Tilbake            
                                               5 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

Han reddet oss fra den visse død

2 Kor. 1, 8 - 11

   8. For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde. 9. Vi regnet oss alt som dødsdømte, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, Han som oppvekker de døde. 10. Han fridde oss og frir oss fra så svær en dødsfare, og vi har det håp til Ham at Han også heretter vil fri oss. 11. Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt.
 

   Herren har en forunderlig vei med sine barn her på jord. Veien til nåde og velsignelse fortoner seg så underlig og uforståelig for oss så ofte. Fordi du ikke fullt ut forstår din egen tilstand, som en fallen skapning, har du heller ikke forutsetningen for å forstå Herrens vei med deg - hvorfor Han ofte handler med deg, som Han gjør.
   En fallen skapning. Det er jo et forferdelig uttrykk. Det å skulle se på seg selv, og erkjenne seg selv, som en fallen skapning! Det reiser seg en protest i mennesket da - «det får da være måte på!»

   Det står om en fallen engel i Skriften - «høvdingen over luftens makter,» kalles han - djevelen og løgnens far. Mennesket fulgte ham - denne falne skapningen - og ble selv en fallen skapning ved det. De vendte Gud ryggen og fulgte ham som allerede var falt - og fikk altså del i det samme fall.
   Og hva var så djevelens fall? - Hva besto det i? Du kan lese om det hos profeten Jesaja: «Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste.» (Jes. 14,13-14). Han ville være lik Gud.
   Hva besto så menneskenes fall i? Det kan du lese om i 1 Mosebok: «Dere vil bli slik som Gud.» (1 Mos. 3,5). Fall for den samme fristelse. Det var frukten de åt. Og dermed altså - en fallen skapning.
   Mennesker ser seg engstelig omkring i dag, og spør: «Hva er årsaken til all denne nød og elendighet vi opplever i samfunnet - også i vår del av verden - til tross for all «opplysning?»» Og hva når vi ser ut over resten av verden? Ingen kan, med hånden på hjertet, si at vi bor i en god verden i dag. Men hva svar gir verden selv på dette? Du får alle mulige slags forklaringer og forsøk på forklaringer - alle med det ene samme innhold, at det ikke er noe fundamentalt galt med oss. Også her kommer Skriften med sin klare, enkle og likefremme lære, og peker på dette ene: Fallet!
   Om mennesket bare ville høre! Men selvrettferdiggjørelsens ånd er for sterk.

   Denne protesten i mennesket, imot sannheten om mennesket, springer ut, som en direkte følge av dette fallet. Sannheten tar ifra oss alt vårt eget. Så den kristen som vil bli populær i verdens øyne, han er gått i gang med et håpløst prosjekt - og også den, som ut ifra seg selv vil bli «populær» i Guds øyne! Han må i tilfelle undertrykke sannheten - men da kan han jo ikke bestå som en kristen selv heller.
   Her har du årsaken til verdens fiendskap og mishag - sannheten er så lite smigrende - en fallen skapning!
   Prosjektet slo feil - vi ble ikke som Gud, vi ble en hjelpeløst fortapt skapning, som går oss vill i vårt eget mørke. Og det liker vi ikke å bli minnet om. Vi vil så gjerne være noe! Det ser du også i mye av den teologi, som gjør seg gjeldende i dag. Det er om å gjøre å kunne stå frem på scenen, som den mest åndelige, den mest opplyste, den mest troende, den som kjenner Gud best osv. - ja, kan en skilte med englebesøk for eksempel så er det jo storveies. Det er ikke mulig å finne noen ydmykhet i dette, om det letes med mikroskop. Men spør dem om hvor de har forsikret bilen, huset og menighetslokalet sitt, så får du snart se hvor stor troen og tilliten til Gud virkelig er. Og om de også skulle oppfylle dette, vitner det fremdeles ikke om noe annet enn dem selv og deres tro. Og så får du spørre da - om dette er en teologi som er av Gud.
   «Du vet vel om, at du er verdifull,» synges det i dag. «Hva er det du har gjort?» spurte Gud det falne mennesket. Hvor er det blitt av det spørsmålet i dag? - Hvor er det blitt av vekkelsen? Man taler om og «lengter» etter vekkelse - men hvordan skulle det kunne skje, når Ordet ikke forkynnes som det står, men i stedet tilpasses menneskets behov?
   Med dette er vi altså midt inne i menighetens situasjon i dag - menigheten, den som apostelen beskriver som «sannhetens støtte og grunnvoll.» (1 Tim. 3,15). Er det virkelig situasjonene i dag? Er det det den ytre menighet fremstår som i dag? Vi er ikke satt til å leke, som om det var noe likegyldig! Den som virkelig er blitt frelst, han er blitt en bærer av sannheten - et lys i mørket, jordens salt. Tenk på det!

   Og så tilbake til det vi er inne på, ifølge teksten her. Det forkynnes i dag, som om at Gud skal føre oss gjennom dette livet likesom innpakket i rosenblader, og bare vi knipser med fingrene på rette måte, så står Han klar til å oppfylle vårt minste ønske. Men hva sier Skriften? «Men hvis dere er uten tukt... da er dere uekte barn, og ikke sønner.» (Hebr. 12,8). Tukt! Hør hvordan Herren taler til et menneske på fortapelsens vei: «Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg.» (Slm. 50,17).
 

   Hvordan begynte vi denne predikenen? Jo, med påstanden: «Herren har en forunderlig vei med sine barn her på jord.» Hva var det Paulus og brødrene var ført inn i her? «For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde. Vi regnet oss alt som dødsdømte.» (v.8-9a). Og du må gjerne sette en tykk strek under ordet: Måtte.
   Hva var hensikten? Hva skulle det tjene til? Jo - han fortsetter: «...for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, Han som oppvekker de døde.» (v.9b). Det er altså denne «stolen på oss selv,» Gud må til livs hele tiden. Og hvor dette kom inn i oss, det har vi jo nettopp stanset for.
   Det Gud vil, er at vi skal regne med Ham - vi skal få legge vår sak, vårt alt, i Hans hånd. Men det er en medfødt aktiv motstand og mistro til dette i oss, slik at vi regner med vårt eget i stedet. Derfor må Gud ha disse «rundene» med oss, og få avkledd oss denne innbitte troen på oss selv. Det må mange ydmykelser til, og vi er ikke i mål før vi forlater denne jordiske hytte for godt.
   Det naturlige mennesket, det har en innbitt tro på seg selv, og en like innbitt mistro til Gud - det nye mennesket derimot, det har en innbitt mistro til det naturlige menneske, og en like innbitt tro til Gud. Så får du prøve etter, hvem av disse som behersker deg. Kan hende resultatet blir nedslående for deg! Men hva vil Gud med det? Han vil føre deg nærmere seg! Og Paulus avslutter det 11 vers i teksten slik: «...den nåde som er oss gitt.» Det blir alltid velsignelse ut av det Gud gjør med sine, når Han får sin vei, selv om det ikke alltid føles og synes slik, mens det står på.

   En forkynner lå så anfektet i sengen en kveld - møtet hadde vært tungt og hardt, og selv følte han seg så lite inspirert og åndelig - og han ropte til Gud: «Hva har vel jeg ute å gjøre?» Og så sier han: «Dersom det ikke er deg jeg får tjene, så er det jo forgjeves - da kan jeg like gjerne reise hjem!» Men så stiger det opp en noe mer åndelig formulering - og forståelse - i hans hjerte: «Dersom jeg ikke får stå i din tjeneste, så er det forgjeves det hele.» Men da går det opp et lys - og da er det nok en annen som taler: «Dersom ikke du Herre, får tjene meg, er det hele forgjeves!» Så fikk han se inn i hemmeligheten på ny! Dit var det Herren ville bringe det, med det som for ham kjentes så smertefullt.
   Ble det et tap for ham? Nei, det ble vinning, og han kunne nå si i sannhet om det: «Den nåde som er meg gitt!» Hva om Herren bare hadde latt ham få ture frem, på den vei han var kommet inn på, og latt ham ha det godt i den «tjeneste» - ville det ha blitt tap eller vinning? Men du ser - det ble født i smerte!

   Hvorfor stiller Herren dette tørre og uåndelige hjertet ditt fremfor deg, på en slik måte at du er nødt til å se det, som det er? Hvorfor lar Han deg se din skrøpelighet og synd, og tillater fall etter fall, så du ikke vet hvor du skal gjemme deg hen? Hvorfor? Det står jo om Ham, at «det ikke er av hjertet Han plager og bedrøver menneskenes barn.» (Klag. 3,33). Hvorfor da? Det er for at du skal miste troen på det som ikke holder, og fly til Ham i stedet, med all din elendighet - med alt som har mislykkes - eller som Paulus beskriver det her: «For at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, Han som oppvekker de døde.» (v.9b). «Og Hans mål er dette ene Barnets sanne vel alene.»

   Og en kan tenke på dette: Når vi som har levd med Herren en stund, har så tungt for å tro dette fullt ut og dermed ta vår tilflukt til Ham som er menneskets eneste håp - hva da med verden! De er virkelig fortapt! Om ikke Ordets lys får trenge igjennom dette mørket og åpenbare dem det, først og fremst - ja så er de redningsløst fortapt. «La deres lys skinne for menneskene,» sier Jesus. De ligger Ham på hjertet, de som famler omkring i mørket.
   Det er ikke så lett å bli frelst, som det ofte blir sagt. Alt er ferdig fra Guds side, men vi er så vrange - for vi vil ikke komme til Ham, så vrange som vi nå engang er. Vi vil stase det opp noe først - ellers mister vi jo fullstendig ansikt! - Og dermed ødelegger vi alt for oss selv. For den som skal bli frelst, han må bli frelst av nåde - bare nåde - og nåde er alene aktuelt for den som ikke har noe eget, eller noe annet, å berge seg ved.
   Du som ingenting har, du skal få ha Jesus! - Det er Guds evangelium til deg her nå, og alltid!

   Eg ville gjerne eiga ei tru så sterk og stor,
Ei tru som kunne synast i gjerning og i ord.
Men når mi tru sig saman og alt mitt eige verk,
Då har eg berre Jesus, og då er trua sterk.

E.K.