|
Dette er det budskap vi har fått å gå til verden med:
«Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort
til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (v.21).
Her er sagt deg helt enkelt
og likefremt, men likevel helt ufattelig, hvordan du blir rettferdig
for Gud. Altså ikke ved at du løfter så mye som en finger for å bli
det. Her står ingenting om din vilje, enn si, oppriktige vilje, ingenting
om din bønn, din bestemmelse eller noe som helst annet som har med
deg og ditt å gjøre. Her er du satt helt til sides, og så er det Gud
som gjør deg rettferdig for Gud, ved at Han gjorde Ham (Jesus) til
synd for oss. Det vil si, at Han ble gjort til vår synd,
og så naglet Han denne synd til korsets tre. Ved det er du
blitt rettferdig for Gud. Og så er du gjerne på stadig søk etter en
følbar og synlig rettferdighet hos deg – og når du ikke finner den,
tenker du at du kan da ikke være en ordentlig kristen.
Det er vel og bra det at
du vil leve skikkelig og ordentlig, du må bare ikke blande det inn
i den rettferdighet du har for Gud. Den har du nemlig ikke i deg selv
– den har du i Jesus Kristus. Den er Guds verk alene! Men alt
dette er av Gud, leste vi. (v.18a).
Når jeg leser dette, ser
jeg at det er en helt annen måte å være kristen på, enn hva man vanligvis
får presentert. Men hvis dette er evangeliet, hva er da det
andre?
Ja, når man er en ordentlig
kristen, så gjelder vel dette? Men vi leser her at Gud forlikte verden
med seg selv i Kristus, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser.
Det er verdens stilling innfor Gud. Den verste forbryter eller
diktator du måtte komme på i øyeblikket. Han tilregner dem ikke deres
overtredelser. Men verden er ennå ikke kommet til tro på det. Men
når verden kommer til tro på det, da er det ikke lenger verden, da
er det Guds barn, og om dem heter det: «- og la ned i oss ordet om
forlikelsen.» (v.19b).
Du kan jo ikke forkynne forlikelsen
i sannhet, om den ikke er lagt ned i deg! - åpenbart deg!
Det er det som skjer når
du kommer til tro. Ordet om forlikelsen er blitt lagt ned i deg. Ordet
om forlikelsen – altså budskapet om at Gud i Kristus har forlikt verden
med seg selv. Det er altså det ordet som setter et menneske inn i
et helt nytt forhold til Gud.
Når det går opp for deg at
Gud ikke tilregner deg dine synder, men har forlikt deg med seg, da
blir det som vi leser i det syttende verset her: «Derfor, om noen
er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt
er blitt nytt.»
Her er et lite, men altomfattende
ord du må merke deg: Alt! Alt er blitt nytt! Det er
den salige sannhet og virkelighet en kristen skal få leve i. Ja, men
jeg ser så mye synd og elendighet i meg, sier du. Ja, det gjør du
nok om du ellers er sann, men det er det gamle det. Og hva
leste vi om det? «Det gamle er forbi!» Her trekkes sløret til
sides og du får del i hvordan Gud ser det. Og det å være en troende,
det er å ha blitt ett med Ham. Nå ser du det som Han ser det.
Djevelen blåser opp dette
gamle og du selv kan til tider ligge aldeles under for det. Det er
farlige situasjoner det, for da gjør vi gjerne den store feil, at
vi likesom skal kjempe oss ut av det, og ser ikke at vi med det er
kommet inn under loven og dens vilkår. Det er det virkelig farlige
ved synden for en kristen. Når du er i en slik situasjon, da skal
du høre Guds ord som sier til deg: Det gamle er forbi!
Vi støter så an imot Gud
– Hans tanker og Hans veier. Igjen er du altså satt aldeles til sides.
Du skal ikke gjøre noe for å komme ut av det! Har du sett en
flue som har satt seg fast i et edderkoppnett, dess mer den kjemper
dess mer setter den seg fast. Du skal høre at Han tok deg ut av det
den dagen Han plasserte deg i Jesus Kristus. «Det gamle er
forbi, se, alt er blitt nytt!»
E.K.
|
Det gamle er altså forbi i den forstand at det ikke lenger
eksisterer for Gud. Derfor tilregner Han deg det heller ikke. Det
er ikke til, det ble borte i den korsfestede og begravede Jesus Kristus.
Det gamle det er jo alt det du er av naturen. Alt ditt! Det
nye, det er hva du er i Kristus. Og det er dette som lever
for Gud! Og det er også alt som lever for Gud, når det gjelder
deg. Slik heter det altså om deg som har tatt din tilflukt til Jesus.
«Alt er blitt nytt!»
«Derfor,
om noen er i Kristus, da er han en ny skapning!» (v.17a). Du ser at
den nye skapning er i Kristus. Noen vers tidligere i samme kapittel
skriver Paulus: «For Kristi kjærlighet tvinger oss, og så har vi gjort
det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd.» (v.14).
Du ser det samme – det gamle
er forbi, det er dødt. Da Kristus døde på korset da var det det gamle
som døde- da døde vi! Så alt dette du ser hos deg selv som
engster deg, og likesom forteller deg hvor dårlig en kristen du er
– om du da kan være noen kristen i det hele tatt, slik som du nå engang
er. Det er dødt, sier Ordet. Det lever i din bevissthet, og
i dine lemmer, som apostelen Paulus uttrykker det, men det lever ikke
for Gud. Derfor kan det heller aldri fordømme deg – ikke nå og ikke
på den siste dag. Det er dømt og det er avrettet allerede. Det kan
da umulig være rettferdig å straffe en mann to ganger for samme forbrytelse!
Så sier også Johannes i sitt
brev: «Og det som har seiret over verden, det er vår tro.»
Og denne tro har igjen sin
grunn i det Guds ord som er blitt oss forkynt. Derfor skal du rolig
sitte ned og høre at seieren allerede er vunnet. Det er den eneste
måte å seire på!
Det er vel Rosenius som sier
at du kan ikke seire før du har gitt opp å seire. Da kan du nemlig
få høre om Ham som kjempet og vant. Han som ble gjort til synd for
deg for at du i Ham skal bli rettferdig for Gud.
Ja, slik er det, men du som
har vært inne i disse kampene vet hvor vanskelig det er å bare skulle
tro Guds ord, som det gjerne kalles av dem som er ukjent med sannheten.
En har likesom det for seg, at skal det bli noen virkelig løsning
på det, må en gå alvorlig inn for det. Og såpass mye forlanger da
vel Gud av en? Det er da vel det minste Han kan forlange av oss?
Du, hør! – Gud forlanger ikke slik! Han forlanger ikke noe
– Han forlanger heller ikke mye – nei, når Han forlanger, da forlanger
Han alt!
Og nå skal du svare: Hva
forlanger Han av deg her? Hør! – om du ikke umiddelbart kan svare
på det: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss,
for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (v.21).
Hva forlanger du av en alvorlig
syk som ligger der, annet enn at han tar imot den medisinen du rekker
ham?
Gud har denne ene måte -
å forkynne deg, hva som alt har skjedd. Hør det igjen, nå til slutt:
«Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for
at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (v.21).
|
4
søndag i fastetiden
