Troen skal utfolde seg i livet el. La troen få utfolde seg i livet

2 Pet. 1, 5 - 11

   5. - så legg nettopp derfor all vinn på at dere i troen viser dyd, og i dyden skjønnsomhet, 6. og i skjønnsomheten avhold, og i avholdet tålmodighet, og i tålmodigheten gudsfrykt, 7. og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle. 8. For når disse ting finnes hos dere og får vokse, viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. 9. Men den som ikke har disse ting, han er nærsynt og blind, og har glemt renselsen fra sine gamle synder. 10. Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble, 11. for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.  

   Ja, når vi nå er kristne betyr det lite eller ingenting hvordan vi lever vårt liv, for - sies det gjerne - det er nåden og kjærligheten som gjelder. En slik tekst - og det av en apostel - slår bena bort under en slik tanke, eller teologi, om du vil.
   Jo, det er nåden og kjærligheten som gjelder, det må vi aldri underslå verken for oss selv eller andre. Det er ingen annen mulighet for en synder, verken før eller etter at han er blitt en kristen, å kunne leve i samfunn med og ha liv i Gud, enn ved den Guds nåde som er åpenbart i den kjærlighetsgjerning du ser utført på Golgata kors. «Han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.» (Tit. 2,14).
   Det er altså ingen gagn i å «snu dette på hodet,» som all religiøsitet og egenrettferdighet gjør, og la de gode gjerninger komme først. Nei, først måtte Han gi seg selv - og det i døden, den som er syndens lønn (Rom. 6,23) - for ved det å løse oss ut fra all urettferdighet - det var hva vi hadde - og rense seg et eiendomsfolk. Vi måtte altså renses, og det i ikke noe mindre enn Guds eget blod. Og så kommer altså de gode gjerninger.
   Å leve i - og det vil si, leve i erkjennelsen av - denne nåde og kjærlighet Gud selv har til deg, gjør noe med ditt sinn. Du får et sinn som ønsker å leve etter Guds vilje - det er et sinn som til tross for at det nettopp ved dette oppdager hvor skrøpelig en er, ikke så snart snubler. Det vil si, snubler i forhold til troen. Det er nemlig hva det er tale om her. Du vokser i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus, som den samme apostel taler om i 2 Pet. 3,18. Ja, han sier endatil at «når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble!» (v.10). Aldri noen gang! Og begrunner det videre slik: «- for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.» (v.11).

   Dette har å gjøre med de to sinn du alltid vil finne i kristenflokken. Det ene tenker: Hvor langt ut kan jeg gå - det vil rett og slett si: Hvor langt bort fra Jesus kan jeg gå, og likevel være en kristen? Hvor mye kan jeg innvolvere meg med verden og de ting som er i den, og likevel berge sjelen?
   Det er jo klart at dette medfører et liv, en livsførsel - ja, er i seg selv en åndelig holdning som ikke vil komme til å vokse i nåde og kjennskap til Jesus. Altså slett ingen «rikelig inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.»
   En går altså glipp av den velsignelse som følger dette å søke inn til Herren i alle ting - og tenk deg da, etter å ha levd livet på denne måte, og «stormen» kommer - for eksempel på et dødsleie. Hvor skal du hen? Blir det en enkel sak å tro din egen sak god da? Tror du det blir enkelt å ikke snuble i troen? Nei, du kan tvert imot risikere en anfektelse som fører til skibbrudd på troen, som Paulus skriver om i 1 Tim. 1,19.

E.K.

   Troen er ingen enkel sak for noen, men likevel er situasjonen ganske annerledes for den som til all tid har søkt Herrens åsyn. Se nå på det motsatte sinn som tenker, og er fokusert på - hvor nær Jesus er det mulig å komme, mens en ennå lever i denne verden? Der vil all synd i livet, all livsførsel som ikke kan stå for Gud, bli tatt med inn for nådens trone. Det mennesket snubler ikke lett i troen! Alt ligger åpent for Ham som ser alt - og du kommer ikke inn for den strenge Gud med øyne som ildsluer, men inn for nådens Gud, Han som i sin nåde renser deg for alt det du ikke kan gjøre noe med, nemlig den synd som fremdeles bor i deg. Han som tilveiebrakte renselsesmiddelet ved å utøse sin sjel til døden, for deg. Som også Hebreerbrevets forfatter skriver til deg: «Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender.» (Hebr. 12,1-2).
   Han som er troens opphavsmann og fullender, leser vi her. Men hvordan skal det gå om du har blikket vendt bort fra Ham? Ser du dette?

   I 2 Tim. 2,19, kan vi lese: «Men Guds faste grunnvoll står, og har dette segl: Herren kjenner sine! - og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett!» Skal komme til å avstå fra urett, kan vi si. Du skal vanskelig kunne leve fritt i åpenbar synd, med dette hellig navn, Jesus, i hjerte og munn. Du ser vel det?

   Også dette Peter skriver her er gitt deg for at du skal søke Herren i alle ting - for det Herren vil for deg, er at du må få ha rikelig inngang i Hans evige rike. (v.11). Noe intet menneske vil angre!
   Når vi har funnet ro på et mykt leie som fører oss i fortapelse, er det en Guds nåde med slike stikk som kan vekke oss opp for virkeligheten - og vekke oss i tide.

   Gud vil så visst ikke ha noe gjerningsvesen! Han vil ikke ha kovgjerninger av oss! Han vil at vi skal finne  glede, fred og salighet nettopp i Hans nåde! Men Han vil så visst heller ikke at andre åndskrefter, verken den som er i ditt kjød eller de som er virksomme i verden, skal dra bort med deg.

   «Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» (Ef. 5,14). «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke (ingenlunde) støte ut.» (Joh. 6,37).

   «Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!» (Jes. 55,6). Ja, «Søk Herren, så skal dere leve!» (Am. 5,6).