For forfulgte

Bare en kort stund el. Kast ikke bort frimodigheten!

Hebr 10:32 - 39

32. Men tenk nå tilbake på den første tid - den gang dere var blitt opplyst, og så utholdt stor kamp og lidelse. 33. Dels ble dere selv gjort til et skuespill ved spott og trengsler, dels stod dere sammen med dem som fikk gjennomgå dette. 34. For også fangene hadde dere medlidenhet med. Og dere fant dere med glede i at deres eiendeler ble røvet fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved. 35. Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn! 36. For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje. 37. For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer Han som komme skal, og Han skal ikke dryge. 38. Men den rettferdige av tro, skal leve. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham. 39. Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.

   Hebreerbrevet er et velsignet brev i Skriften! Det er de jo alle, men det har en veldig betydning for oss nettopp ved det at det er skrevet til hebreere, det vil si – jøder. Det går spesifikt ut på å føre dem over fra loven, det vil si, loviskhet, til friheten i evangeliet, den nye pakt. Derfor betyr det så mye også for oss, som etter en lang og mangslungen kirkehistorie, med alle slags åndelige retninger som gjør krav på å være sann kristendom, også har sterke tendenser til å ende i loviskhet. Du kjenner nok til det.

   Her får vi gjennom apostelens ord et innblikk i hva mange av de første kristne var uttsatt for, måtte utholde og faktisk utholdt. Bare tenk på den dype forsmedelse vi leser om her: «- gjort til et skuespill ved spott og trengsler:» (v.33a).
   Slik blant annet har Satan rast gjennom sine tjenere til alle tider for å utrydde troen fra jorden. Snart som det rasende villdyr han i virkeligheten er, og snart som en mild veileder - en lysets engel. (2 Kor 11:14). Men alltid en veileder til løgn og fortapelse, i motsetning til Den Hellige Ånd som er en veileder til sannhet og frelse.

   Vi forstår umiddelbart at det krevdes stor frimodighet i møte med dette. Her måtte man vite at Herren sto med en gjennom alt som kom på. Men frimodighet, det er noe en kristen virkelig trenger til, til alle tider.
   Det går an å bli frelst uten at man har så stor frimodighet. - Det er de som går skjelvende inn gjennom porten, men dog går inn gjennom den, så noe frimodighet er det da, fordi de tross alt har tatt imot vitnesbyrdet om Jesus. Likevel minner deres tro mer om en osende veke enn et fulltent lys.
   Men de blir likesom ikke noe for andre mennesker disse - det vil si, som kristne. Det er likesom ingen glød! Er det vitnemøte, så har de aldri et ord å si - og jeg tenker ikke da på dem som gjerne ville ha sagt noe, men mangler den slags frimodighet - men det er ingen iver hos dem for at det skal bli møter i bygda, noen samling om Guds ord i deres omgivelser, ingen nød og iver for at andre må få høre og bli frelst. - De likesom bare er der - ingen utstråling verken av glede eller fred, men heller tungsinn.
   Hvorfor? - Fordi det ikke er noen frimodighet! Og det er ingen mulighet for at et menneske kan ta seg til frimodighet. - Det er ikke slik, at nå tar jeg meg sammen, og sier til meg selv: «Nei, nå må jeg se til å være mer frimodig» - og så går jeg inn for det. Nei, det er noe som føder frimodighet, og når det altså er til stede, så må frimodighet også komme: Det er troen!
   Da evangeliet gikk opp for mitt hjerte, da fikk jeg frimodighet til å tro at jeg var et Guds barn! - Da fikk jeg frimodighet til å tro, at min sak med Gud var god. Og det er denne frimodighet som du fikk ved troen på evangeliet, apostelen her ber deg om å ikke kaste bort - for har Herren tatt imot deg for Jesu Kristi skyld - ja, så har Han tatt imot deg helt og fullt, uten noe forbehold. Han har jo tatt imot deg på Jesu regning, og ikke din egen - og Jesus mangler jo ingenting!
   Du ser, hvis du får flyttet blikket over på det som jeg nå forkynner deg - får flyttet blikket fra deg selv og over på Ham, så er det én ting du sikkert merker - frimodigheten øker! Jeg får jo regne med Ham!

   Jeg husker hvilken forkjær forståelse jeg hadde av dette med frimodighet, da jeg var ny som kristen - jeg hørte mange vitne om frimodigheten som har stor lønn, som en frimodighet til å vitne, til å bekjenne Jesu navn åpenlyst osv. - Jeg var ikke alltid så frimodig slik, så jeg ble gående der dømt, i denne sammenheng, med en plaget samvittighet - og noen lønn kunne ikke jeg regne med! Inntil jeg så hva det egentlig er tale om. - Apostelen skriver i det samme kapittel i Hebreerbrevet: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. (v.19).
   Det er den frimodighet som har stor lønn - at du tror vitnesbyrdet om Jesu Kristi, Guds Sønns blod, og går inn for tronen på det! - For hva er det Ordet vitner om dette blod? - Jo, «Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh 1:7). - Fra all synd!
   Hva er det da som skal stenge meg ute fra Guds helligdom? Jeg er jo da uten synd! - Dette blod renser jo fra all synd, leste vi. Så du ser, det er Kristi ord som føder troen, og det er troen som føder frimodigheten.
   Derfor må du høre dette troens ord igjen og igjen. Der hvor det overhodet ikke får noe feste, der forblir mennesket i sin synd og går fortapt. - Og der hvor det bare får lite feste, der avføder det som sagt, lite frimodighet, og du blir en slik som tumles om av tvil og anfektelse og mismot, og likesom bare hangler igjennom.

   Se på Jesus! sier Ordet. - Hør Ham! Han er din stedfortreder innfor Gud, du som ærlig må bekjenne: «Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg, Guds lam, Ene i din rettferdighet Skjules all min skam!»
   Kanskje skulle du be Gud om forlatelse for den synd, at du har trodd så lite på Hans vitnesbyrd om Jesus, sin Sønn? Han forlater synd også i dag!
   «Der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd,» vitner apostelen tidligere i samme kapittel her. (v.18).
   Du trenger ikke å gå nedbøyd - du trenger ikke å anklage deg selv - du trenger ikke å gi noe ekstra i kollektkorga, eller hva det nå måtte være - du må høre Guds ord: «Gud har fått det offer Han krevde for din synds skyld!»
   Det er et ord til tro! - Det er et ord til tiltro, kan vi si. Å ville legge noe til det offer Jesus brakte, det er en vantroshandling. Jesus sa jo selv: «Det er fullbrakt!»

   Ta dette lille ordet er og la det få synke så dypt inn i hjertet som det bare er mulig! Det er ferdig! - Det er fullbrakt! - Og det trenges ikke lenger noe offer for synd.
   Det som skjer, der hvor vi hører dette budskapet, og det ikke blir avvist, der oppstår troen - og det er en mektig ting! - Du hørte hva som ble forkynt her i teksten vår: «Men den rettferdige av tro, skal leve.» (v.38a).
   Skal leve! - Skal leve evig! Ikke den som er rettferdig av gjerninger - for den finnes i virkeligheten ikke - men den som er rettferdig av tro! Tro på Jesus og hva Han har gjort for meg, helt utenfor og helt uavhengig av meg. Jeg tror på noe som en annen har gjort! - Og det kan jeg jo ikke finne i mitt eget bryst, vet du - nei, det finner jeg i himmelen ved Guds høyre hånd, nemlig Ham, om hvem det står: «Etter at Han hadde fullført» - fullført! - «renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.» (Hebr 1:3b).
   Det er det som gir deg og meg frimodighet til å gå inn dit - Han, vår frelser, har gått inn dit foran oss!
   «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.» (Hebr 4:15).
   «Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!» (v.35). - Forstår du det verset bedre nå? - Det er den frimodighet som har stor lønn.

   «For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje.» (v.36). - Derfor denne formaningen til å ikke kaste bort frimodigheten - for det blir en kamp for å bevare den. Vi trenger til tålmodighet - for du ser på deg selv og alt som er galt - du ser på menigheten, hvordan den sovner inn kanskje og minker, du ser på verden omkring deg, og - ja, det blir virkelig en kamp for å bli i frimodigheten! - Men Guds tale til deg da, igjen og igjen: Se på Jesus!
   «- etter at dere har gjort Guds vilje.» (v.36b).
   Hør så, hva Guds vilje for deg er: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» (Joh 6:40).
   Dette er Faderens vilje for deg - at du skal se Sønnen og tro på Ham, og ved det ha evig liv!

   Men så står det noe veldig alvorlig, som vi skal ta med til slutt her: «Men den rettferdige av tro, skal leve. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham.» (v.38).
   Det er et spesielt uttrykk det - å unndra seg. Dette å trekke seg bort. Altså ikke dette åpenbare angrepet på - som vi nå og da kan se - men dette, at man trekker seg unna. - Dette: Nei takk! - kanskje til og med fremført på en høflig og ydmyk måte, men dog et nei takk!
   Dette nei takk! - denne unndragelse fører i fortapelse, leser vi i det neste vers her.
   Men så kommer dette positive uttrykket fra apostelen her - og gid vi alle måtte ha et ja og et amen i hjertet til det: «Men vi» - vi! - er du med her! «er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.» (v.39).
   «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!» (Apg 16:31).
   Ikke på en hvilken som helst Jesus som blir forkynt - nei, den Herre Jesus, Han som Skriften vitner om - Han som har fullført renselsen for våre synder, ved sitt fullkomne stedfortredende liv og ved sin offerdød på korsets tre. Han skal du få tro på! - Et troverdig ord! - som han uttrykker det apostelen i 1 Tim 1:15.

Om noen meg nå spørre vil
Om grunn til salighet,
Og om det hører mere til
Som man bør have med
Foruten Jesu sår og blod,
Som Han for verden flyte lot,
Jeg svarer med et freidig mot:
Min grunn er Jesu blod!

E.K.