En sky av vitner el. Den faste grunnvoll

Hebr. 12:1 - 3

   1. Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, 2. med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet Ham, led Han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. 3. Ja, gi akt på Ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.
 

   I teksten her taler ikke apostelen om å komme til tro, men forutsetter at de alt kjenner til det. Han skriver altså til mennesker som alt er troende. Den er jo da også satt opp som en av tekstene på allehelgensdag.
   Den handler altså om hvordan vi skal bli bevart, og holde ut på den veien vi er kommet inn på. Og det er viktig - for har djevelen ikke maktet å hindre deg i å motta frelsen full og fri, så setter han nå inn på deg, med helt nye tanker og innskytelser. Ja, nå må du bare ikke tenke at resten av veien er like full og fri, for nå kreves det av deg at du også begynner å leve som en kristen, dersom du skal bli frelst - og det må være skikkelig! - Ser du ikke alle Guds formaninger til de troende - formaninger Han forventer oppfylt av deg?
   Ja, slik kommer han til de troende, også gjennom mang en forkynners munn. Men er det sant dette? - Er det virkelig sant at Gud er strengere og mindre mild mot deg nå, når du er blitt en kristen, enn Han var da du var en hedning?
   La nå Guds eget ord svare på det: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden. For ble vi forlikt med Gud ved Hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved Hans liv, etter at vi er blitt forlikt.» (Rom 5:8-10).
   Her sies jo det motsatte!

   Du forstår, at fallet for en troende, består i at han får andre tanker om den Gud som frelste ham.
   Det er jo så logisk for oss dette - denne tanke - at Gud må da kreve mer av meg nå, da jeg er blitt en kristen, enn Han gjorde da jeg levde i åndelig mørke! - Og sier ikke Jesus nettopp, at «den som mye er gitt, av ham skal mye kreves?» (Luk 12:48).
   Jeg vil spørre deg, du troende: Hva er det som er deg gitt? - Er det ikke nettopp frelse uforskyldt av nåde, for Jesu Kristi skyld? Har ikke evangeliet åpenbart Gud for ditt hjerte, på en helt ny måte? Som du aldri hadde tenkt deg Ham. Han er Faderen, den evig gode, som ikke sparte sin egen Sønn, for min skyld - for min frelses skyld! Det er hva som er deg gitt!
   Etter å ha mottatt noe slikt, og da la det få sige i bakgrunnen, for så å la seg innta av helt nye tanker om Gud og Hans frelse, det er det virkelig alvorlige. Det vil altså si, at jo større lys i evangeliet, jo større er fallet, dersom en vender seg fra det, til noe annet.
   Derfor, og fordi vi har så snart for å falle her - på grunn av vår «logiske» sans - setter djevelen inn sitt angrep nettopp her. Det står da også skrevet at hans tjenere omskaper seg til tjenere for rettferdigheten. (2 Kor 11:15). Hvor ofte hører du om det i kristen forkynnelse? Ikke ofte skulle jeg tro. Derfor har han da også så lett spill her. Han kommer altså til oss gjennom sine tjenere, og gir seg ut for å lære oss hva sann og ekte kristendom virkelig er!
   Men i det øyeblikk det er noe du må oppfylle, for å kunne bestå for, og leve med Gud, utover det Jesus alt har oppfylt for deg - ja, så er du jo for det første under loven igjen da, og for det annet er Jesu gjerning satt til sides som bare en ufullkommen gjerning, da den i seg selv ikke kunne føre deg helt frem - ikke uten ditt bidrag som kristen altså.

   Hvis vi nå er så logisk anlagte, la oss fortsette å være logiske da, og spørre: Skulle Han som kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, ved den kostbare pris at Han selv ble en forbannelse for oss (Gal 3:13), være den som igjen fører oss inn under loven? Nei, det er djevelens kløkt i villfarelsens listige knep. (Ef 4:14).

   Hva heter det om Herren? - Og da må du se det på bakgrunn av den Herre, som møtte deg i evangeliets ord til frelse og utfrielse: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr 13:4), og som Han sa til jødene: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg!» (Mal 3:6).
   Det er noe av en trøst for den troende, som har møtt Gud slik Han åpenbarer seg i evangeliets ord. Han hører Herren si - midt imot djevelens innskytelser: «Jeg er den samme i dag, som jeg var den dagen du kom til meg, som en hjelpeløs og smussig synder, og fant nåde! Du kan aldri bli noe annet i deg selv - det som står for meg er hva jeg selv har gitt deg i Jesus, min Sønn!»

   Og da er vi over på djevelens fristelse, overfor den som er kommet til tro.
   Du vet den første tid, etter at evangeliet er gått opp for ditt hjerte, det er som hvetebrødsdager, hvor du lever liflig med frelseren, og aldri tenker på noen synd. Men så begynner de gode følelsene å avta, begredeligheter i livet rykker innpå deg, gamle syndevaner begynner plutselig å åpenbare sitt nærvær igjen osv., og du begynner å ane at forandringen ikke riktig er så stor, som du hadde tenkt og trodd til nå. Du oppdager at du fremdeles blir lett irritert for eksempel, at du er så svak, så svak overfor lyster og fristelser, og så alle disse tanker og holdninger overfor andre mennesker, som ikke er verdig en kristen - ja, det ustyrlige tanke og følelsesliv i det hele. I tillegg så er du så tung og kald og død, overfor alt som har med Guds rike å gjøre - for eksempel om morgenen, da du skulle hatt en herlig stund innfor Guds åsyn - men huff! - du får da lese en kort andakt i det minste. - Og så alt dette her inne i hjertelivet, som du ikke riktig kan definere engang, alt dette «grumset.»

   Og så kommer djevelen: Ja, se nå! - Hvor er nå de liflige følelsene? Har Han sviktet deg? Og så fører han dine tanker, så du tror du tenker dem selv: Kan hende var det alt sammen et bedrag! - Eller: Det er vel fordi jeg har syndet! Nå har jo Gud sagt i sitt ord, at når jeg kommer til Ham og bekjenner mine synder, så får jeg forlatelse - men de gode følelsene, som gjorde meg så trygg og glad, vil ikke komme tilbake - men jeg går heller trykket av de synder jeg jo har bekjent, og jeg faller stadig på ny! - Ja, med deg må det være noe fryktelig galt, sier djevelen.
   Og så skjer disse ting, som alltid har rammet mennesker i den tilstanden, at du kaster deg ut i en febrilsk jakt på gode følelser og opplevelser, for igjen å få en stadfestelse på at du virkelig er et Guds barn! Jeg taler ikke nå om disse tørrpinnene som er fornøyd med å være tørre, fordi de aldri virkelig har hatt med Gud å gjøre, og derfor heller ikke lengter etter plassen innved Herrens føtter - men de som har møtt Ham levende i sitt ord.
   Alltid dette jaget etter følelser og opplevelser - å så tungt det blir etter hvert, og spesielt da for den som ikke er så lett bevegelig.
   Setter du deg ned med Ordet - ja, så er du ikke på langt nær så opptatt med hva Ordet faktisk sier, som av ordets virkning på deg, om du kan registrere noen virkning av det - en god følelse, rørthet eller lignende. 
   Eller om du har en bønnestund, så er du ikke på langt nær så opptatt med Ham du faktisk ber til, som av bønnens virkning på deg, om du kjenner deg andektig eller oppløftet eller lignende. Og gjør du det - ja, så blir du en trygg og glad «kristen» - noen timer iallfall - og gjør du det ikke, så blir du urolig for din sjel.
   Men hva er dette for slags grunn? - Er det den Gud har lagt for deg? Også religiøse og kav verdslige mennesker har jo gode følelser - ja, også sterke religiøse opplevelser kan forekomme.
   I dette følelses- og opplevelsesjaget er det dessverre mange som stiller opp for å «hjelpe» deg, og mange driver lenger og lenger ut på dette havet, for aldri å vende tilbake igjen.

   Eller du kaster deg ut på jakt etter den kraft og styrke, ved hvilken du endelig skal få helt og fullt bukt med dine synder, og dine lyster. Og du ser ikke at du nå, i begge disse tilfelle kaster deg inn under lovens kår igjen - bort fra det Gud alt har gitt deg. Slik at dette du da gjør, er i virkeligheten også en forkastelse av Guds frelse - den som først brakte deg inn i samfunn med Ham. 
   Da dette brakte deg inn i samfunn med Ham, den tre ganger hellige Gud, da du bare var synd, hva er det da som får deg til å tenke, at det må noe mer til for å fortsette å leve med Ham? Du er jo allerede antatt - ved evangeliet!
   «Gud har sagt i sitt ord, at når jeg som troende, bekjenner min synd og ber om nåde, så skal jeg få det,» sier du - og så gjør du med en gang den feil: «- men jeg kjenner/ser/føler ikke noe her - i mitt bryst!» Og så ser du ikke det som står like for dine øyne. «Skal få det,» sier Guds ord.  Altså har du fått det! Men du har vært opptatt med hva som skjer i ditt eget hjerte, i stedet for hva som faktisk står skrevet i Guds ord - fordi du lik Eva og Adam i deres fall, så gjerne vil ha grunnen i deg selv, og ikke alene i Gud. Og det er selve synden! - Denne trangen etter å klare seg på egenhånd, og dermed kunne si Gud farvel «- synd, fordi de ikke tror på meg,» sier Jesus. (Joh 16:9).

   Hør nå ordet vi leste i hebreerbrevet - denne vandringen fremstilles som et løp, hvor vi nettopp skal få legge av det som tynger oss, og synden som henger så fast ved oss - det er altså ingen hemmelighet for Ham! - idet vi har blikket festet på troens opphavsmann og fullender, Jesus!

   Det er der den sanne kampen står, å bli bevart i troen på Ham - at Han er den samme nå, som da Han møtte deg første gang, og at Hans frelse står fast, for en som tynges av så mangt, og som synden henger så fast ved.

   Hør Paulus: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.» (2 Tim 4:7). Og: «Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!» (1 Kor 9:24). Og det er hva vi har forsøkt å dele med hverandre nå - hvordan vi skal løpe for å vinne frem! - Hør: Kom til Ham så kald og tom og død du nå enn føler deg, for det er jo nettopp Hans uendelige og ubetingede nåde mot slike, som skal varme deg! - Men hvordan skal du få oppleve det, og komme til tro på det, dersom du aldri kommer til Ham slik, i tro til Ordet - løftesordet - alene? Er ikke det «logisk» da? Du skal bli varm før du har fått del i det som varmer!

   Profeten Nahum bringer dette vitnesbyrd om Herren: «Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til Ham.» (Nah 1:7). - Ikke den som kan hoppe høyest, men den som nettopp på grunn av sin egen uendelige svakhet, må ta sin tilflukt til Ham. Det er den Han kjenner.

   «Ja, gi akt på Ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.» (v.3).
   Ja, som du ser så begynner også dette vers på samme måte som vers 2, med å vise hen til Ham! Alltid Han som løsenet. Så gjør nå som Guds ord formaner deg til: Gi akt på Ham! Da skal du nok ikke bli uten bekreftelse på Hans nærvær heller.

   Dra meg, o Jesus, inn i din favn,
Inn til ditt hjerte i glede og savn!
Du som på korset alt har fullbrakt,
Lær meg din kjærlighets frelsende makt!

E.K.