Tilbake            
                                               5 søndag i påsketiden

 

 




 

Til glede for Gud el. Formaningens plass

Rom 12, 1 - 3

   1 Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. 2 Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne. 3 For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.
 

   Formaningstale. Noen er så glad i det, at en skulle tro det var det som var selve evangeliet, mens andre ikke vil høre tale om formaninger. Begge er på villspor her. Men det som vel oftest er tilfelle når det gjelder dette, kan vel sies på denne måten:   Dette er noe mange kristne – og da særlig de som er nye på veien – ofte sliter med. Sliter med å «få på plass.»
   De har hørt så mye om at frelsen er av nåde blott og at deres gjerninger overhodet ikke teller med i dette. De har kan hende også hørt – selv om det sjelden blir forkynt – at deres gjerninger ikke teller med i samfunnet med Gud, etter at de er blitt frelst heller. At det også der er nåde blott som gjelder. Og så møter de i Ordet apostlers formaninger til både den ene gjerning etter den annen, og formaninger til å sky andre gjerninger – hva da?
   Merk deg da – når det tales om disse første gjerninger, det som Guds ord kaller gode gjerninger, så tales det rett og slett til deg om gjerninger som Gud har behag i. Det er en opplysning til deg. Og når det er tale om de andre, du skal sky, så er det en opplysning til deg om, at dette har Guds mishag. Så vet du det! Så vet du når du har syndet! Så vet du når du har tenkt, sagt eller gjort noe som har Guds mishag! Da står du ikke i kirken og bekjenner at du har krenket Ham i tanker, ord og gjerninger uten å mene det minste med det - for nå vet du at du har syndet. Altså skjønner vi at vi har med loven å gjøre her. Men blir du som troende fordømt av den grunn? Nei, en troende – det vil si, en som i sin nød nettopp over sin synd og tilkortkommenhet i det hellige, har tatt sin tilflukt til Jesus – kan aldri mer fordømmes for noen synd! Når apostelen i Rom 8,1, skriver: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus,» så menes jo nettopp det, selvsagt!
   Da begynner du vel å ane i det minste, noe av den frihet en kristen er satt inn i. Og denne anelse, denne bevissthet fører ikke til at en tar det lettvint med det som er Gud imot, som de åndelig umodne, det vil si, lovtrellene, ofte hevder, men tvert imot, som du kan lese om nåden i Tit 2,12: «Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.»

   En kan møte mennesker som med tårer klager over seg selv: Jeg er så elendig! Jeg faller så ofte! Jeg har fått klynge meg til evangeliet, men se, det har tydeligvis virket lite i meg! Jeg vil spørre: Er ikke et slikt menneske nettopp under tukt? Men du tenkte kanskje at du skulle kunne se på deg selv en dag, og si: Du verden hvor from jeg er blitt! Var det slik du tenkte deg det?
   Nei, du er ikke blitt uten synd – men det første du må få innsikt i er dette: Synden kan ikke lenger for Jesu Kristi offers skyld, fordømme deg, da det var et offer nettopp for dine synders skyld. Men nå plager synden deg – det gjorde den ikke før – nettopp fordi du har fått del i det hellige.
   Noen er likesom ferdig med synden, slik at den ikke plager dem overhodet. Nei, synden, den er vi jo ferdige med. Det viser i virkeligheten bare at det hele er noe som foregår i tankene, en lært lekse, og ikke levd liv, for synden plager en troende daglig. Og denne lovens dom over det gamle menneske holder det «varmt» for vedkommende, at hans behov for Guds nåde er et reellt behov. Han må fly til Jesus som det eneste håp.
   Men sier du kan hende: Jeg er ofte så kald i forhold til synden. Ja, men hvorfor klager du over det? Er det ikke nettopp fordi det er en plage for deg?
   Men her er ofte vanskelig å skjelne, og du skal ikke finne plattformen for din frelse i dette, for lovtrellen plages også ofte av sin synd – det fordi den ødelegger og river ned den rettferdighet han forsøker å etablere. Nei, du må få se den plattform, den grunnvoll, Gud har lagt – Jesus tok fordømmelsen for all verdens synd, og derfor også din! Du er kjøpt fri, min venn! Du kan rette deg opp og prise Gud for Hans Sønns skyld! Og så kan du begynne å leve for Ham!

   Det er de som sier – når det gjelder forkynnelsen av formaningene – og det vil altså si de ting Gud har behag i, og de ting som mishager Ham – at, da kommer jeg under loven igjen! Da blir alt så tungt, og da blir det så vanskelig. En må jo spørre da: Hvordan kan du komme under loven igjen, når Kristus har kjøpt deg fri fra den?

E.K.
   Jo da, vi bærer det gamle menneske med oss, og det er lovisk anlagt. Det finner seg aldri til rette med evangeliet. De to kan aldri bli elskere! Men hva gjør jeg idet trellesinnet vil innta meg? Jo, jeg flyr til Kristus med det, i den visshet at det for Hans gjernings skyld ikke er noen fordømmelse for mine synder. Jeg er kjøpt fri!
   Hvordan vil du ha det, min venn? Vil du at loven ikke lenger skal fordømme ditt gamle menneske? Men loven vil jo alltid det!

   Legg merke til hvor fint det er formulert i teksten vår her: «Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag.»
   Mange oppfatter dette som at en skal fremstille sitt legeme levende og hellig for Gud. Og så finner en verken liv eller hellighet, og så blir det mørkt. Hva er det som feiler meg? Men det er jo ikke det som står. Det står rett og slett om å fremstille ditt legeme til tjeneste og bruk for Gud – slik som du nå engang er! Det er som du hører: Kan du bruke meg, Gud – kan du bruke en slik en, så får du gjøre det. Han er den som har gjort deg levende og hellig, ved Jesus Kristus. Hans blod har renset deg for all synd! Du er levende og hellig for Gud. Det skal du altså få tro, fordi Guds ord sier så.
   Det er det som skal gi deg frimodighet til å fremstille deg for Gud, tross alt!

   «Og skikk dere ikke lik denne verden,» leser vi her. Og da kommer gjerne de mange tanker om de mange ting: Da kan jeg ikke gjøre slik og slik, men må gjøre slik og slik. Da må jeg gjøre det og unnlatte dette osv, i det uendelige – og man er i virkeligheten under lovens vilkår igjen. Guds barn, født til frihet, fanget i et garn! Våkn opp! - og hør hva som blir forkynt her: «- men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes.» Kan det skje ved noe annet enn Helligåndens lys over evangeliet? Kan det skje ved noe annet enn at Jesus blir åpenbart for deg? Nei! Det er nettopp dette Peter peker på i 2 Pet 3,18: «Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» Og så kommer det videre på rette plass: «- så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.» Ser du det?

   Utgangspunktet for det hele er altså dette, at du som har tatt din tilflukt til Jesus, er unntatt fordømmelse for all den synd som finnes i og stiger opp og frem fra ditt gamle menneske, loven kan ikke anklage deg. Den anklager synden i ditt gamle menneske med rette, men den kan ikke lenger anklage deg, for du er ifølge Ordet en ny skapning i Kristus Jesus! (2 Kor 5,17). Du er levende og hellig for Gud! Det er ikke noe du skal bli – det er noe du er! I denne tro – for dette er troen på evangeliet, dette er troen på Jesus Kristus – går vi frem!

   Det er ikke vanskelig dette! Det er umulig! Vårt gamle menneske, vår naturlige forstand og fornuft tror ikke evangeliet, det må gis ved Den Hellige Ånds opplysning i hjertet! I synderens hjerte! Herren må gi oss det – og i denne erkjennelse kommer vi alltid til Ham med det!
   Å være kristen – ja, det kan sies mye om hva det er for noe, men det er ikke minst dette å ha fått del i en erkjennelse, å ha kommet til en erkjennelse.
   Men igjen - har ikke evangeliet gått opp for hjertet, har du ikke kommet til rette med det, så faller heller ikke noe annet på rett plass.

   «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus!» Derfor kan det hete: Gå og tjen Herren med glede! Tjen Ham uten frykt! Derfor kan du som ser deg selv så elendig, få stille deg frem for Gud som et levende og hellig offer!