|
Det er apostelen som nå skal ta avskjed med sine venner og brødre
i Efesus - menigheten, alle de som var vunnet for Gud og Hans rike.
Alle disse i utgangspunktet åndelig forvendte, som nå hadde kommet
til sannhets erkjennelse og var blitt omvendt til Gud ved Hans ord
og Hans Ånd. Det som apostelen her kaller Guds nådes evangelium. (v.
24b).
Han sier at han har fått et løp og en tjeneste å fullføre
av Herren Jesus selv - og hva var det? Jo, han sier det her - og da
bør vi vel legge øret inntil - det er den største av apostlene som
vitner her - selv om han selv betraktet seg selv som den minste, ikke
bare av apostlene, men av alle de hellige. (Ef 3:8): «- å vitne om
Guds nådes evangelium.»
Det var tjenesten han hadde fått. Og det var eneste
årsak til den menigheten han hadde for seg her. Derfor, når han nå
skal forlate dem - og det for godt - vet han ikke noe annet å overgi
dem til, enn nettopp Guds nådes ord (v. 32) - hvilket jo ikke er noe
annet enn nettopp Guds nådes evangelium.
Vi mennesker, vi er dessverre - og det gjelder også oss
som er blitt frelst, derfor advares vi på så mange steder og på så
mange vis også - alltid på søk etter noe annet. Noe annet!
Noe vi forestiller oss som noe mer håndfast, enn å bare tro
på et ord - selv om dette altså er Guds ord. I dette åpenbares vår
mistro og mistillit til Gud, som vel ikke i noe annet. I tillegg til
Guds nådes evangelium - som jo er et ord om hva Gud har virket for
oss i Kristus Jesus - vil vi føle og kjenne, oppleve og se konkrete
manifestasjoner av troen. Da taler jeg om kristne! Vi er likesom ikke
fornøyd med bare det som er skjedd, og gjort for oss i Jesus. Dette
er jo ille! Dette er jo i virkeligheten å mistro Gud like opp i Hans
ansikt.
Men nå lar jo Gud oss, mer og mindre, kjenne, føle, se
og oppleve - og det takker vi Ham jo for. Ikke noe er så herlig som
å kjenne Herrens nærvær. Men fordi vi så snart blir hengende fast
ved dette, og dermed faktisk mister evangeliet av syne, må Herren
la oss oppleve ikke annet enn kulde, død og synd i oss - så vi igjen
skal fatte evangeliet.
Vi kan ikke være vitner for Herren, om vi ikke ser det!
Det er hva Gud har gjort for dem i Jesus, du skal forkynne dine medmennesker.
Det er ved det de blir vise til frelse, som Ordet kaller det.
(2 Tim 3:15).
Uten denne visdom hos deg, vil du kun føre mennesker
inn i den verste av all trelldom - nemlig opplevelsestrelldommen.
Jesus kjøpte dem til Gud med sitt blod, før de kom til verden. Og
altså før både noen gjerning, følelse og opplevelse!
Han taler her til disse efeserne om at Gud hadde satt dem som tilsynsmenn,
for at de skulle vokte Guds menighet, som Han vant seg med sitt eget
blod. (v.28). «Han vant seg med sitt eget blod!» Men blodet var jo
utøst mange år før de ble vunnet ved det, ikke sant? Det ble altså
den gang, utøst for dem. Ellers kunne de jo ikke blitt vunnet ved
det!
Ser du hva det betyr for deg? Blodet er utøst for deg
- det er altså en allerede skjedd hendelse - derfor kan du
vinnes ved det. Hva følte du den gang blodet ble utøst? Hva opplevde
du? Hva gjorde du? Selvsagt ingenting - for du var jo ikke til da,
og følgelig heller ikke til stede der.
Ser du? Du blir frelst ved noe som er skjedd før deg!
Før din eksistens! Dette er tro! Ikke noe kommer før Guds gjerning
for deg! Ikke noen din gjerning, din anger, din tro, din omvendelse
eller hva du nå måtte komme på - nei, Han utvalgte deg til frelse
i Jesus Kristus før verdens grunnvoll ble lagt! (Ef 1:4). Og «før
Han dannet deg i mors liv, kjente Han deg,» vitner Ordet. (Jer 1:5).
Altså før unnfangelsen - før du var til, kjente Han
deg! Det burde veie noe i den såkalte abortdebatten! For en kristen
er det ikke engang rom for noen slik debatt - Herrens ord slår det
fast!
Merk deg nå hva apostelen hele veien peker på som eneste løsning,
hva frelse og bevarelse angår. Det er ikke stor kunnskap om de mange
ting som vedkommer Guds rike, eller livet her på jord som kristne
- nei, hør nå hva han peker på, og vitner om: «Guds nådes evangelium!»
«Hans eget blod!» «Overgivelse til Gud og Hans nådes ord!» Det er
ikke noe mer som skal til for frelse! Du synder imot selve evangeliet,
om du ville hevde noe annet. Du forvirrer og fører mennesker vill.
E.K.
|
Legg bare merke til, at når han sier dette, da sier han også at han
«har forkynt dere hele Guds råd!» (v.27). Hele Guds råd! Merk
deg det!
Det er jo de som bruker dette som et argument for såkalt allsidig
forkynnelse. Hele Guds råd må med, sier de da. Hele Guds råd er
Jesus det!
Det er annet som kan være både godt og fint å ta med - lærerikt
gjerne også - men det er ikke nødvendig til frelse. Det som skjer i
Jesus er hele Guds råd til frelse åpenbart. Derfor sier han også her:
«Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod.
For jeg har ikke holdt noe tilbake!» Ikke noe! «- men jeg har forkynt
dere hele Guds råd!» (v.26-27). Og da må vi høre hans ord om
sitt løp og sin tjeneste igjen: «Men for meg selv akter jeg ikke mitt
liv et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste
som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.»
(v.24). Det er hele Guds råd!
Denne tanken - eller ideen - om at det er noe mer som hører til, og
at det kommer inn under «hele Guds råd» - det åpner tvert imot veien
for disse ulvene vi leser om her i teksten også: «Jeg vet at etter
min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke
skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører
falsk tale for å lokke disiplene etter seg.» (v.29-30).
Du ser apostelen forkynner Guds nådes evangelium for
disiplene, viser dem til blodet, overgir dem til Gud og Hans nådes
ord, mens disse taler for å lokke disiplene etter seg!
Om menigheten virkelig holdt seg til Guds nådes evangelium
som det ene nødvendige til frelse og bevarelse, ville ikke disse falske
røster hatt noen fremgang!
Kanskje Gud ville gi deg tungetalens nådegave, eller
nådegave til helbredelse, eller bønnens tjeneste eller hva det nå
måtte være - ja, så fint! - men det er ikke nødvendig til frelse!
Det gjør deg verken mer frelst, eller mer åndelig! Hvor åndelige er
disse som i så mange år har forkynt at du må ha tungetalens nådegave
for å være en rett kristen, når apostelen sier med klare ord: «Taler
vel alle med tunger?» (1 Kor 12:30). Jeg spør igjen: Hvor åndelige?
Hva vitner dette om deres åndelige modenhet, når de så frekt kan omgå
Guds klare ord til oss, og føre mengder av troende inn i fortvilelse,
åndelig uredelighet og trelldom? Og mange av disse er blitt opphøyd
til såkalte åndshøvdinger iblant oss.
Du ser vel hva avvikelse fra Guds nådes evangelium fører
med seg? Jeg taler ikke imot tungetale, for jeg har faktisk denne
nådegave selv - men at de har gjort den nødvendig! Og at du
er en slags mindreverdig kristen, som ikke har Ånden fullt ut, om
du ikke har denne nådegaven! Fordi dette ikke stemmer med Guds ord!
Det er ikke populært å tale om dette, men
hvis det er på din agenda å bli populær, da blir
du aldri en forkynner av Guds ord, men nettopp en slik som drar mennesker
etter deg, fordi du forkynner - ikke det Gud vil ha forkynt
- men det de gjerne vil høre.
Du har Ånden fullt ut du som har fått ta din tilflukt
til Jesus, som en følge av at Guds nådes evangelium er gått opp for
ditt hjerte. Det skal du få lov til å tro og regne med helt og fullt!
Det var ikke for ingenting at apostelen skrev til korinterne
at han «ikke ville vite av noe blant dem, uten Jesus Kristus, og Ham
korsfestet.» (1 Kor 2:2). «Jesus Kristus, og Ham korsfestet!»
Guds nådes evangelium! Hans nådes ord!
Hold fast ved det! Hør apostelens vitnesbyrd: «For jøder
krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet,
for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» (1 Kor 1:22-23).
Men vi - vi forkynner Kristus korsfestet! Det
eneste nødvendige til frelse!
|
Aposteldagen
/ 6 søndag i treenighetstiden
