Tilbake            
                                               4 søndag i påsketiden

 

 

 




Forlatt din første kjærlighet

Åp 2:1 - 7

   1 Skriv til engelen for menigheten i Efesus: Dette sier Han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd, Han som går midt mellom de sju lysestaker av gull: 2 Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. 3 Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett. 4 Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. 5 Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg. 6 Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater. 7 Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!
 

   Vi skal prøve oss på Guds ord, du og jeg. Det kaller Herren oss til. Ikke drive å skue inn i oss selv, for eksempel – noe som er svært så utbredt iblant oss – hvilket i stor grad iallfall, skyldes den forkynnelse vi har vært utsatt for. I Matt 9:36, leser vi om Jesu reaksjon i møte med folket: «Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.»
   De var herjet! Ille medfarne, som det står i nynorsk oversettelse. Det var altså noen som hadde fart ille med dem – herjet med dem. Det var ingen hyrde, som kunne lede dem til grønne enger, til hvilens vann. Til hvilens vann! De gikk der opptatt med seg selv og sine egne gjerninger – det vil si, i håpløshet, for i motsetning til svært mye av det vi møter i kristen sammenheng i dag, så var disse svært på det rene med den Guds hellighet som åpenbares gjennom loven. Derfor var syndserkjennelsen der, og dermed også et daglig strev med å bøte på dette ved alskens gjerninger, bot og offer.
   Du vet, om syndserkjennelsen er svak i et menneske, så har man ikke særlig problemer med å tro at man er elsket av Gud – men får en se noe dypere inn i hva som bor i en og hvordan dette tar seg ut innfor den Hellige, så blir det straks sværere dette.
   Jeg vet ikke hvordan du har det på dette området, og hva slags løsninger som er blitt tilbudt deg gjennom forkynnelsen – men denne menigheten i Efesus hadde fått en løsning forkynt, som medførte det som her kalles din første kjærlighet. Altså denne Guds kjærlighet til dem åpenbart ved Sønnen og Hans gjerning i deres sted, og frukten av denne kjærlighet, menighetens gjenkjærlighet til Herren, som vi leser om det i 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.»
   Denne første kjærlighet hadde de nå forlatt! Du skal merke deg hvordan det er formulert her – det står ikke at de hadde glidd bort fra, heller ikke at de hadde blitt forført bort fra, men at de selv hadde forlatt! Det er sterkt! De hadde rett og slett vendt ryggen til og gått etter noe annet! Noe i deres øyne bedre og større!
   Mange ser det – mer og mindre bevisst – slik iblant oss også, at denne første kjærlighet som møter oss ved korset og blodet – Jesu offer, det er likesom bare inngangen, inn til noe bedre og større.
   Det er nå slik med en inngang, en dør, at når du har gått gjennom den, så er den med ett bak deg og oppmerksomheten din er rettet mot det som er inne i rommet – nøkkelen og døren er jo av mindre betydning, når du først er kommet inn. Slik lever mange sitt såkalte kristenliv – og slik var denne menigheten i Efesus begynt å leve. Men slik er det ikke i Guds rike – det er kun så lenge du har din oppmerksomhet rettet mot nøkkelen og døren, at du også vokser i sant kjennskap og erkjennelse av hva som fyller rommet. Guds ord uttrykker det slik ved apostelen Johannes i 1 Joh 2:24-25: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: det evige liv.»
   Da blir jo spørsmålet: Hva er nøkkelen og hva er døren? Det er ikke kun hva, men hvem! Lammets blod er nøkkelen til selve himmelen, og «Jeg er døren,» sier Jesus i Joh 10:7 og 9. dette er vel ikke noe vi legger bak oss?
   Jo, det er det, dersom dette skjer i vårt liv, at erkjennelsen av synd blir mindre. Og du står der og ber ditt Fader vår - «Forlat oss vår skyld!» og det er bare tomme ord, for du har jo ingen skyld lenger. Ordet har ikke lenger noen relevans, rett og slett.


   Dette hadde skjedd i Efesusmenigheten. Vi sa at her sto ikke at de hadde glidd bort, eller at de var blitt forført – nei, det uttrykkes ikke slik, for det antyder jo at de på en måte ikke var skyld i det selv, men det var de altså.
   Var det kjærlighet til den åpenbare verden som var årsak til dette – slik som det gjerne er tilfelle i dagens situasjon blant oss? Dette at verden får en slik stor plass hos oss. Nei, det er ikke noe som tyder på det, men heller at det var den åndelige rikdom de var blitt opptatt med. De var blitt åpenbart åndelig rike, og så derfor muligheten for å bli ytterligere åndelig rike. Men de hadde omplantet kan du si. Nå vokste det ikke lenger i det jordsmonn Herren hadde plantet sitt frø, sitt Ord, i, og dermed ble det en vekst bort fra Ham.

   Hør hvordan Herren beskriver denne menigheten: «Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett.» (v.2-3).
   Har du hørt! Dette var jo en kjerne- og stjernemenighet! Nei, det var det slett ikke! Alt det vi leste om her var godt, men det gode hadde tatt plassen til det beste! Og det er en fare vi ofte ikke ser så snart! Men igjen – det hele bunner i mangel på syndserkjennelse!
   Du kan høre det gjentatt fra talerstol etter talerstol, fra munn etter munn av mennesker som kaller seg kristne – tal ikke så mye om synd! Hvorfor skal vi være så opptatt av synd – Jesus har jo slettet den ut og lignende. Det er ikke tale av Ånden! Visst har Jesus slettet ut vår synd innfor Faderen, men du bærer fremdeles på ditt syndige kjød gjennom verden. Som han sier sangeren: «Argaste fiend' bær du, Djupt i din eigen barm.» Og kommer du bort fra den erkjennelse og bevissthet, så er du i stor fare! Derfor vil Gud at du skal være klar over dette – Han er Sannheten og lar ikke noe være dulgt, men trekker alt frem i lyset – ikke for at du skal miste motet ved det, men for at du skal fortsette til din siste dag her på jord, å ta din tilflukt til det eneste som er gitt deg til redning – Jesus Kristus og Ham korsfestet.
   Nettopp her var denne menigheten, med forstanderen i spissen, i ferd med å gå utfor stupet – ja, de hadde i virkeligheten alt gått utfor. De var i virkeligheten i fritt fall ned i fortapelsen, med alle sine gaver – for her står: Du har forlatt! Du har forlatt det som av Gud er gitt deg til frelse, og i stedet er du begynt å bli høy på deg selv. Fortapt! - ja, men ikke overgitt! Her kommer Herren til dem og gjennom sin alvorlige tale tilbyr dem omvendelse til livet igjen!
   Vend tilbake! Kom i hu hva – HVA - du er falt fra! Ikke denne vanlige tale om å ta seg sammen, men vende tilbake til noe som alt er ferdig for dem. Som Han taler til sitt folk i den gamle tid ved profeten Jesaja: «For din skaper er din ektemann, Herren, hærskarenes Gud, er Hans navn. Og Israels Hellige er din gjenløser, all jordens Gud kalles Han.» (Jes 54:5).
   Din ektemann og din gjenløser! En mann eller kvinne som fester om så bare et begjærlig blikk på en annen – i tanke eller virkelighet - enn den en har lovet troskap, er en utro sjel, ikke sant? Det er utroskap i hjertet – og det var jo det som bare skulle tilhøre én, ikke sant? Og dess mer du blir opptatt av den andre, dess mer vender du deg bort fra den første!
   Det er hva som så ofte skjer i åndelig forstand, dessverre, og som kalles frafall! Noe du begjærer mer enn Han selv! Og når dette er ille – ille inntil fortapelse – når det gjelder Hans egne gode gaver, hva da med de ting som er av verden – de som forgår! Når du heller vil ha dem, altså.
   Jeg tror, at om dette begynte å gå opp i forsamlingene, da skulle det ikke mangle på syndserkjennelse – da skulle ikke vekkelse utebli, og da skulle heller ikke den sanne og ekte lovsang til Gud fra frelste synderes tunge, mangle iblant oss. Men det er noe som heter å bli vel tilfreds i sitt frafall. Man vet ikke hvordan det egentlig er fatt. Og spesielt ikke der alt synes å gå godt, som i denne menigheten i Efesus.
   Jeg har et budskap fra Herren til deg i dag: Han kaller på deg, uansett hvor du er åndelig, for Han vil ha deg med til himmelen. Men la oss ikke se bort fra det som følger et slikt budskap: La det bli alvor! La det bli alvor at Han kaller på deg! Se hvilket privilegium det er! - ja, ufattelige nåde! For det hadde jeg jo ikke fortjent! At Han kommer enda en gang!
   «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!» (v.7).


Å synder, som tankeløs ferdes på jord,
å, hør dog din Frelsers, de kjærlige ord:
Kom hit til meg!
Han kom her til støvet,
ble plaget og prøvet
for frelse å bringe til deg.

E.K.