Fastelavnssøndag

   Ja, tenk å kunne si: Jeg er en kristen - jeg er frelst - jeg er på vei til himmel og salighet - fordi jeg er så vis - fordi jeg er så klok, at jeg har klart å finne ut av disse innfløkte ting - jeg forstår mer enn andre - ja, mer enn de fleste.
   Å du, hvor det hadde smakt det gamle menneske. Men nå har Gud snudd det hele helt om: Vi må gi slipp på all denne visdom og klokskap og forskning vi måtte inneha, og så ta imot det for intet. Og det er dette for intet, som blir så vanskelig for oss - en bøyg og et anstøt. Kunne vi nå i det minste ha fått en aldri så liten oppgave å utføre, så hadde vi iallfall noe å rose oss av innfor Gud, og noe å rose oss av fremfor andre mennesker. Vi hadde da utført noe, om ikke så mye.
   Men dette for intet - det setter oss og vårt aldeles til sides, og det krenker vårt egenrettferdige jeg. Der står du og mottar - men ved siden av deg står en dødsdømt forbryter og mottar akkurat det samme. For jøder - altså det religiøse menneske - et anstøt. Skal all slags verdslige og syndere få det samme som meg? - Ja, fremfor meg - som har bedt og ofret og søkt Gud osv.
   Tenk deg den geistlige høyt der oppe - og så uteliggeren langt der nede i rennesteinen - han der nede får det alt for intet, blir oppreist ved det og går lykkelig hjem til himmelen - og han der oppe blir kastet i fortapelsen med alt sitt skrud. Fordi han ikke tok sin tilflukt til Jesus alene. Prisen ble for høy! Han hadde anskaffet seg så mange skatter i denne verden. Først og fremst åndelige kan hende, men også timelige gjerne.
   Det som gjorde prisen for høy, var dette at det bare kunne mottas for intet! Å måtte akte sitt eget for ingenting verd - nei, det koster for mye. Så beholder man disse «skattene» sine, og vender ryggen til den korsfestede. Man tar anstøt. - En kan ikke fatte og godta, at ens eget ikke skal bli regnet med. Herre, har du ikke aktet på hvordan jeg har stått på for ditt rike gjennom så mange år? Skal det virkelig regnes for intet?
   Det er mange år siden jeg innså at det eneste som blir stående igjen av mine mange reiser og mange ord - det er hva Jesus fikk gjort, og hva Jesus fikk sagt.
   Hva med din kristendom? - Hva med din åndelighet? - Er det grunnlaget du treder frem for Gud på? Har du ikke hørt apostelens ord: «Vi forkynner Kristus korsfestet!» Korsfestet for deg! Det er den eneste inngang og adgang! Det er det apostoliske vitnesbyrd - for jøder, som nevnt, et anstøt, og for hedninger en dårskap.
   Hedninger er her i teksten betegnet med grekere - og vi forbinder helt bestemte ting med Grekenland: Verdslig visdom, filosofi, altså tenkere, og humanismens vugge. Og så kommer altså apostelen og feier alt dette til sides, idet han forkynner Kristus korsfestet, i stedet for alt dette.
   Dårskap kalte de det - og dårskap kaller de det den dag i dag, «men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1 Kor. 1, 18). Er det en Guds kraft! La oss merke oss det: Den som blir frelst, har en helt bestemt kjennskap - han kjenner til noe som er skjult for verden - både den religiøse og den rent verdslige. Hvor mange frelste er det i denne forsamlingen? - Hvor mange er det som har dette kjennskap? - Nemlig, at «ordet om korset» er en Guds kraft! Det, og ikke noe annet!
   Her er altså ikke tale om å vite om dette, som en lære ut av skoleboken - men å kjenne det som en Guds kraft til frelse! «Her har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd, Hva Jesus meg har givet, Gjør meg for Gud så kjær.» Her har jeg funnet livet! Ikke i noe annet, men i dette ene.
   «For denne (perle) gav de allting hen, Gud hjelp oss å bevare den!» heter det i en sang. For «denne skatt og perle god,» gav de altså avkall på alt annet de måtte ha å rose seg av. Det var de som fikk se gjennom all denne falskheten, og så at «Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» (v.25).

   De fikk se, at samfunn med Gud, ikke er å finne, verken på religiøsitetens eller verdsligvisdommens vei. Gud har selv opprettet dette samfunn med oss syndere, og det er i Hans Sønn Jesus Kristus - og det som korsfestet, sier apostelen - Guds sendebud - her.
   I den korsfestede Kristus møter Gud deg altså. Her er du på hellig grunn - her må du la ditt eget få ligge - her er det Gud som handler, og ikke du. En kan likesom ikke få sagt det innstendig nok: Det - og det alene - er grunnen! For du er nok slik du også, at du leter snart her og snart der, snart i dette og snart i hint - og aller mest i ditt eget hjerte, dine følelser, dine tanker, hvordan livet ditt arter seg osv., - og så ser du i alt dette, om du kan få øye på noe som stadfester at du er frelst, og i samfunn med Ham. Å, det er som å ligge på et opprørt hav, snart er du høyt oppe på toppen, og snart er du langt nede i dalen.
   Hør hva apostelen - Guds sendebud - forkynner deg nå: «Vi forkynner Kristus korsfestet!»
   Er det virkelig denne korsfestelsen av dette mennesket Jesus Kristus, som avgjør hele saken for meg? Kan det være så enkelt? Ja, sier Ordet, slik er det! Det er dette verden ikke kan forstå. Forstår du det? Sier du ja og amen! - Dette er det eneste jeg har opplevd som en sikker og stødig grunn - en Guds kraft! Dette er det som igjen og igjen har berget meg opp av dalen og ut av mørket: Guds kjærlighet og Guds gjerning åpenbart på Golgata kors. Det kan aldri svikte, det Han har gjort for meg der! - Der stilner det opprørte hav og legger seg til ro. Og jeg sier igjen: Der! Se der! Se dit hen!
   Men da er det de som ofte kommer trekkende med «helliggjørelseskortet,» om vi kan kalle det så: Greit med frelsen her, men hva med helliggjørelsen? La oss trekke frem Erik Pontoppidan her, og høre hva han har å si til saken: «Akk, de omvendte Guds barn er så langt fra fri for fall, støt og snubling, men så lenge de ikke er aldeles fri fra det onde, så har de behov for å forbedres eller omvendes og helliggjøres, det er å daglig kjenne og be seg fri av deres vedhengende synd og daglig rense seg fra det, - altså daglig å si: Forlat oss vår skyld!»
   Hørte du det? «- altså daglig å si: Forlat oss vår skyld!» Det vil jo si, å leve i sannhets erkjennelse!
   Og du ser jo, og erkjenner jo det, at hvis dette er hele frelsen, det Gud åpenbarer der - hvor blir det da av ditt? Du ser at visdom, skriftlærdhet, klokskap og forskning, det fordunster alt der, hvor ikke engang dåren farer vill.
   Er det ikke en underlig sak, at det som er gratis skal koste oss så mye, nettopp fordi det er gratis? Det viser seg å være vanskelig for oss det der. Derfor må Gud, ved bruk av sin lov, få åpenbart oss vår egen fortapte tilstand, slik at vi ikke ser noen annen redning, enn det som er gratis - Guds frie uforskyldte nåde.
   Det er det spørsmål som igjen og igjen trenger seg frem i oss: Er det virkelig av nåde? Nåde er jo gratis! - for intet! - uten betaling, vin og melk, som Herren sier ved profeten Jesaja. (Jes. 55,1). Og som en sa: Det som er gratis det er gratis, ellers er du jo blitt lurt. Når Gud har sagt: Av nåde - ja så må det jo være av nåde, ellers har du jo blitt lurt. Og slik tenker du vel ikke om Gud!
   Skulle Han vandre her nede i 33 år, i lidelse, under forfølgelse, hån og spott, kamp og all slags elendighet, for så å dø som en forbryter på korset, uten at det skulle bety noe? Det betyr alt! sier teksten oss i dag. Det - og det alene!