Vi sier gjerne –
å se på den vakre naturen, den minner oss på så mange måter om Guds
allmakt og storhet osv. Og det gjør den jo. Men – og det er endatil
et stort MEN som alltid bør klinge med her, ellers er det ikke sannheten
du møter i denne lovprisningen – hele denne skapningen i sin nåværende
form, i sin nåværende tilstand sukker og stønner – sterke uttrykk
ikke sant? - under forgjengeligheten, det vil si, døden. Dødens
krefter. At man altså helt fra unnfangelsen av drives ugjendrivelig
mot døden. Og dette igjen skyldes synden som kom inn i verden. Dette viser oss på sterk måte, hvor alvorlig dette med synden er – at vi blir klar over at det er Gud som har lagt oss inn under dette. For syndens skyld, min venn! Den vakre naturen, ja. Du vet vel det, du som har sett litt nærmere på naturen, at det er full krig i hele skapningen ned til mauren i mold – ja, ned til mikroskapningene. Det er et hav av vold og drap. Også vi mennesker driver jo å jakter på og dreper våre medskapninger her, og eter dem. Slik er det jo – men slik var det ikke til å begynne med. Kanskje jeg risikerer å ta fra noen gleden over naturen her – det er ikke noe poeng i – men om vi ikke ser dette Guds ord forkynner om det, ser vi heller ikke hvilken alvorlig situasjon vi mennesker i virkeligheten er i – underlagt Guds dom. Vi er jo alle dømt til døden! Vi kan lese hva Moses forkynner i Sal 90:3-12: «Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn! For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten. Du driver dem bort som en flod, de blir som en søvn. Om morgenen er de som groende gress, om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt. For vi har gått til grunne ved din vrede, ved din harme har forferdelse grepet oss. Du har satt våre misgjerninger for ditt åsyn, vår skjulte synd i ditt åsyns lys. For alle våre dager er flyktet bort under din vrede, vi har levd våre år til ende som et sukk. Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år. Deres herlighet er strev og møye. For snart er det forbi, vi flyr av sted. Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever? Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» Det er dette vi skal lære oss ved denne kjennskapen, «å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» Det er visdom i hjertet å være klar over disse ting. Men så har vi med en salmist å gjøre som kjenner Gud, Herren – derfor fortsetter salmen slik: «Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere! Mett oss med din miskunn når morgenen kommer, så vil vi juble og være glade alle våre dager! Gled oss like mange dager som du har plaget oss, og like mange år som vi har sett ulykke! La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet for deres barn.» (v.13-16). Ser du? Han appellerer til Guds miskunnhet! Hans nåde! Da kjenner du Gud! Denne tolleren vi leser om i evangeliene – han Jesus talte om, som sto dere nede ved døren, våget ikke løfte blikket mot himmelen, slo seg for sitt bryst og ba. «Gud, vær meg synder nådig!» (Luk 18:13) – han hadde nok gudskjennskap til at det ble ham til frelse. Og denne kjennskap til frelse var det ingen annen enn Gud selv som hadde gitt ham. Gud hadde gitt ham troen! Han sier noe i salmen her, Moses, som vi skal merke oss: «Gled oss like mange dager som du har plaget oss, og like mange år som vi har sett ulykke!» Plagen og ulykken var av Gud! Det visste salmisten! Det er visdom! Og det er jo nettopp hva vi leste i teksten vår: « Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter Hans vilje som la den under forgjengelighet.» (v.20). Ser du dette? Jeg sa: Det er visdom å kjenne til dette – men det er ikke visdom om det er alt du kjenner til, i denne sammenheng. Vi leser i Klag. 3,33: «For det er ikke av hjertet Han plager eller bedrøver menneskenes barn.» Hvorfor plager og bedrøver Han oss da? Hvorfor har Han lagt hele skapningen under dette? Jo, vi leste det i teksten vår: «- i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå frem til Guds barns frihet i herligheten.» Gud har en plan med det hele! Det var på grunn av menneskets fall – mennesket som var kronen på skaperverket – at skapningen kom inn under forgjengelighet, og det blir ved menneskets oppreisning at den igjen blir frigjort til uforgjengelighet – hvilket er evig liv! Hele skapningen skal altså gjenreises ved den frelse Jesus fullbrakte her på jord – den frelse du har fått del, som nå hører Herren til. Hele skapningen skal gjenreises med deg. Her får du et glimt av hvor høyt det er å være menneske. Hva denne skapningen opprinnelig var, og dermed også var tiltenkt av Gud, før fallet kom inn. Men nå – i denne stund – er vi i følge Guds ord i en tilstand, hvor vi ikke har noe, ikke det aller minste å rose av innfor Gud, men må frelses av nåde blott! Uten denne kjennskap til fallets følger – ikke bare generelt, men reellt, i min egen person – tar ikke mennesket imot frelsen av nåde blott, men blander sin egen skitne rettferdighet inn i Guds fullkomne frelseverk, og ser derfor ikke Guds vei i sannhet. Man lever i virkeligheten i noe annet. Noe vi faktisk kan kalle en kvasikristendom. Noe som ligner gjerne, men ikke er det samme. Noe som har ditt eget innblandet i seg. Det er ikke Guds frelse! E.K. |
Guds frelse er Jesus alene!
Hva Han er, og hva Han har gjort – det er din frelse. Og der må du
for all del få nåde til å sette punktum. |