|
Herren
har en forunderlig vei med sine barn her på jord. Veien til nåde og velsignelse
fortoner seg så underlig og uforståelig for oss så ofte. Fordi du ikke fullt ut
forstår din egen tilstand, som en fallen skapning, har du heller ikke forutsetningen
for å forstå Herrens vei med deg - hvorfor Han ofte handler med deg, som Han gjør.
En fallen skapning. Det er jo et forferdelig uttrykk. Det å skulle se på
seg selv, og erkjenne seg selv, som en fallen skapning! Det reiser seg en protest
i mennesket da - «det får da være måte på!» Det
står om en fallen engel i Skriften - «høvdingen over luftens makter,»
kalles han - djevelen og løgnens far. Mennesket fulgte ham - denne falne skapningen -
og ble selv en fallen skapning ved det. De vendte Gud ryggen og fulgte ham som
allerede var falt - og fikk altså del i det samme fall.
Og hva var så djevelens fall? - Hva besto det i? Du kan
lese om det hos profeten Jesaja: «Det var du som sa i ditt hjerte:
Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise
min trone. Jeg vil ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg
vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste.»
(Jes 14:13-14). Han ville være lik Gud.
Hva besto så menneskenes fall i? Det kan du lese om i
1 Mosebok: «Dere vil bli slik som Gud.» (1 Mos 3:5). Fall for
den samme fristelse. Det var frukten de åt. Og dermed altså
- en fallen skapning.
Mennesker ser seg engstelig omkring i dag, og spør: «Hva er årsaken til all
denne nød og elendighet vi opplever i samfunnet - også i vår del av verden - til
tross for all «opplysning?»» Og hva når vi ser ut over resten av verden? Ingen kan, med hånden på hjertet, si at vi bor i en god verden i dag. Men
hva svar gir verden selv på dette? Du får alle mulige slags forklaringer og forsøk
på forklaringer - alle med det ene samme innhold, at det ikke er noe fundamentalt
galt med oss. Også her kommer Skriften med sin klare, enkle og likefremme
lære, og peker på dette ene: Fallet!
Om mennesket bare ville høre! Men
selvrettferdiggjørelsens ånd er for sterk.
Denne protesten i mennesket,
imot sannheten om mennesket, springer ut, som en direkte følge av dette
fallet. Sannheten tar ifra oss alt vårt eget. Så den kristen som vil bli populær
i verdens øyne, han er gått i gang med et håpløst prosjekt - og også den, som
ut ifra seg selv vil bli «populær» i Guds øyne! Han må i tilfelle undertrykke
sannheten - men da kan han jo ikke bestå som en kristen selv heller.
Her
har du årsaken til verdens fiendskap og mishag - sannheten er så lite smigrende
- en fallen skapning!
Prosjektet slo feil - vi ble ikke som Gud, vi
ble en hjelpeløst fortapt skapning, som går oss vill i vårt eget mørke. Og det
liker vi ikke å bli minnet om. Vi vil så gjerne være noe! Det ser du også i mye
av den teologi, som gjør seg gjeldende i dag. Det er om å gjøre å kunne stå frem
på scenen, som den mest åndelige, den mest opplyste, den mest troende, den som
kjenner Gud best osv. - ja, kan en skilte med englebesøk for eksempel så er det jo storveies.
Det er ikke mulig å finne noen ydmykhet i dette, om det letes med mikroskop. Men
spør dem om hvor de har forsikret bilen, huset og menighetslokalet sitt, så får
du snart se hvor stor troen og tilliten til Gud virkelig er. Og om de også skulle
oppfylle dette, vitner det fremdeles ikke om noe annet enn dem selv
og deres tro. Og så får du spørre da - om dette er en teologi som er av
Gud.
«Du vet vel om, at du er verdifull,» synges det i dag. «Hva
er det du har gjort?» spurte Gud det falne mennesket. Hvor er det blitt av
det spørsmålet i dag? - Hvor er det blitt av vekkelsen? Man taler om og
«lengter» etter vekkelse - men hvordan skulle det kunne skje, når Ordet
ikke forkynnes som det står, men i stedet tilpasses menneskets behov?
Med dette er vi altså midt inne i menighetens situasjon
i dag - menigheten, den som apostelen beskriver som «sannhetens støtte
og grunnvoll.» (1 Tim 3:15). Er det virkelig situasjonene i dag? Er
det det den ytre menighet fremstår som i dag? Vi er ikke satt til
å leke, som om det var noe likegyldig! Den som virkelig er blitt frelst,
han er blitt en bærer av sannheten - et lys i mørket, jordens salt.
Tenk på det!
Og så tilbake
til det vi er inne på, ifølge teksten her. Det forkynnes i dag, som
om at Gud skal føre oss gjennom dette livet likesom innpakket i rosenblader,
og bare vi knipser med fingrene på rette måte, så står Han
klar til å oppfylle vårt minste ønske. Men hva sier Skriften? «Men
hvis dere er uten tukt... da er dere uekte barn, og ikke sønner.»
(Hebr 12:8). Tukt! Hør hvordan Herren taler til et menneske
på fortapelsens vei: «Du hater jo tukt og kaster mine ord bak
deg.» (Sal 50:17).
|
Hvordan
begynte vi denne predikenen? Jo, med påstanden: «Herren har en forunderlig
vei med sine barn her på jord.» Hva var det Paulus og brødrene var ført inn
i her? «For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel vi
måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i
stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde.
Vi regnet oss alt som dødsdømte.» (v.8-9a).
Og du må gjerne sette en tykk strek under ordet: Måtte.
Hva var hensikten?
Hva skulle det tjene til? Jo - han fortsetter: «...for at vi ikke skulle stole
på oss selv, men på Gud, Han som oppvekker de døde.» (v.9b).
Det er altså denne «stolen på oss selv,» Gud må til livs hele tiden.
Og hvor dette kom inn i oss, det har vi jo nettopp stanset for.
Det
Gud vil, er at vi skal regne med Ham - vi skal få legge vår sak, vårt alt, i Hans
hånd. Men det er en medfødt aktiv motstand og mistro til dette i oss, slik at
vi regner med vårt eget i stedet. Derfor må Gud ha disse «rundene» med
oss, og få avkledd oss denne innbitte troen på oss selv. Det må mange ydmykelser
til, og vi er ikke i mål før vi forlater denne jordiske hytte for godt.
Det
naturlige mennesket, det har en innbitt tro på seg selv, og en like innbitt mistro
til Gud - det nye mennesket derimot, det har en innbitt mistro til det naturlige
menneske, og en like innbitt tro til Gud. Så får du prøve etter, hvem av disse
som behersker deg. Kan hende resultatet blir nedslående for deg! Men hva vil Gud
med det? Han vil føre deg nærmere seg! Og Paulus avslutter det 11 vers i teksten
slik: «...den nåde som er oss gitt.» Det blir alltid velsignelse
ut av det Gud gjør med sine, når Han får sin vei, selv om det ikke alltid føles
og synes slik, mens det står på. En
forkynner lå så anfektet i sengen en kveld - møtet hadde vært tungt og hardt,
og selv følte han seg så lite inspirert og åndelig - og han ropte til Gud: «Hva
har vel jeg ute å gjøre?» Og så sier han: «Dersom det ikke er deg jeg
får tjene, så er det jo forgjeves - da kan jeg like gjerne reise hjem!» Men
så stiger det opp en noe mer åndelig formulering - og forståelse - i hans hjerte:
«Dersom jeg ikke får stå i din tjeneste, så er det forgjeves det hele.»
Men da går det opp et lys - og da er det nok en annen som taler: «Dersom
ikke du Herre, får tjene meg, er det hele forgjeves!» Så fikk han se inn
i hemmeligheten på ny! Dit var det Herren ville bringe det, med det som for ham
kjentes så smertefullt.
Ble det et tap for ham? Nei, det ble vinning, og han kunne
nå si i sannhet om det: «Den nåde som er meg gitt!» Hva om Herren
bare hadde latt ham få ture frem, på den vei han var kommet inn på, og latt ham
ha det godt i den «tjeneste» - ville det ha blitt tap eller vinning?
Men du ser - det ble født i smerte!
Hvorfor stiller
Herren dette tørre og uåndelige hjertet ditt fremfor deg, på en slik
måte at du er nødt til å se det, som det er? Hvorfor lar Han deg se
din skrøpelighet og synd, og tillater fall etter fall, så du ikke
vet hvor du skal gjemme deg hen? Hvorfor? Det står jo om Ham, at «det
ikke er av hjertet Han plager og bedrøver menneskenes barn.» (Klag
3:33). Hvorfor da? Det er for at du skal miste troen på det som ikke
holder, og fly til Ham i stedet, med all din elendighet - med alt
som har mislykkes - eller som Paulus beskriver det her: «For at vi
ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, Han som oppvekker de døde.»
(v.9b). «Og Hans mål er dette ene Barnets sanne vel alene.»
Og
en kan tenke på dette: Når vi som har levd med Herren en stund, har så tungt for
å tro dette fullt ut og dermed ta vår tilflukt til Ham som er menneskets eneste
håp - hva da med verden! De er virkelig fortapt! Om ikke Ordets lys får trenge
igjennom dette mørket og åpenbare dem det, først og fremst - ja så er de redningsløst
fortapt. «La deres lys skinne for menneskene,» sier Jesus. De ligger
Ham på hjertet, de som famler omkring i mørket.
Det er ikke så
lett
å bli frelst, som det ofte blir sagt. Alt er ferdig fra Guds side, men vi
er så vrange - for vi vil ikke komme til Ham, så vrange som vi nå engang er. Vi
vil stase det opp noe først - ellers mister vi jo fullstendig ansikt! - Og
dermed ødelegger vi alt for oss selv. For den som skal bli frelst, han må bli frelst
av nåde - bare nåde - og nåde er alene aktuelt for den som ikke har noe
eget, eller noe annet, å berge seg ved.
Du som ingenting har, du skal få ha
Jesus! - Det er Guds evangelium til deg her nå, og alltid!
|
5 søndag
i åpenbaringstiden
