Her leser og hører vi om kjærlighet! Du har vel lest hva Skriften vitner om kjærligheten? Paulus beskriver den i den såkalte Kjærlighetens lovsang, i 1 Kor 13 - og da ber jeg deg om å høre godt etter, for jeg skal minne deg på noe viktig og vesentlig, så snart vi har lest disse Paulus' ord: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.»
   Og da spør jeg deg: Hva er det som er beskrevet her? Kan hende du da sier: Det er selvsagt kjærligheten! Kjærligheten! Så blir det likesom noe hengende i lufta det hele. Men idet det begynner å gå opp for deg - for ditt hjerte, ditt erkjennelsesliv - at det er Gud du har fått beskrevet, da begynner det å gjøre noe med deg! Da henger det ikke lenger i lufta som et slikt begrep en ikke riktig får helt tak på - men det er en person som er slik overfor deg, synderen, og denne person er Gud!
   Om dette ikke er begynt å gå opp for deg, der i ditt eget indre, så skal jeg lese det for deg igjen med rene ord fra Skriften - vi leste det jo nettopp i Johannes' vitnesbyrd og forkynnelse: «Gud er kjærlighet!» (v.16).

   La oss stanse da, for noen av de ting Paulus nevner - og nå sier vi ikke kjærligheten, men Gud! Han er tålmodig! Er du ikke glad for det? Og har du ikke bruk for nettopp det? Han er velvillig! Har du hørt noe så fint? Stans nå for det!: Velvillig! Gud er velvillig! Er du ikke glad for det? Og har du ikke bruk for nettopp det? Hør nå: Han søker ikke sitt eget! Nei, se nå på Ham som steg hit ned, gjennomgikk det Han gjennomgikk av syndere - det som topper seg på Golgata kors. Han søkte så visst ikke sitt eget - Han søkte ditt beste! Videre: Han blir ikke bitter! Bare tenk på alle dine svikt! Hvor ofte du har valgt noe annet fremfor Ham! Denne verden og denne verdens ting for eksempel. Du som har sett Ham henge der på korsets tre, og erkjent at det var for deg - for dine synders skyld! Et menneske hadde vel blitt bitter, men ikke Han - for hva leser vi videre i teksten her: Han gjemmer ikkepå det onde! Tenk det! Alt dette som kan plage oss, og så få høre: Han gjemmer ikke på det! Nei, tvert imot, Han kaster det bak sin rygg! Ja, har kastet det bak sin rygg! (Jes 38:17). Hele ditt syndeliv, alt det som hører ditt legemlige liv til, det har Han allerede hatt et oppgjør med, idet Han naglet det til korset!
   Hva mer gjør Gud? «Han utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt!» I dette ligger jo ikke at Han er naiv på noen måte. Nei, Han vet hva som bor i mennesket, vitner Skriften om Ham (Joh 2:25), men det er utrykk for Hans tålmodighet og velvillighet - dette som får Ham til å arbeide ufortrødent på din omvendelse og din sjels frelse! Det skal nok lykkes! Bare tenk på dine nærmeste - du klarer ikke stanse for den tanken, enn si - slå deg til ro med den tanken, at de skal gå fortapt! Nei, du håper hele veien! Og da bruker vi bare menneskelige bilder om det! Er du ikke glad for det, at Han er slik? Og har du ikke nettopp bruk for det, at Han er slik? Hvordan skulle det gått meg, med all min synd og alle mine brist, om Han ikke var slik?
   «Da vi nå har» - vi har! - «så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» (Hebr 4:14-16).
   La du merke til hva Skriften her kalte den trone, du er kalt til å tre innfor? Nådens trone! Igjen: Er du ikke glad for det? Og er det ikke nettopp hva du har bruk for? Jo, Gud har gjort det fullkomment! Han har i sin kjærlighet - og fordi Han er kjærlighet - gitt oss nettopp hva vi var i behov av!

   Og så det siste vitnesbyrd fra Kjærlighetens lovsang, i denne omgang - og ha for øye, alt det vi har stanset for nå, når du hører dette: «Kjærligheten faller aldri bort!» Nei, «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr 13:8).
   Til evig tid! Nettopp det vi leste: «Faller aldri bort!» Så er Han altså den samme her i kveld, den frelser som kaller på deg! Om Han kaller for første gang, eller Han kaller deg tilbake fra noe, som vil føre din sjel inn i mørke og fortapelse! Han kaller igjen, fordi Han er kjærlighet, og ikke kan fornekte seg selv! (2 Tim 2:13).
   Tenk nå, hvilken grunnvoll vi er satt inn på! Han kan ikke forandre seg! Han kan ikke fornekte seg selv! Og dette har Han åpenbart oss om seg selv! For at vi skal håpe og tro, tross alt! «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!» (Joh 14:1).
   Slik taler Han til sine! Det betyr ikke at ditt hjerte ikke skal forferdes, når det ser sitt eget, og alt det som bor der - og i forholdet til verden - «Redd jeg er for verden, Redd jeg er for meg,» sang de før - men la ikke ditt hjerte forferdes i forhold til Ham, du har fått å vende deg til med alt dette - nei, «tro på Gud, og tro på meg!» I Ham har du fått et håp som ikke blir til skamme! (Rom 9:33; 10:11. 1 Pet 2:6).

   Jeg nevnte til å begynne med at «idet det begynner å gå opp for deg - for ditt hjerte, ditt erkjennelsesliv - at det er Gud du har fått beskrevet, da begynner det å gjøre noe med deg!» Og teksten vår forkynner så velsignet om, hva som skjer med deg: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.» (v.18).
   «- den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.» Den gjør det! Du kan ikke drive frykten ut av ditt hjerte - nei, det skjer ved at du får se på Jesus! Ved at du får se sant på Jesus! Det er jo denne fullkomne kjærlighet vi har vært noe innom i denne kveldsstund - den som utfolder seg helt og fullt for deg på korsets tre! Den driver frykten ut! Som det står så fint i den kjente sangen av John Newton: «Guds nåde tok den angsten bort Som synda hadde skapt.» Den fullkomne kjærlighet drev den ut!
   Når dette begynner å dages for oss, da opplever vi, at vi bent frem elsker Gud! Det er ikke noe annet som kan virke det! Gud er ikke lenger den som driver oss, men er tvert imot den som drev seg selv like inn i døden for oss! «For åket som tynget det» - folket som vandret i mørket, og satt i dødsskyggens land - «og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag.» (Jes 9:2 og 4). Han bryter åket, og driverens stav!
   «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (v.19).

   Og så leser vi til slutt, hvordan det blir i en menighet hvor de lever i dette - hvor de har samfunn i denne ene: «Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! - og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette bud har vi fra Ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror.» (v.20-21).
   Der blir det altså ikke slike forhold som vi dessverre kan se i mang en menighet, at de bærer på ondt mot hverandre!

   Hørte du virkelig hva apostelen forkynte deg her?: «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.» (v.16). Det er jo nettopp hva Jesus også sier deg: «Bli i min kjærlighet!» (Joh 15:9). Og: «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt.» (Joh 15:5).
   Se på Jesus!