellig liv forutsetter hellighet.

   Men da står vi vel fast i utgangspunktet, for har vel vi noen hellighet? Ja, Gud være lovet! - Det skal være sant. Vi har en hellighet, som langt overgår alt hva noen av oss kan fatte.
   Det er forutsetninger for helliggjørelse, og det er at du har del i hellighet, og at din samvittighet er satt fri i fra loven - alle bud, regler og krav. Alle! - Det står ikke noe tilbake å oppfylle.
   Du skjønner da at vi taler om rettferdiggjørelse av tro. For der hvor et menneske er rettferdiggjort, står det selvsagt ikke noe tilbake å oppfylle. Der hvor det ennå står det minste bud igjen å oppfylle - om det så bare var å løfte et strå fra marken - der kan jo ikke det mennesket erklæres rettferdig etter loven, før det er gjort alt sammen. At et menneske blir erklært rettferdig - eller ren for Gud, vil altså si at det mennesket har oppfylt alt i Guds øyne. Det er den gave som er gitt oss i Jesus Kristus. I det øyeblikk du tar din tilflukt til Ham, står du slik for Gud.
   Han «er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.» (Rom 10:4).
   Skulle jeg tale som en apostel nå, så ville jeg si: «Vet du det ikke

   Her er ikke snakk om å føle seg rettferdig, her er tale om å vite seg rettferdig! For Guds ord sier så! Her skjer helliggjørelsen!
   Rettferdiggjørelse og helliggjørelse har en så nøye sammenheng, at apostelen sier: «Uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» (Hebr 12:14). Da må en jo ha lov til å spørre: Er helliggjørelsen noe vi ikke behøver å ta på alvor?
   Da er det altså ikke tale om hvor langt i helliggjørelse et menneske er kommet - for der er det stor forskjell - men at den er til stede. For der hvor helliggjørelsen ikke er til stede, der er heller ikke rettferdiggjørelsen skjedd. For i samme øyeblikk et menneske erklæres rettferdig innfor Gud, for Jesu Kristi skyld, skjer gjenfødelsens under, og helliggjørelsesprosessen begynner. For her ligger nemlig forskjellen - rettferdiggjørelsen er en endelig domsavsigelse: Gud taler og sier: Denne er rettferdig! - Helliggjørelsen er en prosess, som varer livet ut - en vekst, som består i at Jesus vinner skikkelse i deg - altså at Han mer og mer får prege deg. Ja, apostelen vitner at Han (Jesus) er blitt helliggjørelse for deg. (1 Kor 1:30). Helliggjørelse er da altså å bli hva du allerede er, og ikke å skulle bli noe du har satt deg fore. Det er dette siste loven kaller til.
   Her er en viktig ting: Din hellighet for Gud er ingen prosess. Den er full og hel. Du er ved troen på Jesus så hellig for Gud som Jesus selv er det. Det vil si at du ved denne tro har Guds rettferdighet for Gud! Men Skriften taler om å «vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» Noe som jo må oppleves som en vekst nedover av den som vokser den! For hvem har vel behov av stadig større nåde, og en stadig større kjennskap til en frelser og forsoner? Og så føyes det straks til: «Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen.» (2 Pet 3:18).
   Ja, Ham alene! Det vil aldri bli noen hellighet å se og spore hos deg, men kun den som er gitt deg i Ham. Dette understrekes med et Amen! Som er det samme kraftige uttrykk som Jesus bruker, når Han sier: «Sannelig, sannelig sier jeg deg/dere!»
   Derfor, en sann kristen som går den rette vei, han søker ikke hjelp i metoder, i åndsfylde eller i kraft. Han setter heller ikke det nye menneske inn mot det gamle, for å døde kjødet - som jo er en stående formaning til de troende - nei, han ser på Jesus! For i det samme loven kommer til, kommer også synden og døden. «Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven.» (1 Kor 15:56). Det har du vel erfart?

   Vi skal ikke si så mye om det, men for eksempel hva seier over synd angår: Du har tatt din tilflukt til Jesus, for noen annen vei til frelse vet du ikke av - den saken er klar. Men da vitner jo Skriften, at du har fått alt hva Han er og har. Da vil jeg spørre deg: Har ikke Jesus seiret over synden? Ser du det nå?
   For vi er ikke under loven, men under nåden, sier apostelen. Vi er i den stilling at det ikke er noen fordømmelse for oss. (Rom 8:1). Det er gitt deg i Jesus, på det skal du få se - under det skal du få leve. Det er bolverket imot synden, imot verden.

   Men en alvorlig sak til slutt her: - Derfor kan heller ikke det menneske som vil leve i synden, og i verden, skjule seg ved å si: Men jeg hadde ikke det som skulle til for å seire! - For seieren er alt gitt deg i Jesus Kristus.
   Å holde seg til det, er å søke helliggjørelse - og det igjen er jo Skriftens klare oppfordring til oss.
   Du sier kan hende: «Ja men hør nå preker: Jeg får liksom ikke riktig tak på disse ting. Det er så vanskelig å forstå.»
   Du, jeg har ingen myndighet til å svare deg noe annet, enn hva apostelen gjør her: «Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje!» (v.17). Og legg merke til at det står med utropstegn etter.

   «Den som leter, han finner.» (Matt 7:8).

   Jeg ennå har en bønn:
Gi, nåderike Gud,
At mer jeg ligne må din Sønn,
Som festet meg til brud!

   Sangen som har dette som sitt siste vers, bærer tittelen: «Av nåde alt jeg får

E.K.