Tilbake            
                                             Domssøndag / Kristi kongedag

 

 

 

 

 


Et liv som er Herren verdig el. I Ham har vi forløsningen!

Kol 1:9 - 14

   Her tar vi også med oss noen av de foregående vers:

   6 For også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet. 7 Slik har dere også fått lære det av vår kjære medtjener Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. 8 Han har også fortalt oss om deres kjærlighet i Ånden.
   9 Derfor har vi heller ikke holdt opp med å be for dere, like fra den dag vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, 10 så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for Ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, 11 og blir styrket med all kraft etter Hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet. 12 Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset. 13 Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. 14 I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.
 
   Vi er kommet til den siste søndag i kirkeåret, og denne søndagen bærer to navn - det ene minner oss på et stort alvor: Domssøndag! Altså dette at dommen kommer til sist - og den begynner ifølge ordet i 1 Pet 4:17, med Guds hus. Og så det andre navnet: Kristi kongedag! Altså en påminnelse om at Kristus er Herre - kongenes konge.

   «For også til dere er evangeliet kommet.» (v.6a). Du som er her nå - apostelen forkynner at noe er kommet til deg, og det som er kommet til deg er evangeliet! Og så forkynner han videre hva det er for noe. Vi kan jo holde lange utleggelser - dersom Gud gir nåde til det - om hva evangeliet er for noe. Det er jo så innholdsrikt! Men utover i hele Skriften kommer det ofte til oss i slike korte, konsise og helt klare ord. Som her i teksten. Bare hør: «- den dag dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet.» (v.6b). Evangeliet er Guds nåde i sannhet! I det åpenbares Guds nåde i sannhet!
   Og hvem er så gjenstand for denne nåde? Den det forkynnes for! Det er jo deg det nå da! Jeg forkynner deg Guds nåde i sannhet! Han lot sin Sønn, Jesus Kristus, gå gjennom ilden for deg! Han lot straffen for den misgjerning og synd som lå på deg ramme Ham - og du er fri! Ja, Han kjøpte deg fred - fred med Gud - ved dette sitt offer! (Jes 53).
   Ser du Guds nåde mot deg, idet Han lar slaget for din synd ramme Ham? Og det for at Han kan ta seg av deg i nåde. Slik forkynte Paulus det for disse kolosserne, disse hedningene, og det bar frukt, står det. Altså, det ble trodd! Det ble mottatt med takk til Gud, av dem, og det førte også til det Skriften kaller kjærlighet i Ånden. (v.8).
   Hvorfor er det så mye stridigheter blant de troende? Det er iallfall to svar på det. Det ene er at et menneske ikke lever i erkjennelse av Guds usigelige gave - nemlig Hans offer for din skyld! Der er det kulde og hardhet ute og går - selvopphøyelse og hovmod, tro på at en vet bedre enn en annen, mangel på anger og sorg over den situasjon som har oppstått - en er bare ute etter å få rett! Sladder, baktalelse, skadefryd osv. Slangegift!
   Den andre årsaken er, at denne kjærlighet i Ånden ikke bare innebærer kjærlighet til andre mennesker, men også kjærlighet til sannheten. En kan ikke gå på akkord med Guds ord. Av den grunn at en selv er frelst ved det ord, det budskap, og derfor elsker det, og videre vet at det kun er dette som kan bli til frelse og bevarelse for alt som heter menneske. Er det da kjærlighet å stikke dette under en stol? Er det kjærlighet å ikke si ifra, når en ser ulven komme? Nei, selvsagt er det ikke det. Det er alle skjønt enige om i teorien. Men når noen begynner å rope «ulv» mot noe, da blir de ofte oppfattet som trange og lite kjærlige!
   Det som skiller disse to typene fra hinannen, det er sinnelaget! Den som lever i erkjennelse av Guds offer, kan ikke dømme andre. Men han dømmer synden, vranglæren, den falske åndelighet osv., altså det som ikke er av Gud! Dette er en Guds gave til menigheten, men menigheten forkaster ofte denne gaven og driver den ut. Resultatet: Menigheten driver stadig raskere bort fra lyset og inn i et åndelig mørke, hvor de ikke lenger kan skjelne mellom lys og mørke - hva som er av Gud, og hva som ikke er det!
   Men ukjærligheten, den kommer av at man ikke ved evangeliets erkjennelse har del i denne kjærlighet i Ånden! Det er ved nåden Gud bygger og oppbygger sin menighet!
   Han avslører din synd - ja vel. Men hvorfor? For at du skal legge den av deg - er det derfor? Ja, så langt har vi ennå ikke sagt noe galt. Men så blir jo spørsmålet: Hvordan skal du få lagt den av deg? På dette spørsmålet skilles ofte selve kristenflokken! Og jeg forstår ikke hvordan det går an å være frelst uten å ha sett dette! Mange ville si til deg: Ved Guds nådige hjelp, Hans kraft, Hans styrke, Hans Ånds mektige virke i deg, så du sliter disse bånd som Samson slet de rep han var bundet med, og lignende. Men er det et sant svar? Mange tror det, og venter på at dette endelig skal lykkes en gang. Seirende kristenliv kalles dette strevet gjerne, skjønt det ikke har noe med kristenliv å gjøre overhodet, men er åndelig trelldom. Andre - som er i en enda verre situasjon - tror det har lykkes! De er ikke gjenstand for Åndens hjelp og kraft, som de tror, de er tvert imot gjenstand for en dyp åndelig blindhet.

   Hva er så svaret da? Det er det enkle budskap som du har hørt fra gammelt av: Å komme til Jesus med sin synd! Vel, det kaster ikke så mye glans over oss, men du, hvor det kaster glans over Jesus! Er det ikke det du vil da? Jo, kanskje du vil det, men da helst uten å miste glansen selv.

E.K.

   Å, hvilken frihet - å være kjøpt fri! Å finne hvile fra strev og møye! Å slippe å kjempe selv, en kamp som likevel er aldeles fåfengt, og i stedet få fly til Ham! Å, det er ubeskrivelig! Har du virkelig funnet hvile og fred i evangeliet du? Har du kommet til tro? Ja, jeg vet iallfall ikke hvor jeg skal gå, om jeg mister Jesus! Ja, takk Gud for det! Det er troen det! Du kommer til Ham! Du har gitt opp denne fåfengte kampen, som trellene ennå kjemper, og kommer til Ham. Din kamp nå er troens gode strid - å bli bevart i troen på det som ligger der fremme for deg - rettferdighetens krans! Ja, hvem skal få den? Paulus fikk den, for han kjempet troens gode strid til enden - men hør hva han sier: «Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag,» Ja, Paulus visste at seieren var inne for hans vedkommende, men hør videre: «- ja, ikke bare meg, men alle som har elsket Hans komme.» (2 Tim 4:8). Hans komme - eller Hans åpenbarelse, som det sto i tidligere oversettelse.
   La meg få spørre deg: Elsker ikke du Hans komme? - Hans åpenbarelse? Priser og takker du ikke Gud nettopp fordi Han sendte Jesus til jord, med den oppgave Han hadde? Jo, du gjør vel det? Det er disse rettferdighetens krans ligger ferdig for! Ikke disse som langt på vei har oppnådd noen egen rettferdighet, men disse som i sin fattigdom har måttet ta sin tilflukt til hva Jesus har gjort for dem!

   Hør nå apostelen be for disse kolosserne, så får du et innblikk i hva sann helliggjørelse er for noe, og hvordan den går til: «Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for Ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, og blir styrket med all kraft etter Hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet.» (v.9b-11).
   Ser du hvordan det går til? Ved at du strever og arbeider, og får Guds hjelp og kraft til støtte for dette ditt selvstrev? Nei, la oss stanse noe for det, ut fra teksten her, i spørsmåls form: Hvordan kan jeg vandre verdig for Herren, til behag for Ham i alle ting - det vil si: - ved at jeg bærer frukt og vokser i all god gjerning, og blir styrket med all kraft etter Hans herlighets makt, så jeg kan ha all utholdenhet og tålmodighet? Hør nå det svaret du får - for det er ikke mitt, det er Ordets: Ved at du fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand - gjennom kunnskapen om Gud!
   Da følger jo et uunngåelig spørsmål: Hva er det som er om å gjøre for deg da? Sa ikke Jesus at ett - ett - var nødvendig, og at Maria hadde valgt den gode del? (Luk 10:42). Hva var det hun hadde valgt? Jesus selv! Og hva vitner Skriften om Ham blant annet?: «I Ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede.» Dette står også å lese i Kolosserbrevet. (Kol 2:3).
   Det er Ham du skal være opptatt med! Peter formulerer det slik: «Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen.» (2 Pet 3:18).

   Tror du ikke Han som er den gode hyrde, makter å ta vare på deg helt frem? Det er nå det som er den feil vi stadig begår - at vi forsøker å ta vare på oss selv, i stedet! Ja, vi må styre med mange ting i denne verden, men når det gjelder vårt forhold til Gud, kan vi bare eie og bli bevart i den sanne og rette kunnskap og kjennskap, ved Ham, Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam! Som vi også får høre det i teksten her: «Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset. Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.» (v.12-14).
   Hørte du det? I Ham har vi gleden! I Ham har vi skikketheten! I Ham har vi utfrielsen! I Ham har vi innsettelsen! Og I Ham har vi forløsningen - nemlig syndenes forlatelse!