Tilbake            
                                               4 søndag i fastetiden

 

 

 




Forsoningens tjeneste el. Forlikelsen

2 Kor 5:18 - 21

   18. Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. 19. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. 20. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! 21. Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.

   Vi tar også med oss ett vers som kommer forut for denne teksten:
   17. Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.

 

      Det er noe bestemt å stanse for her, og det er jo ordet om forlikelsen, det ufattelig herlige budskap vi har fått å forkynne – men det er mer å si ut fra dette budskapet. Guds ord er åpenbaring og kaster dermed lys over mer enn det som umiddelbart springer oss i øynene. Vi skal se om vi kan få formidlet noe av dette her, så vi ikke skal gå vill som så mange ifølge Guds eget ord faktisk gjør.

   Vi har fått forlikelsens tjeneste! La dere forlike med Gud! - det er budskapet som går ut til hvert enkelt menneske, og som hvert enkelt menneske som hører det må forholde seg til. Det er jo ingen annen mulighet nå da du hører det, enn at du tar en stilling til det – og din stilling til det avgjør ditt forhold til Ham som kommer til deg gjennom det budskapet – Han som taler til deg i det.
   Men at det er tale om forlikelse vitner jo om at det i utgangspunktet har vært et fiendskap.
   Hvor velsignet er ikke det, at en strid, en krig, er over! Og da særlig hvis du var den klart underlegne part! Når et uforsonlig uvennskap er blitt et fortrolig samfunn og vennskap!
   Vi synger i en kjent sang; Vår Gud er en forsonet Gud! - og det er nettopp hva vi leser her i Guds eget sanne ord, og det - det - er vår redning. Det er ikke noe annet som blir oss til frelse enn nettopp dette at det er noe som har forlikt Gud i forhold til oss. Forlikelse forklares blant annet slik: «En forandring av et forhold fra fiendskap til fred.»
   Men vi leser om at det er bare den ene part her som har inngått fred – nå er det opp til den annen part å forholde seg til det. Som det lyder her: «La dere forlike med Gud!» (v.20b). Altså, nå er det opp til deg å forholde deg til det faktum at Gud har stiftet fred – at Gud er forsonet ved Kristus! Du kan ikke gjøre noe som helst for å skape denne fred. Du har ikke noe å tilby Ham. Din eneste mulighet er da altså at du godtar det Han har gjort til fred.

   Vi mennesker flytter gjerne dette over på oss selv – ja, uten åpenbaring i Ordet kan vi ikke annet. Det er vår religiøse natur, og dermed forståelse som forårsaker at vi gjør det. Den åndelige blindhet og selvbevissthet som inntok oss på fallets dag. Det er bare den store og alvorlige hake ved det, at denne klokskap i mennesket som igjen skaper dets selvbevissthet kom ikke fra Gud, men fra den onde, og derfor er den uten visdom, og dermed sann selvinnsikt. Og så blir det følgelig religion av det. Men nå handler ikke dette om hva vi har gjort for å forsone Gud – det som alle religioner forsøker på. Hør på det religiøse menneske nå: Jeg har ikke noe imot Gud – nei, tvert imot, jeg søker nettopp Ham. Jeg vil ha med Ham å gjøre. Ja vel, men hva gagn var det i det, om ikke Han ville ha med deg å gjøre? - eller ikke kunne ha med deg å gjøre, fordi det var noe som stengte? Da var du jo like fortapt!
   Men nå hører vi evangeliet i denne teksten – ja, forhåpentligvis hører du det! «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser.» (v.19a).
   Det dreier seg altså om noe Gud gjorde! Og da er vi midt inne i det evangelium, som er så forunderlig for oss som tror – Gud er forlikt ved det offer Han selv brakte! Det som alle disse offer i templet vitnet om – nemlig det som skulle komme – Gud skulle selv bringe det endelige og endegyldige offer, da Han ofret seg i sin Sønn, Jesus Kristus, på et kors der ute på Golgata.
   Etter det kreves det ikke lenger noe offer for synd! 
   Det var vitnesbyrdet om dette offer som sendte den syndige toller rettferdiggjort hjem til sitt hus, etter hans besøk i templet - hvor han ikke hadde gjort annet enn å be Gud om tilgivelse, om foraltelse av sin synd!

E.K.

   Tror du Gud vil behandle din sak annerledes, når Han jo allerede har behandlet din sak, i sin Sønn Jesus Kristus?
   Da er jo spørsmålet som står tilbake ganske enkelt: Har du latt deg forlike med Ham?

   Evangeliet – dette budskapet om Guds kjærlige og barmhjertige inngripen til vår frelse, misbrukes  og misforståes så ofte.
   Vi sier det har skjedd en stor forandring i og ved Jesus, en forandring til vårt beste som var besluttet allerede i Guds evige råd – og det er sant! Men legg merke til hva jeg sa nå: I Kristus Jesus! Vi vitner: Gud er ikke lenger vred! Ja, sant! - men igjen: Det er i Kristus Jesus! Gud ser i nåde til synderen! Ja, sant! - men det er i Kristus Jesus! Og slik kunne vi fortsette om alt det gode evangeliet forkynner oss.

  
Hør nøye dette forunderlige ordet nå - det taler om alle verdens mennesker: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.»
   Her står det jo at Han ikke tilregner den største synder i denne verden hans største synd! Og ja – det er sant! Men igjen – og det er her vi står i den store fare å ta feil av veien - dette er kun i Kristus.
   Da blir det spørsmålet som trenger seg frem som en konsekvens av dette – denne sannhet: Hva da med den som ikke lar seg forlike? Er heller ikke han gjenstand for Guds vrede på grunn av sin synd – og da først og fremst for den synd å avvise den forlikelse Herren kjøpte vedkommende så dyrt ved Jesu soning og død? Joh 3:36 svarer på det: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.»
   Dette svar er jo så klart som noen bare kunne ønske det – Guds vrede blir – eller vedblir – over ham!
   Gud har forlikt oss ved korset – ved det blødende lam som der dør for verdens synd – alt som er utenfor dette er fremdeles i krig med den levende Gud, og dermed også gjenstand for Hans vrede!
   Er ikke dette med, så er du jo gjenstand for et aldeles forkvaklet evangelium – ja, det er ikke noe evangelium, men menneskers tankespinn. Derfor lyder det til deg nå: Fly til den fristaden skjønne, Frelserens vunder og sår! Det er hva jeg som en tjener for forlikelsen har å forkynne deg nå! Der tas du imot med åpne armer! Din synd er sonet der! Det er ikke mer å anklage deg for der! Gud har selv satt en fullkommen stopper for all anklage mot dem som flyr dit!
   Så hør det: Gud er forlikt med deg i sin Sønn, Jesus Kristus! Gjør aldri det store misgrep å fatte lit til noe annet i ditt forhold til Gud! Han forkynner deg at Han er fullkomment tilfreds med det offer Jesus brakte i ditt sted! Så den største synd du kan gjøre nå, du som hører forlikelsens ord, det er å fatte lit til noe annet i stedet for eller i tillegg til dette. For det er alene dette – eller rettere sagt denne – som står for Gud i hele menneskehetens sted, som gjelder!

   Hør det siste vers i teksten vår, nå til slutt: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (v.21).
   Er det ikke som å høre en direkte gjengivelse av Jes 53:6 - og hva står der?: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle ramme Ham.» Det er forlikelsens ord - forlikelsens budskap, som nå fant veien til dine ører! - så la deg forlike med Gud!