|
Det
er apostelen Paulus som taler til de eldste i Efesus, leser vi i vers
17 i samme kapittel: «Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte
til seg menighetens eldste.» - og hør hva han sier: «Men for meg selv
akter jeg ikke mitt liv et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt
løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds
nådes evangelium. når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste
som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.» (v.24).
Det er et omvendt menneske.
Det er en sinnsforandring som viser seg i at blikket, oppmerksomheten
er blitt rettet mot noe annet enn før. Det du før trodde på, tror
du ikke lenger på, det du før satte din lit til, setter du ikke lenger
lit til. Du prøver ikke lenger å hente noe godt ut av ditt eget. Eller
gjør du det? Tror du det finnes noe der?
Hva sier Ordet om det? – jo, hør!: Alt som er der er synd!
Der er ikke noe å hente ut, og sette inn i Guds rikse arbeid! Underlig,
ikke sant? Hvem er det da som bygger Guds rike? Det må jo da være
Herren alene!
Likevel går det så mye på
dette i dag – bare bli med, for Gud har bruk for deg og dine ressurser.
Nei, det har Han slett ikke! Det Han vil er at du skal bli frelst
og komme til sannhets erkjennelse – og da får du se det: Du har ingen
ressurser som duger i dette arbeidet.
Paulus er kommet til sannhets
erkjennelse: «Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd.»
(v.24a).
Hvem skal vi holde oss til,
om vi ikke skal holde oss til disse sannhetsvitnene utvalgt av Gud,
som Paulus sier her: «- til å vitne om Guds nådes evangelium.» (v.24c).
Tenk nå på Paulus, den skriftlærde
fariseeren som gikk omkring og solte seg, nettopp i sitt eget liv.
I hva han ved Guds hjelp hadde fått til. Ulastelig etter loven, som
han skriver. Det er hans attest, når han vurderte seg selv. Det er
han som skriver her: «Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et
ord verd.» (v.24a). Det var altså ikke verd å si så mye som ett ord
om! Her har du beviselig skjedd en forandring, ikke sant? En aldeles
ny erkjennelse!
Når du står for en forsamling
som ikke tåler å høre dette budskapet om mennesket – for Guds ord
har også et budskap om mennesket – da står du ikke fremfor en kristen
forsamling, samme hvor mye de måtte vitne om seg selv og sin kjærlighet
til Herren – men du står for en forsamling ugjenfødte, egenrettferdige
mennesker, som ikke har Guds lov i hjerte og sinn. Det har aldri gitt
Gud rett, men står Hans ord imot i gjenstridighet!
Hvor mange er det i denne
forsamling som smelter sammen med dette budskapet om mennesket. Jeg
spør ikke om du liker det, for det gjør du vel ikke – ikke jeg heller,
men å du, hvor jeg ønsker det var annerledes! – men gir du det rett?
Det er en annen sak. Er det slik som Paulus sier?
Paulus sier det samme et
annet sted, bare med andre ord i Gal 2:20: «Jeg er korsfestet med
Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det
liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han
som elsket meg og gav seg selv for meg.»
Vi skal ta bort to ord i
begge disse utsagn. Kanskje vi ser det klarere da, hva Paulus faktisk
sier her. I det første tar vi bort – lenger selv, og i det
andre – i meg! Hva står det så? Jeg lever ikke! Så radikalt
er det! Er det slik for deg? Og så videre: Men Kristus lever!
Jeg lever ikke, men Kristus
lever! Det r kristenliv! – det liv Jesus levde! Det er det
kristne livet! «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere
åpenbares med Ham i herlighet,» skriver han i Kol 3:4.»
Når det gjelder kristenliv, ser vi også i dag denne veldige
dreiningen over på, dette som vi skal være i verden, men det er ikke
hva det først og fremst er tale om, men det liv vi en engang skal
stå for Gud ved. Det som gjerne holdes frem som kristenliv,
det er kun en frukt av at vi lever i lyset, som er Jesus selv.
Problemet er, hvordan komme
til rette med en hellig Gud! – og det er så visst ikke ved
det liv vi lever!
Jeg tror det, at dersom du
virkelig går inn for å leve etter Guds bud og vilje her i verden,
så langt du forstår, som det gjerne heter, vil du ende opp som det
motsatte av hva du tenkte å bli.
Kristenliv er å hver dag komme til Jesus med sin synd og nederlag.
Komme til Jesus og fortelle Han hvor dårlig det går for meg å være
kristen, som Ole Hallesby sa. Et slikt menneske lever i lyset – og
det blir ikke store utskeielser der i gården, det kan du være viss
på. For som ordet opplyser oss om – midt imot all menneskelig tanke
– opptukter nåden – hør! Nåden! – oss til det gode, som vi kan lese
i Tit 2:11-12.
E.K.
|
Det er verre der hvor nåden kun er som et vakkert maleri en
kan stå og betrakte og beundre, men ikke har virkelig bruk for. Der
gjøres mørke til lys, og lys til mørke, som vi ser på disse såkalte
kristne rockefestivalene for eksempel.
Det kan tales mye om nåde,
men det er ikke noe virkelig behov for nåde, sannhet
og lys. For alt er vel som det er! Det går så bra, og profetene
forkynner det samme: Alt er vel! Alt er vel!
Hør hva Paulus skriver her:
«Og nå overgir jeg dere til Gud og Hans nådes ord, Han som er mektig
til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt
helliget.» (v.32).
«-
til Hans nådes ord!» Han var ikke redd for det apostelen! Han
hadde erfaring med hva dette ordet hadde fått virke i hans eget liv.
Det var evangeliet han var
frelst ved, og det var evangeliet han var bevart ved – og det var
Gud alne han tilskrev den æren. Paulus var ved Guds nåde blitt bevart
i denne totale avhengigheten av Jesus og Hans fullbrakte verk, siden
den dagen han mistet sin egen rettferdighets drakt ute på Damaskusveien,
og måtte ledes blind inn i byen.
Da ble han flyttet over fra
de skriftlærdes rekker til de kristnes. Da var det slutt på å vokse
i seg selv – slutt på å lite på seg selv. Fra da av stolte han på
Guds makt til både frelse og bevarelse i og ved Hans nådes ord. Derfor
går også hans forkynnelse ut på å peke bort fra seg selv til Jesus.
Han taler her om noen glupende,
som skal føre forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.
Det er ulven/slangen!
Har du latt noe menneske
få bestemmende innflytelse over deg? Pass deg for det!
I den forbindelse, spør Paulus: Er Kristus blitt delt?
Ikke slik med Paulus – han
har aldri forkynt mennesket som noe det er verd å følge – tvert imot!
Han forkynte Jesus alene som endelig autoritet i den kristnes liv!
Men hvor er nå Jesus? Jo,
Han er i Ordet, i Skriftens vitnesbyrd om Ham! I Guds nådes ord! Mine
får hører min røst, som Jesus sier. Og denne røsten er? Vi skal stanse
for et par vers i hebreerbrevet – først Hebr 9:15: «Derfor er Han
mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige
arv som var lovt, etter at det har funnet
sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.»
«-
en død har funnet sted til forløsning!» - Det er vår frelsesgrunn!
Må du ha noe mer? Om du har alt annet, men ikke har mottatt denne
røst, da er du ennå utenfor! Dette er nemlig hele vår
frelsesgrunn. – en død har funnet sted!
Og så Hebr 10:14: «For med
ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.»
«-
Han har for alltid gjort dem fullkomne!» For det første: - det er
gjort! Her er ikke tale om en utvikling, men noe avsluttet. Han
har gjort dem fullkomne – den kan ikke bli noe mer!
Her er også helliggjørelsen inkludert! Og Han har for alltid
gjort dem fullkomne!
Ja, ja, om det ikke sto noe
mer, kunne jeg jo begynne å se etter hos meg selv, om dette stemte.
Men hvordan begynte nå verset? Hvordan har Han gjort alt dette?
Jo, med et offer! – som vi hørte av Hebr 9:14.
Frelsesgrunnen er ikke å
finne, og vil aldri bli å finne her inne i meg, men i det offer Jesus,
Guds Sønn og Guds Lam, la på himmelens alter, den dag Han utåndet
som det endegyldige offer for synd, der ute på Golgata kors.
Å du, hvilken verdi dette
offer har! Det er innfor Gud det har en slik kraft. Det er ingen av
oss som fatter dette, men Guds ord vitner: Dette offer renser hele
den syndige verden, fra tidenes begynnelse til slutt, hvit som snø!
Der hvor dette vitnesbyrd
om Jesus er blitt mottatt, der har dette skjedd i den enkeltes liv.
Om det føles slik eller slik! Det hele avgjøres av hvordan Gud ser
det!
Jeg vil gjerne gjenta Paulus
ord i vers 32 til slutt: «Og nå overgir jeg dere til Gud og Hans nådes
ord, Han som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med
alle dem som er blitt helliget!»
|
Aposteldagen
/ 6 søndag i treenighetstiden
