|
Vi skal prøve oss
på Guds ord, du og jeg. Det kaller Herren oss til. Ikke drive å skue
inn i oss selv, for eksempel – noe som er svært så utbredt iblant
oss – hvilket i stor grad iallfall, skyldes den forkynnelse vi har
vært utsatt for. I Matt 9:36, leser vi om Jesu reaksjon i møte med
folket: «Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de
var herjet og forkomne som får uten hyrde.»
De var herjet! Ille medfarne, som det står
i nynorsk oversettelse. Det var altså noen som hadde fart ille med
dem – herjet med dem. Det var ingen hyrde, som kunne lede dem til
grønne enger, til hvilens vann. Til hvilens vann! De gikk der
opptatt med seg selv og sine egne gjerninger – det vil si, i håpløshet,
for i motsetning til svært mye av det vi møter i kristen sammenheng
i dag, så var disse svært på det rene med den Guds hellighet som åpenbares
gjennom loven. Derfor var syndserkjennelsen der, og dermed også et
daglig strev med å bøte på dette ved alskens gjerninger, bot og offer.
Du vet, om syndserkjennelsen er svak i et menneske, så
har man ikke særlig problemer med å tro at man er elsket av Gud –
men får en se noe dypere inn i hva som bor i en og hvordan dette tar
seg ut innfor den Hellige, så blir det straks sværere dette.
Jeg vet ikke hvordan du har det på dette området, og
hva slags løsninger som er blitt tilbudt deg gjennom forkynnelsen
– men denne menigheten i Efesus hadde fått en løsning forkynt, som
medførte det som her kalles din første kjærlighet. Altså denne
Guds kjærlighet til dem åpenbart ved Sønnen og Hans gjerning i deres
sted, og frukten av denne kjærlighet, menighetens gjenkjærlighet til
Herren, som vi leser om det i 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket
oss først.»
Denne første kjærlighet hadde de nå forlatt! Du skal
merke deg hvordan det er formulert her – det står ikke at de hadde
glidd bort fra, heller ikke at de hadde blitt forført bort fra, men
at de selv hadde forlatt! Det er sterkt! De hadde rett og slett
vendt ryggen til og gått etter noe annet! Noe i deres øyne bedre
og større!
Mange ser det – mer og mindre bevisst – slik iblant oss
også, at denne første kjærlighet som møter oss ved korset og blodet
– Jesu offer, det er likesom bare inngangen, inn til noe bedre og
større.
Det er nå slik med en inngang, en dør, at når du har
gått gjennom den, så er den med ett bak deg og oppmerksomheten din
er rettet mot det som er inne i rommet – nøkkelen og døren er jo av
mindre betydning, når du først er kommet inn. Slik lever mange sitt
såkalte kristenliv – og slik var denne menigheten i Efesus begynt
å leve. Men slik er det ikke i Guds rike – det er kun så lenge du
har din oppmerksomhet rettet mot nøkkelen og døren, at du også vokser
i sant kjennskap og erkjennelse av hva som fyller rommet. Guds ord
uttrykker det slik ved apostelen Johannes i 1 Joh 2:24-25: «La det
som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte
fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i
Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: det evige liv.»
Da blir jo spørsmålet: Hva er nøkkelen og hva
er døren? Det er ikke kun hva, men hvem! Lammets blod
er nøkkelen til selve himmelen, og «Jeg er døren,» sier Jesus i Joh
10:7 og 9. dette er vel ikke noe vi legger bak oss?
Jo, det er det, dersom dette skjer i vårt liv, at erkjennelsen
av synd blir mindre. Og du står der og ber ditt Fader vår - «Forlat
oss vår skyld!» og det er bare tomme ord, for du har jo ingen skyld
lenger. Ordet har ikke lenger noen relevans, rett og slett.
Dette hadde skjedd i Efesusmenigheten. Vi sa at her sto ikke at de
hadde glidd bort, eller at de var blitt forført – nei, det uttrykkes
ikke slik, for det antyder jo at de på en måte ikke var skyld i det
selv, men det var de altså.
Var det kjærlighet til den åpenbare verden som var årsak til dette
– slik som det gjerne er tilfelle i dagens situasjon blant oss? Dette
at verden får en slik stor plass hos oss. Nei, det er ikke noe som
tyder på det, men heller at det var den åndelige rikdom de var blitt
opptatt med. De var blitt åpenbart åndelig rike, og så derfor muligheten
for å bli ytterligere åndelig rike. Men de hadde omplantet kan du
si. Nå vokste det ikke lenger i det jordsmonn Herren hadde plantet
sitt frø, sitt Ord, i, og dermed ble det en vekst bort fra Ham.
|
Hør hvordan Herren beskriver denne menigheten: «Jeg vet
om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke
kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler,
og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet,
du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett.»
(v.2-3).
Har du hørt! Dette var jo en kjerne- og stjernemenighet!
Nei, det var det slett ikke! Alt det vi leste om her var godt, men
det gode hadde tatt plassen til det beste! Og det er en fare vi ofte
ikke ser så snart! Men igjen – det hele bunner i mangel på syndserkjennelse!
Du kan høre det gjentatt fra talerstol etter talerstol,
fra munn etter munn av mennesker som kaller seg kristne – tal ikke
så mye om synd! Hvorfor skal vi være så opptatt av synd – Jesus
har jo slettet den ut og lignende. Det er ikke tale av Ånden! Visst
har Jesus slettet ut vår synd innfor Faderen, men du bærer fremdeles
på ditt syndige kjød gjennom verden. Som han sier sangeren: «Argaste
fiend' bær du, Djupt i din eigen barm.» Og kommer du bort fra den
erkjennelse og bevissthet, så er du i stor fare! Derfor vil Gud at
du skal være klar over dette – Han er Sannheten og lar ikke noe være
dulgt, men trekker alt frem i lyset – ikke for at du skal miste motet
ved det, men for at du skal fortsette til din siste dag her på jord,
å ta din tilflukt til det eneste som er gitt deg til redning – Jesus
Kristus og Ham korsfestet.
Nettopp her var denne menigheten, med forstanderen i
spissen, i ferd med å gå utfor stupet – ja, de hadde i virkeligheten
alt gått utfor. De var i virkeligheten i fritt fall ned i fortapelsen,
med alle sine gaver – for her står: Du har forlatt! Du har
forlatt det som av Gud er gitt deg til frelse, og i stedet er du begynt
å bli høy på deg selv. Fortapt! - ja, men ikke overgitt! Her kommer
Herren til dem og gjennom sin alvorlige tale tilbyr dem omvendelse
til livet igjen!
Vend tilbake! Kom i hu hva – HVA - du er falt fra! Ikke
denne vanlige tale om å ta seg sammen, men vende tilbake til
noe som alt er ferdig for dem. Som Han taler til sitt folk i den gamle
tid ved profeten Jesaja: «For din skaper er din ektemann, Herren,
hærskarenes Gud, er Hans navn. Og Israels Hellige er din gjenløser,
all jordens Gud kalles Han.» (Jes 54:5).
Din ektemann og din gjenløser! En mann eller kvinne som
fester om så bare et begjærlig blikk på en annen – i tanke eller virkelighet
- enn den en har lovet troskap, er en utro sjel, ikke sant? Det er
utroskap i hjertet – og det var jo det som bare skulle tilhøre
én, ikke sant? Og dess mer du blir opptatt av den andre, dess mer
vender du deg bort fra den første!
Det er hva som så ofte skjer i åndelig forstand, dessverre,
og som kalles frafall! Noe du begjærer mer enn Han selv! Og
når dette er ille – ille inntil fortapelse – når det gjelder Hans
egne gode gaver, hva da med de ting som er av verden – de som forgår!
Når du heller vil ha dem, altså.
Jeg tror, at om dette begynte å gå opp i forsamlingene,
da skulle det ikke mangle på syndserkjennelse – da skulle ikke vekkelse
utebli, og da skulle heller ikke den sanne og ekte lovsang til Gud
fra frelste synderes tunge, mangle iblant oss. Men det er noe som
heter å bli vel tilfreds i sitt frafall. Man vet ikke hvordan det
egentlig er fatt. Og spesielt ikke der alt synes å gå godt, som i
denne menigheten i Efesus.
Jeg har et budskap fra Herren til deg i dag: Han kaller
på deg, uansett hvor du er åndelig, for Han vil ha deg med til himmelen.
Men la oss ikke se bort fra det som følger et slikt budskap: La det
bli alvor! La det bli alvor at Han kaller på deg! Se hvilket privilegium
det er! - ja, ufattelige nåde! For det hadde jeg jo ikke fortjent!
At Han kommer enda en gang!
«Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene:
Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds
Paradis!» (v.7).
|
4 søndag
i påsketiden
