Tilbake            
                                               6 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

Lidelser og tjeneste

Kol. 1, 24 - 29

   24 Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for Hans legeme, som er menigheten. 25 For den er jeg blitt en tjener i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord. 26 Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbaret for Hans hellige. 27 For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet. 28 Og Ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. 29 For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i Hans makt som virker i meg med kraft.
 

   En rik tekst kan vi trygt si. Her kunne jo holdes bibeltimer over de enkelte ledd, av dem som er kapable til den slags. Jeg vil bare ved Guds nåde peke på enkelte ting.

   Du har vel hørt dem som forkynner at dersom du bare har tro nok skal du være fri for all lidelse – ja, du skal tvert imot ha jernhelse, bli suksessfull og rik osv. Apostelen her han gledet seg over sine lidelser kan vi lese. Underlig type han Paulus da – tenk apostel, og så lite tro!
   Hør du! - Gud vil ikke skjule sannheten for noen – og heller ikke for deg – men vi må være villige til å høre og ta imot den, i stedet for ønsket om å få tilfredsstilt våre egne begjær. Det er ikke mer enn noen uker siden jeg opplevde en bemerkelsesverdig helbredelse på min egen kropp – så Gud kan, når Han vil - men jeg kan forsikre deg om at det ikke skyldtes min store tro. Men lidelse, det kjenner Guds folk vel til. Kristus-lidelser kalles det i oversettelsen her. Tidligere var det oversatt med Kristi trengsler. Kristus lider ennå i denne verden! Ved sitt legeme som er menigheten – det vil si, du som har ditt liv i Ham.
   Jesus sier da også det selv, som i Joh. 16,33: «I verden har dere trengsel.» Dette har Han sagt på forhånd, så du ikke ved at du opplever nettopp trengsel, skal miste freden i Ham. Og så føyer Han til: «Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.»
   I Ap.gj. 14,22 kan du lese en hilsen til menigheten – til deg: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.»
   Ikke akkurat et slikt ord du fester som en hilsen på slutten av et brev til en troende venn, ikke sant? Men kanskje vi skulle gjøre det mer, så vi kunne leve i virkeligheten! Vi har ikke noe som helst løfte om gode dager i denne verden, men vi har Herrens eget løfte om at Han vil være med oss, og bære oss gjennom det alt. Det er ved Hans kraft vi holdes oppe! Han om hvem det heter i Hebr. 1,3, at «Han bærer alle ting ved sin krafts ord!»  Alle ting! Når du har fått se sant på deg selv gjennom noen tid, så kan du vel komme på den tanke at du blir for tung for Ham å bære – men nei, Han visste alt om deg før deg Han kalla! Hør nå! - Han visste alt! Du og jeg kan komme til å gjøre noen kjøp vi siden angrer på – vi trodde det skulle vært bedre – men ikke Han. Han visste hva Han tok på seg!

   «-  nå er den blitt åpenbart for Hans hellige,» kan vi lese her. (v.26b). Da er det ikke lenger noen hemmelighet for deg, vet du. Er den åpenbart for deg, så er det ikke lenger noen hemmelighet – men det er fortsatt et mysterium for oss, ikke sant? Du har fått se det, Herren har åpenbart deg det, du kjenner evangeliet, men du fatter det aldri.
   Se, når du har falt, for eksempel, hvor enkelt er det da å tro evangeliet, selv om du kjenner det, og har kjent det i mange år. Nei, du må likesom få det malt ut for ditt hjerte på ny!
   Så svake er vi overfor dette, for i utgangspunktet tror vi mer på oss selv, enn vi tror på Gud. Det er en alvorlig, dødelig sykdom vi bærer med oss fra fallets dag av. Eneste botemiddel mot denne sykdom, er det vi ser på Israel i ørkenen, der de fikk hengt opp for seg en kobberslange å feste blikket på. Ser du din frelser på korset? Derfor skriver apostelen Paulus til menigheten i Korint, som var i ferd med å gå seg vill i karismatikk: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor. 2,2).

   Han visste jo det, at det var den eneste medisin som forslo, mot denne sykdom som ellers vil føre oss i evig død og fortapelse. Gud har bare gitt oss én medisin mot dette. Merk deg det! - bare én!

E.K.

   «For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i Hans makt som virker i meg med kraft.» (v.29).
   Å, hvor mange er det ikke som har blitt lurt – og fremdeles blir lurt – av slike ord som dette! Ikke fordi apostelen har sagt noe galt, men fordi de er ukyndige i læren, og gjerne har ukyndige lærere også.
   Hvis Herren virker i meg med kraft, så må jeg vel merke det? Vi tenker oss gjerne det da, at da er det jeg som blir kraftig. Men i Herrens kraft selvsagt, og ikke min! Og det er jo slik at Herren kan virke på en særskilt måte i deg, for å løfte deg ut av en gitt situasjon for eksempel – men hvordan fungerer dette til vanlig? Det sier apostelen ganske enkelt og likefremt i 2 Kor. 12,10: «- når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!»
   Nå må du ikke misforstå det ordet dit hen, at når du er skrøpelig fyller Han deg med kraft, så du ikke lenger er skrøpelig! Nei, det er ikke det apostelen forkynner: Men så lenge han er skrøpelig er han også sterk, for da – og bare da – er Kristi Ånd virksom i og ved ham.
   Han virker i din skrøpelighet! Kanskje du da endelig kan senke skuldrene, og la Herren ta seg av det hele! Dette forferdelige strevet etter å være noe annet og mer enn hva du faktisk er. Det er som å løfte seg selv etter håret det, vet du. Herren har utvalgt seg det som ingenting er. Det vil Han bruke! Derfor fikk også apostelen beholde sin torn i kjødet, under trøsten av Herrens ord: «Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.» (2 Kor. 12,9).
   Fullendes i skrøpelighet! Guds kraft! Det kunne han aldri ha tenkt seg frem til, den gang han var en fullbefaren fariseer og skriftlærd, vet du. Og det er så mange som ikke kan tenke seg det i dag heller. Så går de der så utilfredse, gjerne i ferd med å gi opp det hele, ventende på denne kraft, de har hørt så mye om, i stedet for å frimodig glede seg i at Herren har tatt imot dem nett slik som de nå engang er, og vil også bruke dem som sådanne.
   Hvordan skal du bli frelst? Hvordan skal nettopp du nå frem til himmel og salighet? Det er i grunn bare ett spørsmål vi trenger å finne svaret på da: Er Hans nåde nok for deg? Eller er det for ille fatt med deg? Ja, det må i tilfelle være riktig ille, da vi jo vet ut av Skriften at Han sonte all verdens synd! Er det slik fatt med deg?
   Vi liker ikke så godt appeller og oppfordringer i våre lutherske sammenhenger – og takk for det - men Han sier nå Jesus, til den tvilende Tomas, i Joh. 20,27: «- vær ikke vantro, men troende!» Merk deg nå hvem som forkynner deg evangeliet!

   Du som kan hende går og venter på noen slik forbedring i deg selv, hør hva apostelen arbeidet og virket for – og det på direkte oppdrag fra Gud – «å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.» (v.28). Fullkomment – ikke deg selv, men i Kristus! Det som er i Kristus, det er fullkomment, og den som er i Kristus, er fullkommen! Fullkommen i Guds øyne – og også i egne, men da ved troen!
   Og hvordan skulle nå apostelen få til denne forunderlige sak, å fremstille synderen fullkommen for Gud? - fullkommen i Kristus? Jo hør!: «Og Ham forkynner vi!» Ham forkynner vi! Og videre: «- idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom! Læren om Jesus Kristus! Ordet om Ham! Denne visdom som er dårskap for verden, «men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom.» (1 Kor. 1,24).
   Kristus er altså Guds kraft og Guds visdom! Så er det da Han du må ha! Og Han er også den som er gitt deg! (Joh. 3,16).