|
Nå
og da er det særlig viktig å stanse for slike tekster,
og se dem ut fra grunnsannheten -vi er nemlig kalt til å se
alt ut fra grunnsannheten - nemlig at det ikke er frelse i
noen annen enn Jesus Kristus og Ham korsfestet, ikke renselse fra
synd i noe annet enn Lammets blod.
Hvorfor det? Hvorfor er det viktig? Fordi så
mange kan se seg frie og glade på evangeliets ord om den uforskyldte
nåde i og ved Jesus - og så støter de på
slike ord og mister all frimodighet, blir engstelige og urolige og
tenker: Er det likevel noe mer?
Når en leser denne teksten – og da spesielt det siste vers
i den – kan en få det inntrykk at ens gjerninger har betydning for
frelsen. Ved å gjøre det gode, være rike på gode gjerninger, være
gavmilde og gjerne dele med andre, samler de seg en skatt osv. Men
av og til må du forstå en tekst ved dens motsetning. La oss tenke
oss det motsatte altså – at rikdommen gjør deg overmodig, du setter
ditt håp til den usikre rikdom, som den kalles her i teksten, og ikke
til Gud – du gjør ikke noe godt, med andre ord, du er overhodet ikke
fokusert på det, ikke gavmild, deler ikke gjerne med andre, men vil
beholde alt for deg selv, så du kan nyte godt av det rikdommen kan
gi deg her i verden. La oss da stille det enkle spørsmål: Hvor tror
du det ville ført deg som kristen? Ville det ført deg nærmere Jesus?
Nei, sannsynligheten er heller stor for at du ville beveget deg stadig
lenger bort fra den Ånd som råder i Guds rike, og du ville aldri nådd
frem til det som her kalles det sanne liv. (v.19).
For hva er det sanne liv?
Det burde jo interessere oss. Jesus sier ganske enkelt: Det er meg!
Jeg er det sanne liv! «I
Ham var liv osv.»
(Joh 1:4).
Vi finner det allerede i
Det Gamle Testamente, hvor Herren ved profeten Jeremia klager over
sitt folks frafall, og de mange veier de har slått innpå – alle veier
bort fra Ham: Vi leser i Jer 2:13: «For to onde ting har mitt folk
gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har
hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.»
Du ser, de har vendt seg
mot noe annet! De har funnet noe som for dem er en større rikdom
enn Herren! Og det er nettopp saken! Forstår vi dette rett, så faller
mangt og meget på plass for oss, når det gjelder tro og gjerning,
eller tro eller gjerning, Jesu gjerning eller vår.
Vi kan stille noen enkle
spørsmål. Sett nå at du var en slik som hor lå nært for – det er jo
en synd som apostelen fremstiller aom særlig alvorlig i 1 Kor
6:18 - om du da tok dette til fange såpass, at det iallfall ikke fikk
ytre utslag, vant du da himmel og salighet ved det? Nei, gode lutheranere
som vi vel er – gjerne vil være iallfall – så vil vi straks svare:
Nei, langt ifra!
Ja, det er vi skjønt enige
om! Men nå skal vi spørre annerledes: Vil det ha noen betydning for
deg som kristen, at du avstår fra det? Da vil vi vel svare like avgjort,
og svaret er JA! Selvsagt vil det det! Tenk deg bare det motsatte.
Ville det hatt noen betydning? Selvsagt!
På samme måte kan vi si om
mye annet også. Følg de samme tankebaner som vi nå har gjort, når
jeg nå sier: Tyveri, vold, baksnakkelse, banning og misbruk av Guds
navn osv.
Du skjønner det nå, ikke
sant? Et menneske som overhodet ikke bryr seg om disse ting, men følger
ukritisk sine lyster – da må en spørre: Hva ånd har han hatt kontakt
med? Det er iallfall ikke Den Hellige Ånd, for Han
er nettopp hellig!
Denne Ånd, Den Hellige Sannhets
Ånd, Han virker et ønske i den troende – ja, vi kan vel kalle det
en attrå, et begjær, etter å være mer som Jesus, og en sorg i det
menneskets indre, at en er så lite lik Ham. Loven, som nettopp er
en beskrivelse av hvordan Jesus er av hjerte, åpenbarer nettoppdette
- jeg er en synder! - en synder av hjerte, mens Jesus er hellig
av hjerte! At en her og nå er så langt fra det mål Gud har
satt for oss, nemlig dette at vi en dag skal bli Ham lik, er en sorg!
E.K.
|
Slik har de troende til alle tider klaget
– å, jeg står så langt tilbake! Men der, nettopp der er du helt innved
kilden til det Skriften kaller den evige glede, en ubeskrivelig glede,
nemlig gleden i din frelser! Gleden i Jesus Kristus, der det har gått
opp for deg at alt det du mangler nå, det har du fullkomment i Ham!
Det er av Faderen gitt deg i Ham fra evighet av!
Det er to stykker her – som
i det ytre synes å gå på to vidt forskjellige veier, men som i virkeligheten
begge befinner seg på den vei, hvor gleden i Herren ikke er tilgjengelig,
fordi de har oppmerksomheten festet et annet sted. Den ene er dydsmønsteret
– han eller henne som likesom alltid har alt rett, og om ikke alt
er fullkomment så vel, vel, det meste er jo bra - ingen er jo fullkomne,
men jeg bestreber meg nå på det iallfall. Fornøyd med
sitt eget med andre ord. Den andre er han eller henne vi allerede
har beskrevet, den som kaster seg følelsesløst ut i det som er Gud
imot!
Nå skal jeg si noe som kan
være vanskelig å forstå for noen, kan hende: En troende befinner seg
i en åndelig tilstand, som er annerledes enn begge disse som nå er
nevnt. Han må ikke se på seg selv, for da finner han ikke det han
søker. Fant han det, da ville han jo straks ha befunnet seg i den
tilstand vi beskrev, fornøyd med sitt eget, eller iallfall noe av
sitt eget, eller fortvilet over hvordan det står til. Nei, den
troende befinner seg i en åndelig tilstand, hvor begge disse veier
oppleves som fall! Både hovmodet og åpenbar synd - både
hovmodet og mismotet er synd for en troende!
En troende kan falle i begge
disse – og gjør det jo også, dessverre – men for ham er det altså
synd!
Er du en slik en som er gjennom
misfornøyd med ditt eget kristenliv? - å, det går så dårlig i grunn!
Da skal du vite at denne rensende kilde, livets vann, og det sanne
liv, er åpnet nettopp for slike!
Om du så ikke ville tro meg
på det – og det er du så visst ikke forpliktet til heller – så hør
noen ord av Jesu egen munn, som du nok har hørt sitert mang en gang,
men det er meningen at du skal få tro det også, vet du! Først fra
Matt 9:13: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å
kalle syndere.» Og fra Matt 18:11 og Luk 19:10: «For Menneskesønnen
er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»
Er ikke det nok for deg?
Ja men, så blir altså konklusjonen
da: Så finnes det altså ikke noen våre gjerninger som gjør rettferdig
for Gud! Nei, helt rett! Men det er ikke dermed sagt at du ikke skal
ha noen fordel av å gjøre det, og hva det motsatte vil føre til, det
burde være klart nok for oss.
Så altså, alt som fører deg nærmere Jesus,
det skal du gi akt på, og alt som fører deg bort fra Ham, det skal
du vike unna! Ikke for å bli frelst – for det er du i Ham,
men fordi du er frelst, og skal bli bevart i denne frelse!
Lov til alt, men ikke alt
gagner, som Paulus skriver i 1 Kor 6:12. Det oppsummerer i grunn det
hele det han skriver der!
|
7 søndag
i treenighetstiden
