Bots- og bønnedag

   Kanskje er du tynget ned i dag - som så ofte før - på grunn av noen synd? - Disse ting i livet, og i din personlighet som du likesom aldri helt får bukt med.
   Du kan vel tro til tider at nå er det dempet ned og nærmest rykket opp med rot, men så er det plutselig over deg igjen.
   De rene tankene og det kristelige sinn, hvor er det nå? - Det er så mye urenhet at du ville ikke torde å fortelle det til et menneske, hvordan du egentlig har det.
   Hvor ble det av tålmodigheten og overbærenheten du ville vise i forhold til andre? - Det skal jo så lite til for å irritere deg! - Hvor er lysten til Guds ord og bønn? - Det var tider da du kunne ha stått opp tidlig om morgenen, for å få tid til det - men nå ...!
   Og slik kunne vi fortsette.
   Du ser nå at årsaken til de bedre tider og stunder, det var at Han holdt det nede og la en demper på det, og ikke det at du - det vil si din natur, var blitt annerledes.
   Du kan si at Han holdt det fast under sin hånd for en tid - men der, under hånden lå fremdeles den samme gamle synder høyst levende - og det trenger vi til å bli minnet på nå og da, når vi blir så fromme og kristelige og åndelige i egne øyne at vi ikke lenger har bruk for verken Jesus selv eller Hans frelse. Vi har jo vår egen åndelighet som er blitt så over all måte vellykket etter hvert. - Det er bare noen få skritt igjen, så vil du være fullkomment fornøyd. - bare noen småting igjen å få ryddet av veien.
   Du vil altså med andre ord være der, hvor du kan vitne og si: Jeg har ikke synd!
   Det ville du sett på som en veldig fremgang i kristenlivet - men hva sier Ordet? «- da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss!» (v.8b).

   Du ville altså naturlig sett på det som et høyere stadium i kristenlivet å ha fått det slik, mens årsaken til dette i virkeligheten ville vært, at sannheten hadde forlatt deg og at du ville vært overlatt til selvbedrag og åndelig mørke.

   Du skal merke deg det, at når Johannes taler om at sannheten da ikke er i deg, så er det ikke først og fremst tale om et sett av læresetninger, men Han som vitner: «Jeg er Sannheten!» (Joh 14:6).
   Du kan altså godt skrive det annerledes, og si: «- og Jesus er ikke i oss!»

Og ikke bare bedrar vi oss selv, men vi gjør også Ham til en løgner (v.10) - Han som vitner nettopp sannhet i det hjerte Han får i tale, som du ser av teksten her: «Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Ham til en løgner, og Hans ord er ikke i oss.» (v.10).
Altså, når vi benekter at vi er syndere, har det sin årsak i at «Hans ord ikke er i oss!» - Det vil da altså si at Hans ord overbeviser om synd!

Du kan stadig høre dette utsagnet - også av mennesker som kaller seg kristne: «Å, alt dette pratet om synd - kan det ikke heller tales om mer positive ting?»
Det finnes riktignok en usunn måte å være opptatt med, og tale om synd på - man dveler ved det som om det var det man hadde sin trøst og frelse i, at man opplever seg selv som en så overmåte stor synder, men det er likevel betenkelig når et menneske stiller seg slik til sannheten om vår synd, som nevnt. - Da er det på tide å gå i seg selv og legge saken frem for Ham som dømmer rett.

En kan som nevnt tale om synd på en nedbrytende måte, på en måte som tar motet fra oss, men der hvor en ikke tåler å høre at en er en synder for Gud, der er det rett og slett sannheten som ikke er virksom i hjertet. - En har ikke tatt - og tar fortsatt ikke - imot Hans ord!

Hvorfor skulle det ta motet fra oss, når vi vet at Jesus er kommet nettopp for syndere? Det måtte da være fordi vi heller vil ha vår egen rettferdighet, enn den rettferdighet som er av Gud!

Det du kan lese ut av disse ordene, du som stadig må slå deg for ditt bryst og si: «Gud vær meg arme synder nådig!» og: «- kan jeg være en kristen, slik som jeg nå engang er?» - du kan lese ut av disse ordene: «- grunnen til at jeg har det slik, det er fordi sannheten - Hans ord - er i meg.» Og det er da sannelig ikke noe å gråte over!

   Det er altså helt motsatt av hva vi naturlig tenker om det. Du tenker: «- jeg kan neppe være noen kristen som finner så mye elendighet i hjerte og liv» - mens Guds ord sier nettopp det motsatte: «- det er fordi du er en kristen, eller at sannheten er i deg, at du i det hele tatt ser og bekymrer deg over dette.»
   Men det er viktig å være klar over at et menneske også kan ha det slik, uten å være en kristen - for en kristen er en frigjort sjel og ikke en trell som går omkring full av frykt! - En har ennå ikke fått del i hele sannheten, og er derfor i trelldom. - For sannheten i oss, Hans ord i oss, overbeviser ikke bare om synd, men også om nåde - ikke bare om urettferdighet i oss, men også om rettferdigheten, vår rettferdighet, i Kristus!
   Du har fått åpenbart hva Gud har gjort med din synd. - Du har sett at Han har naglet den til korsets tre, ved Jesus Kristus. - Derfor vet du også hvor hen du skal gå med den - som også Johannes peker på det her i teksten: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (2, v.1-2).

   Skulle det være noen her som ikke bekjenner seg som kristne - hørte du da, hva Guds ord, sannhetens ord, nettopp forkynte deg? - At også dine synder er sonet!
   Hør det bare igjen: «- våre synder» - altså de troendes! Men han stanser jo ikke med det, han vitner videre: «- ikke bare for våre, men også for hele verdens!»
   Vil du gå likegyldig forbi det, nå når du har hørt Hans eget ord til deg? Det er svært!

Og du som så gjerne vil være en kristen, skulle du ikke nå la dette budskapet virkelig få sive inn nettopp til glede og frigjort liv? - Dine synder har blitt fratatt kraften til å anklage og fordømme deg, av Ham som døde i ditt sted! Det er sonet for dette som måtte plage deg, også for det du måtte ha falt i og ennå ligger under for!

Det er denne veien ut i lyset, ut i fritt rom Johannes peker ut, når han lenger ute i det samme brev skriver: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.» (1 Joh 4:18).
Hva er så denne fullkomne kjærlighet som driver frykten ut? Jo, hør!: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh 4:9-10).

   Det er derfor Jesus sier til sine stakkare her på jord - til deg - fordi Han visste hvordan du var, og Han kjente verden og djevelen: «Bli i min kjærlighet!» (Joh 15:9).
   Og Han sier noe om denne sin kjærlighet til deg i den sammenheng, som er helt ufattelig: «Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere!» - Ikke noe mindre!
   Denne erkjennelse er det altså Han kaller deg til å bli i, idet Han sier til deg: «Bli i min kjærlighet!»

   Jeg skal peke på en ting i denne teksten mot slutten nå - det er en sak som gjerne er gjenstand for misforståelse og mistolkning - det er vers 9: «Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.»
   Jeg har endatil hørt enkelte si like ut: Se her, det er en betingelse for å bli frelst! - Det står et dersom!
   Men du skal være klar over at Johannes skriver dette til de troende - til de som alt er frelst!
   Se det bare i sammenheng med verset foran, vers 8, så kan vi si det slik: «- dersom vi er blant dem som sannheten er i, og følgelig bekjenner synd - ja, da skal vi også vite at vi har en yppersteprest og frelser, en talsmann som er trofast og rettferdig, så Han forlater osv.»
   Det er betydningen av det som står her i vers 9! Det er skrevet til trøst for de troende, de som erkjenner og bekjenner synd, og ikke som en frelsesvei for ufrelste - selv om det er sannhet at ingen kommer til den Jesus som Skriften forkynner, uten at vedkommende har fått vanskeligheter med sin synd, sin fortapte stilling, sin åndelige blindhet osv.
   Kunne mennesket bli frelst ved syndsbekjennelse - ja, så var jo Jesu offer ikke nødvendig.
   Nei, det den ufrelste trenger å se det er sin synd imot Gud, og at denne synd er sonet én gang for alle! Det er Guds frelsesvei!

Kanskje du skulle prøve det, du - hvem du så er - å tro dette, at din synd er sonet én gang for alle!

Når jeg hører dette Skriftordet, taler det til meg på to vis - det første: «- én gang for alle!» - Altså at det ikke behøver, og ikke skal gjentas! - Det holder for meg, med den ene gang. Og så: «- én gang for alle!» - Altså for alle mennesker!

   Hvis du nå vil se bort ifra deg selv, fra din synd og hva det nå måtte være, og se på Herrens ord i stedet - ja, så kan du gå lykkelig herfra nå. - Lykkelig vitende om at Herren har ordnet din sak, én gang for alle!
   Du skal ikke gå fortapt, verken her i dag eller i evigheten! - Du skal ikke bli liggende igjen her! - Du skal til himmelen, så sikkert som at Jesus, din frelser, gitt deg av Faderen selv, alt er der!
   Men du må altså høre hva Guds ord forkynner deg!: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Ham til en løgner, og Hans ord er ikke i oss. Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.»