Lysets barn el. Bli Guds etterfølger! Ef 5:1 - 2 og 8 - 16 1. Bli derfor
Guds etterfølgere som Hans elskede barn, 2. og vandre i kjærlighet,
likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en gave
og et offer, en vellukt for Gud. |
Når en leser denne teksten i Guds ord, blir en slått av hvor
innholdsmettet den er. Bare prøv å lese den med tanke på å skulle si noe over
den. Det er et budskap det ikke er gitt noe menneske å legge ut, fullt og
helt. En opplever at ordene blir for små, og at vi virkelig er støv. Men en av de ting som er tydelige her, det er det apostelen peker på som et faktisk forhold - at det er et før og et nå i disse menneskenes liv, som han her skriver til. «Dere som også var -» «I disse vandret dere før osv.,» «- men nå!» Det har altså skjedd noe helt nytt og avgjørende i disse menneskenes liv, noe som har gjort dem annerledes enn denne verdens mennesker - noe som har skilt dem ut - noe som har gjort, at det nå heter om dem: «- dere er i verden, men ikke av verden.» De er med andre ord født på ny! Og det vil si, at de er født av en annen ånd, enn den som behersker verden. De er født ovenfra! - De er - hvor ufattelig det enn høres ut - født av Gud. (Joh 1:13). Du er virkelig av en høy herkomst, du som hører Jesus til! Verden i sin nåværende tilstand er ikke det! Hva slags forhold har du så til den? Apostelen - sannhetsvitnet - levner den ingen som helst ære, men peker her på den alvorlige sak, at verden vandrer etter «høvdingen over luftens makter.» (v.2b). Han kalles også «denne verdens fyrste.» (blant annet Joh 12:1). Kan det merkes i din omgang med verden og de ting som er i verden, at du er deg bevisst dette? - At du lever i denne erkjennelse? Paulus minner dem stadig om dette: Det var før - slik var det - men nå! «Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre» (v.3) - men nå! Vi gjorde kjødets og tankenes vilje! (v.3). - Det er verdens vis. Man vil selv gjøre det man har lyst til, og det man selv synes er fornuftig, også når det åpenbart bryter med Guds åpenbarte vilje. Man vil ikke la seg korrigere! Da er det vår egen lyst som driver oss, kjødets lyst, som Guds ord kaller det. Kjødet er betegnelse for hele det gamle menneske - sjel og legeme. Dette er tvers igjennom gudfiendsk, sier Ordet - og kan ikke være annet. Legg merke til formuleringen: Kan ikke! - Det er med andre ord umulig! Er det bare visse forkynnere som hevder dette, eller står det klart i Guds eget ord, slik at det ikke kan misforståes? I Rom 8:7, leser vi om det: «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.» Du kan ikke være Guds lov lydig! Man kan langt på vei få tvunget det ytre menneske inn under Guds lov, selv om det skjer med ulyst, og få kristeliggjort det på et vis - Paulus selv kom så langt på denne veien, at han var å regne som ulastelig etter loven - men i det indre er det utilfredshet. Der er det likesom en som er bundet og satt i fengsel, en som er full av aggresjon og opprør og gjerne vil ut. Og det er også han som stadig blir tirret, når Guds ord lyder. Vi har verden der ute - det er en ting - den tales det jo klart om her, men hva når dette gudfiendske hjerte og sinn tar plass i menigheten - uten omvendelse - uten noen ny fødsel! De kjenner seg ikke igjen når det tales om det nye livet i Gud, om samfunnet med Ham, om synd og nåde, lov og evangelium. Kanaanspråket kaller de det så foraktelig - noe vi må komme bort fra, og legge fra oss. Vi må tale så verden forstår oss! Ser du? Men dette er jo det språket vi har fått i den nye fødsel! Vi kan ikke tale om disse ting med verdens begrep, for vi har fått et nytt lys. Dette at de kjenner seg utenfor her, er deres mulighet til erkjennelse. For Gud vil ikke at noe menneske skal gå fortapt. Men hvem søker å komme inn, før han ser at han er utenfor? Når du ser på ditt eget liv, og når du ser på verden med all den motstand og opprør imot Gud som er der, må du forundre deg over Hans tålmodighet. Men enda mer, når du ser disse som år etter år, sitter midt i menigheten og forarges over og reiser seg imot Guds ord, når det kommer frem - sitter der og stenger møter og gjør det tungt for de Herrens vitner, som har fått det pålagt av Hans Ånd å bære det frem - ja, da må en virkelig forundre seg over Hans tålmodighet, at Han så lenge bærer over med dem. Du ser forklaringen
i slike ord som Paulus bruker her: «Men Gud, som er rik på
miskunn.» (v.4a). Rik på miskunn! - Det vil altså si, at Han har mer
enn nok av det! - Han har mer enn nok å ta av! - Han er rik
på det. |
Derfor heter det også i romerbrevet:
«Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men
på Gud, som viser miskunn.» (Rom 9:16). Og det er jo nettopp
det Paulus maler ut for oss her: «For av nåde er dere frelst, ved
tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke
av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.» (v.8-9). «For vi er Hans
verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har
lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» (v.10). Du ser at gjerninger
følger på frelsen, de går ikke foran. Og det er ikke hvilke som helst
gjerninger vi måtte finne på, fordi vi synes de er særlige kristelige
eller lignende, og heller ikke enhver gjerning du kalles til av mennesker,
selv om dette er kristen virksomhet som ellers er bra, men det er
gjerninger som Gud selv forut har lagt ferdige for deg. Det
er altså gjerninger som Han fører deg inn i, så sant du lever
nær til Ham på evangeliets grunn, det vil si, at du ikke regner
med noe annet i ditt forhold til Gud, enn nåden. Nåde for Jesu
skyld. Det er vel Rosenius som sier noe slikt som: Det er ikke noe
så vakkert som dem som tenker lite på, og taler lite om gjerninger,
men gjør dem. Vi tenker vel lite over
hvilken høy stand det egentlig er å være en kristen; Paulus peker her i teksten
på noe så ufattelig stort, at det blir gåtefullt for oss: «Han oppvakte oss med
Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus.» (v.6).
«Satte oss med Ham i himmelen!» Himmelen, er ikke det dit vi
skal engang da? Vår naturlige tanke om disse ting er jo at vi er i verden, og
skal til himmelen. Men dette er ikke i enhver henseende rett, ifølge Guds ord.
«Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at Han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.» «Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!» leser vi i det 11te verset her. Og så kommer det noen alvorlige formaningsord. Og det er en alvorlig veiledning, som vi trenger i særlig grad i vår tid, vi får her: «Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde.» (v.15-16). |
Du evige klippe, hos deg er det ly, Til deg i min trengsel og tvil vil jeg fly. Om fattig, uverdig - dog trøster du meg, O evige klippe, jeg kommer til deg! E. K. |