Døm ikke før tiden el. Ikke min egen dommer!

1 Kor 4:3 - 5

   Vi tar også med de to første vers i kapitlet:

   1. Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som forvaltere av Guds hemmeligheter. 2. Av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro.
   3. Det som betyr minst for meg, er om jeg dømmes av dere, eller av en menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. 4. For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren. 5. Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud.
 

   Vi står her overfor et fullkommen frigjort menneske - frigjort i Kristus. Paulus sier om sin fortid: «Jeg levde en gang uten lov.» (Rom 7:9). Tror du han da levde uten bud og regler for sitt liv? Nei, som den ivrige fariseeren han var, levde han da under et hav av bud og regler og forskrifter. Og der var det ikke noe skille på bud og regler for det alminnelige liv på den ene side, og bud og regler for gudslivet på den annen - nei, alt var for dem gudsliv. De levde jo gudslivet, og dermed hadde den minste detalj i livet deres, noe med deres gudsforhold å gjøre. Og dette skjer med ethvert menneske, som får med loven å gjøre. Han begynner da med de mest grove ting, som han nå skal legge av seg, og nye ting, som han nå skal ta til med. Og etter som tiden skrider frem, oppdager han stadig nye ting, og han begynner å «finpusse» på livet sitt. Stadig nye ting som må legges av og stadig nye ting som må tas opp og praktiseres.
   Ser du ham for deg nå, så ser du et menneske som befinner seg på utsiden av seg selv, hvor han står og betrakter seg selv spille en bestemt, fastlagt rolle. Så står han der da og vurderer hvor bra dette går til enhver tid. Han er blitt regissør, skuespiller og instruktør i en og samme person. Kjenner du dette igjen?
   Det andre ser, er helst en som går omkring og siler myggen, men sluker kamelen.
   Jesus beskriver dette forholdet et sted: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes. Blinde veiledere! Dere avsiler myggen, men sluker kamelen!» (Matt 23:23-24).
   Vil du være fullkommen, da må du gjøre alt rett, og fremfor alt det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap. Og husk på det er den tre ganger hellige Gud dette skal bestå sin prøve for, og ikke naboen! Tenk troskap på jobben bare.

   Vi sier, at kristne er ... - men ifølge Guds lov er hvert eneste menneske kalt til blant annet å være den annens tjener - og skal bli dømt etter i hvilken grad denne oppgaven ble utført. Da ser du hvilket mørke verden lever i, som jo lever etter den motsatte regel: Å kare mest mulig til seg selv - å selv få den største biten av eplet - om det så er på andres bekostning.

   Hvordan faller det ut for deg, målt på dette? Hvordan makter du rollen? Vet du, at dette er å leve under loven?
   Det står om fariseernes disipler i Skriften. Altså fariseernes lærlinger, om du vil, og dermed også etterfølgere.
   Du skulle vel ikke være en slik fariseernes disippel, i den tro at du nå er en kristen? Ikke en så bra kristen riktignok - nei, det vil du da ikke påstå! I all ydmykhet må du erkjenne det - men du er nå på vei da. Hver dag ses på som en ny mulighet til fremgang og forbedring. Og så håper du, at Gud skal hjelpe deg etter hvert, slik at du kan nå et bedre nivå. Merkelig da, at Han ikke allerede har hjulpet deg, Han som jo er mer enn villig til å hjelpe! Han som jo ikke kan tåle noe halvferdig, nei ikke engang 99,9%, men kun det fullkomne, i og med at Han selv er den fullkomne. Underlig da, at Han ikke griper inn og gjør det skikkelig med deg. Tenk bare på, om du skulle dø nå! Og så måtte møte Ham, Den Hellige med flekker både her og der.
   Og så denne «ydmykheten,» som har berget så mange inn på et falskt grunnlag. Når det svikter i livet, så sier en: «Å Herre! - Jeg er så elendig! - Jeg er en så stor synder!» Ja, stor synder, men ikke fullstendig fortapt! Derfor blir ropet heller ikke: Gi meg en annens rettferdighet! - La en annen gjelde i mitt sted! Jeg vil være fornøyd med Jesus! - Men: Herre Gud hjelp meg, så jeg kan bli bedre!

   Merk deg disse bønnene, og så spør jeg deg: Hvem er det som skal bli bedre her? Eller vi kan spørre slik: Hvem er det som skal vokse her? Jo, jeg! Ja men, var ikke det nettopp fariseernes tro, at Jeg kunne bli bra - om bare Gud ga sin hjelp til det? Og sa ikke døperen Johannes - den største født av kvinner (Matt 11:11 og Luk 7:28): «Han skal vokse, jeg skal avta?» (Joh 3:30).
   Jeg spør igjen, i fullt alvor: Du skulle vel ikke være en slik fariseernes disippel? Å være disippel er jo å være elev av en skole - en lære! Håpet om at mitt eget kan forbedres er ikke helt knust, og følgen av det blir, at jeg også lever mitt eget, og ikke Jesus. Så det som følgelig veller frem, er ikke gudsliv, men bare selvliv i en ny drakt. Før var det åpenbart verdslig selvliv, nå er det fromt og åndelig selvliv, men fortsatt selvliv.
   Dette viser seg også i den såkalte vitnetjenesten - du gjør dine åndelige øvelser og gjerninger for andre folks øyne, slik at de skal se på deg og selv få lyst til å søke Gud, og bli kristne, ved det de da ser. Hva ser du selv egentlig, når du ser på deg selv? Noe man kan få lyst til å bli kristen av?
   Hvorfor alt dette strevet i denne sammenheng? Hvorfor ikke heller si til vedkommende: Jesus elsker deg! - og Han tar seg av slike stakkarer som oss! Men da må du jo først se sannheten i det selv! Det skulle vel ikke være her det svikter?

   Der hvor sant gudsliv vokser frem, der stiger du selv ned på synderens plass - ja du er etter hvert helt innforstått med å skulle være den underste, og da ikke som noen from øvelse du bestemmer deg for, men fordi du av hjertet opplever, at det er der du hører hjemme, når du ser på deg selv. Og så blir det, som en følge av det, om å gjøre - ikke at folk skal speile seg i din kristendomsutøvelse, men å få sagt et ord om Jesus.

   I den villfarelse vi har vært innom her, levde altså Paulus, før sin omvendelse. Og det så ut for alle, som om han levde i pakt med loven - men han levde i virkeligheten uten lov. Med andre ord: Lovløs!
   Men så kom altså loven til ham - «budet kom,» som han uttrykker det i Rom 7:9. Det han til nå hadde hatt som en teori i sitt hode - og merk deg, at denne teoretiske kunnskap hadde gitt ham frimodighet innfor Gud, hva hans egen person angikk - dette la seg nå innover Paulus' hjerte, som et levende, hellig krav fra lovgiveren selv. Da sier Paulus: «Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde.» (Rom 7:9-10). Nå svant trangen til å skrive «jeg» med stor J, hos Paulus. Nå opplevde han det, som er likt for alle dem budet kommer til - han ble en gåte for seg selv: «For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» (Rom 7:18b-19).
   Alle disse bud og regler, som hadde vært så forholdsvis enkle å etterleve, for den strukturerte Paulus - ja, var det han hadde sin glede i å oppfylle, dag for dag - det ble nå et villnis omkring ham, som fikk ham til å snuble alle veier. Nå var det nemlig Gud, og ikke Paulus, som satte målestokken. Nå sto Han overfor Ham som ser til hjertet - Han som spør etter kjærligheten!
   Det finnes ikke noen annen ende på det for ham, enn at han overgir hele dommen til Gud - og der hvor han går under i Guds dom over hans eget, nettopp der får han også se Jesus. Det er nemlig der Han er! Han er blitt vår synd og dom! (2 Kor 5:21).
   Så sier han i teksten vår, Paulus: «Jeg er heller ikke min egen dommer.» (v.3b). Hvor var det nå blitt av fariseerens evne til å vurdere egen rolle? Gud er den som dømmer meg - Han som i likhet med meg nå, ikke regner med mitt - altså det som veller frem fra mitt eget selvliv - for det er der fremdeles og vil opp og frem igjen og igjen - men Han regner med Jesu liv og Åndens gjerning. Han regner altså med sitt eget! For Jesus er ikke bare blitt vår synd og dom, Han er også blitt vår rettferdiggjørelse ifølge blant annet Rom 4:25.

   «For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren.» (v.4).
   Vi er altså helt ute av stand til å felle en rett dom om disse ting. Selv om jeg ser på meg selv, og ikke finner noe bestemt å sette fingeren på, er det ikke dermed sagt, at det står rett til med meg! Hva da, om jeg ikke bare finner, at det ikke er noe å utsette på meg selv, men i tillegg finner ting som tyder på at jeg er en kristen - så som gode følelser, nådegaver i funksjon og lignende? Hva da? Ser du hvor farlig dette er, åndelig sett? Les sendebrevene i Åpenbaringsboken, så ser du at de med de fleste og største nådegavene i funksjon, også var de som var lengst borte.

   «Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre frem i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud.» (v.5).
   Altså, vokt deg for å se på dette ytre - og for så vidt indre - i ditt og andres liv, for det kan bedra. Men et hjertes vitnesbyrd om Jesus, det Guds lam, som bærer vår synd, det er aldri et bedrag!
   Med dette er ikke sagt, at vi ikke skal holde det frem som synd, det som Guds ord holder frem som synd.
   «Sett din vei i Herrens hånd og stol på Ham! Han skal gjøre det,» heter det i Guds ord. (Sal 37:5). Kan hende har du det slik nå - at du verken vet ut eller inn med deg selv? Det er bra det! Så kan du sette din vei i Herrens hånd, og stole på Ham i stedet!

   Meg til frelse jeg intet vet
Uten deg Guds Lam,
Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam.

E.K.