Tilbake            
                                               For rettferdighet og fred

 

 

 


 

 

Lysets barn el. Bli Guds etterfølger!

Ef. 5, 1 - 2 og 8 - 16

   1. Bli derfor Guds etterfølgere som Hans elskede barn, 2. og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud.
   8. Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! 9. For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. 10. Prøv da hva som er til behag for Herren! 11. Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! 12. For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. 13. Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbaret, er lys. 14. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. 15. Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, 16. så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde.

 

   Når en leser denne teksten i Guds ord, blir en slått av hvor innholdsmettet den er. Bare prøv å lese den med tanke på å skulle si noe over den. Det er et budskap det ikke er gitt noe menneske å legge ut, fullt og helt. En opplever at ordene blir for små, og at vi virkelig er støv.
   Men en av de ting som er tydelige her, det er det apostelen peker på som et faktisk forhold - at det er et før og et i disse menneskenes liv, som han her skriver til. «Dere som også var -» «I disse vandret dere før osv.,» «- men !» Det har altså skjedd noe helt nytt og avgjørende i disse menneskenes liv, noe som har gjort dem annerledes enn denne verdens mennesker - noe som har skilt dem ut - noe som har gjort, at det nå heter om dem: «- dere er i verden, men ikke av verden.» De er med andre ord født på ny! Og det vil si, at de er født av en annen ånd, enn den som behersker verden. De er født ovenfra! - De er - hvor ufattelig det enn høres ut - født av Gud. (Joh.1,13).
   Du er virkelig av en høy herkomst, du som hører Jesus til! Verden i sin nåværende tilstand er ikke det! Hva slags forhold har du så til den? Apostelen - sannhetsvitnet - levner den ingen som helst ære, men peker her på den alvorlige sak, at verden vandrer etter «høvdingen over luftens makter.» (v.2b). Han kalles også «denne verdens fyrste.» (blant annet Joh.12,1).
   Kan det merkes i din omgang med verden og de ting som er i verden, at du er deg bevisst dette? - At du lever i denne erkjennelse? Paulus minner dem stadig om dette: Det var før - slik var det - men ! «Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre» (v.3) - men !
   Vi gjorde kjødets og tankenes vilje! (v.3). - Det er verdens vis. Man vil selv gjøre det man har lyst til, og det man selv synes er fornuftig, også når det åpenbart bryter med Guds åpenbarte vilje. Man vil ikke la seg korrigere! Da er det vår egen lyst som driver oss, kjødets lyst, som Guds ord kaller det. Kjødet er betegnelse for hele det gamle menneske - sjel og legeme. Dette er tvers igjennom gudfiendsk, sier Ordet - og kan ikke være annet. Legg merke til formuleringen: Kan ikke! - Det er med andre ord umulig!
   Er det bare visse forkynnere som hevder dette, eller står det klart i Guds eget ord, slik at det ikke kan misforståes? I Rom. 8,7, leser vi om det: «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.» Du kan ikke være Guds lov lydig!
   Man kan langt på vei få tvunget det ytre menneske inn under Guds lov, selv om det skjer med ulyst, og få kristeliggjort det på et vis - Paulus selv kom så langt på denne veien, at han var å regne som ulastelig etter loven - men i det indre er det utilfredshet. Der er det likesom en som er bundet og satt i fengsel, en som er full av aggresjon og opprør og gjerne vil ut. Og det er også han som stadig blir tirret, når Guds ord lyder.
   Vi har verden der ute - det er en ting - den tales det jo klart om her, men hva når dette gudfiendske hjerte og sinn tar plass i menigheten - uten omvendelse - uten noen ny fødsel! De kjenner seg ikke igjen når det tales om det nye livet i Gud, om samfunnet med Ham, om synd og nåde, lov og evangelium. Kanaanspråket kaller de det så foraktelig - noe vi må komme bort fra, og legge fra oss. Vi må tale så verden forstår oss!
   Ser du? Men dette er jo det språket vi har fått i den nye fødsel! Vi kan ikke tale om disse ting med verdens begrep, for vi har fått et nytt lys.
   Dette at de kjenner seg utenfor her, er deres mulighet til erkjennelse. For Gud vil ikke at noe menneske skal gå fortapt. Men hvem søker å komme inn, før han ser at han er utenfor?
   Når du ser på ditt eget liv, og når du ser på verden med all den motstand og opprør imot Gud som er der, må du forundre deg over Hans tålmodighet. Men enda mer, når du ser disse som år etter år, sitter midt i menigheten og forarges over og reiser seg imot Guds ord, når det kommer frem - sitter der og stenger møter og gjør det tungt for de Herrens vitner, som har fått det pålagt av Hans Ånd å bære det frem - ja, da må en virkelig forundre seg over Hans tålmodighet, at Han så lenge bærer over med dem.

   Du ser forklaringen i slike ord som Paulus bruker her: «Men Gud, som er rik på miskunn.» (v.4a). Rik på miskunn! - Det vil altså si, at Han har mer enn nok av det! - Han har mer enn nok å ta av! - Han er rik på det.
   Det er den Gud vi står overfor i dag - her og nå! I Ham finner den troende hele grunnen til at han er en troende. Og jeg sier: Hele grunnen! En sann troende - det vil altså si, en som er opplyst og omvendt ved Den Hellige Ånd - han ser aldri hen på seg selv og sitt eget, når han skal forklare sin frelse og grunnen til den - nei, Gud grep inn! - Han har overbevist meg i mitt innerste, ved sitt ord og ved sin Ånd.
   Troen er ikke en lovgjerning - jeg gav meg over, jeg bøyde meg, jeg tok et standpunkt for Jesus og lignende - nei, det er heller hva vi kan kalle en aksept av det som allerede er gjort for deg! Men en ting kan du gjøre - du kan avvise det! - og de fleste gjør jo det.
   Hørte du hva Paulus forkynte helt først i teksten vår?: «Også dere har Han gjort levende!» (v.1a). «Dere var døde,» sier han - men nå har altså Han gjort dere levende.
   Er det da noen forskjell på Guds barn og verdens barn? Ja, bare hør: Den ene er levende, og den andre er død! Den ene er lys, og den andre er mørke! Kan forskjellen bli større, enn forskjellen mellom liv og død, lys og mørke? Det er altså om å gjøre, at vi kommer helt bort fra den tanke - å skulle gjøre oss levende! Hva kan vel en død legge til eller trekke fra? Men Gud er rik på miskunn!

Derfor heter det også i romerbrevet: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.» (Rom. 9,16). Og det er jo nettopp det Paulus maler ut for oss her: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.» (v.8-9).
   At jeg er et frelst menneske, en himmelborger, det er altså en Guds gave. Og det er i tillegg en gave jeg har fått, helt uten noen grunn i meg selv. Det var jo av nåde, som vi leste her. Og om nåden sier Skriften: «Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.» (Rom. 11,6). Altså, uforskyldt, uten noen grunn i deg. Grunnen er ene og alene Guds miskunn!
   Han har gjort oss levende, leser vi. Det høres jo da ut som om det er skjedd noe veldig i oss, vi er blitt fylt av en slags kraft eller noe slikt. Gjort levende!
   «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus.» (4-5a). Hva er dette for noe egentlig? - Hvordan skjer det? - Hva er det Han konkret gjør? Hør hva som står i Kolosserbrevet om det: «Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus» - og her åpenbares innholdet - «idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.» (Kol. 2,13).
   Idet Han tilgav oss! Vi er forlatt våre synder i Kristus! - I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse. Derfor heter det også, at Han gjorde oss levende med Ham. Dette er utslaget av Guds ufattelige nåde og miskunn - at Han har gitt oss det alt i Ham. Se her! - Alt er ferdig for deg i Ham. Er ikke det nåde? - Er ikke det bare nåde? Å få noe helt og fullt i en annen!
   Vi er underlig innkrøkte i oss selv vi mennesker, som Luther kalte det - når vi hører om frelse ved tro, så begynner vi å se etter troen, om vi har den og da gjerne nok av den, og hvor rett den eventuelt er osv., men troen er jo ikke noe i seg selv, den har jo feste i noe, eller er en frukt av noe - og den frelsende tro er jo en frukt av Kristi åpenbaring! Det dreier seg om hvem du tror på!

   «For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» (v.10). Du ser at gjerninger følger på frelsen, de går ikke foran. Og det er ikke hvilke som helst gjerninger vi måtte finne på, fordi vi synes de er særlige kristelige eller lignende, og heller ikke enhver gjerning du kalles til av mennesker, selv om dette er kristen virksomhet som ellers er bra, men det er gjerninger som Gud selv forut har lagt ferdige for deg. Det er altså gjerninger som Han fører deg inn i, så sant du lever nær til Ham på evangeliets grunn, det vil si, at du ikke regner med noe annet i ditt forhold til Gud, enn nåden. Nåde for Jesu skyld. Det er vel Rosenius som sier noe slikt som: Det er ikke noe så vakkert som dem som tenker lite på, og taler lite om gjerninger, men gjør dem.
   En annen ting om de «gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem,» er jo at det er tale om de Jesu gjerninger som Han gjorde i vårt sted.

   Vi tenker vel lite over hvilken høy stand det egentlig er å være en kristen; Paulus peker her i teksten på noe så ufattelig stort, at det blir gåtefullt for oss: «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus.» (v.6). «Satte oss med Ham i himmelen!» Himmelen, er ikke det dit vi skal engang da? Vår naturlige tanke om disse ting er jo at vi er i verden, og skal til himmelen. Men dette er ikke i enhver henseende rett, ifølge Guds ord.
   Først dette: Vi er i verden. Hør hva Paulus forkynner: «Når dere er døde med Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan dere da – som om dere fortsatt levde i verden – la dem legge slike bud på dere: Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!» (Kol. 2,20-21). Og så altså dette, som vi leste i teksten vår: «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus.» (v.6).
   Dette sier altså det motsatte av hva vi tenker. Og denne gåten løses enkelt ved det Paulus vitner: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» (Gal. 2,20).
   Det er Jesus som nå er mitt liv, og Han er alt i himmelen! - Derfor skal du engang følge Ham dit. Dette fremstiller altså Guds ord som at du allerede er der! Dette igjen for å opplyse deg om, at det du har for Gud, det har du i Ham, og ikke i ditt eget. Dette er hva Gud i sin miskunn har gitt deg! - I sin rike miskunn.
   Skal du nå våge å tro denne nåde - og ikke lenger se Ham for deg som en med pisk i hånden og tunge krav til deg?

   «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at Han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.»

   «Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!» leser vi i det 11te verset her. Og så kommer det noen alvorlige formaningsord. Og det er en alvorlig veiledning, som vi trenger i særlig grad i vår tid, vi får her: «Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde.» (v.15-16).


   Du evige klippe, hos deg er det ly,
Til deg i min trengsel og tvil vil jeg fly.
Om fattig, uverdig - dog trøster du meg,
O evige klippe, jeg kommer til deg!

E. K.