|
Vi må erkjenne
at vi ikke alltid har den fulle og hele oversikt over Guds veier, og
valg. Det skulle da bare mangle også, om vi virkelig trodde å være i
besittelse av det. Det er ting som kan fortone seg noe dunkle for oss
- men det må vi få overlate til Gud. Og det blir ikke så vanskelig for
oss, når vi bare har erkjent som sannhet at Gud i tillegg til å være
fullkomment rettferdig også er kjærlighet, miskunnhet og
barmhjertighet.
Du legger da trygt din skjebne i hendene på et vesen
du tror å inneha disse egenskaper, ikke sant? Du vil jo aldri bli
utsatt for noen urett fra den som elsker deg, og også vet det beste
for deg i alle sammenhenger. Og du vet da også at Han aldri vil utsette
noen andre for noen urett. Vi leser i 1 Kor 13:4-7, om kjærligheten:
«Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke.
Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke
noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke
på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.
Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» Og når du har lest
dette om kjærligheten er også tiden inne for å lese 1 Joh 4:8 og 16:
«Gud er kjærlighet.» Gud er! Det var altså Ham vi nettopp leste
om nå. Og da ikke bare at Han har disse egenskaper - men er!
Vi må aldri la den tanke få feste hos oss, at Gud har utvalgt noen
til frelse, og noen til fortapelse. Når vi leser slike tekster som
dette, kan vi komme på den tanke - og det er også kirkesamfunn som har
det som sin lære.
Visst kan noe synes dunkelt her - men vi har en del direkte
utsagn i Skriften som viser noe ganske annet. Vi kan jo bare nevne
1 Tim 2:4, for eksempel, i denne forbindelse: «- Han (Gud) som vil
at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.»
Alle mennesker kan jo ikke bli noen mennesker! Det kan
ikke engang bli mange mennesker. Alle er alle!
Det vil Gud, leser vi.
Skriften fremstiller
frelsen - din frelse - som noe Gud ene og alene har tilveiebrakt,
ved Jesu Kristi komme til denne verden som det soningsoffer som var
tatt ut i Guds evige råd. Derfor leser vi også tidligere i samme kapittel
i Romerbrevet: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den
som løper, men på Gud, som viser miskunn.» (Rom 9:16).
Ser du? Din frelse er ikke tuftet på din vilje, men på
Hans! Han vil at du skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.
Ja men, så ber du vel da: Skje din vilje! Jeg tar min tilflukt til
denne Guds miskunn - denne Guds nåde - som er åpenbart meg ved Jesu
Kristus. Så berodde altså ikke min frelse på at jeg ville - men at
Gud ville det. Og det før jeg kom inn i denne verden og i det hele
tatt hadde noen vilje. Å, hvor godt er det ikke å få la det ligge
der! Tenk om det var noe jeg måtte bære på. At det altså berodde på
min vilje til å bli frelst til enhver tid. Men nå gjør det altså ikke
det. Vi som har tatt vår tilflukt til Jesus, vi har jo nettopp tatt
vår tilflukt til Guds miskunnhet - at den skal berge oss. Har vi ikke
det, så har vi rett og slett ikke tatt vår tilflukt til den Jesus
Faderen sendte til verden, men noe annet - hva nå det måtte være i
det enkelte tilfelle.
Om vi skal tale
om utvelgelse - og det skal vi jo gjøre, for Guds ord gjør det - så
kan vi si, at noen er utvalgt til frelse, og andre til fortapelse,
men det er beroende på vårt forhold til det budskap vi møter. Det
vil si om vi tar vår tilflukt til den Guds miskunn og nåde som er
oss åpenbart i Jesus Kristus, eller om vi forkaster det. Og denne
forkastelse fra menneskets side har sin grunn i at de tar anstøt av
Ham. Derfor sier også Jesus i Matt 11:6 og Luk 7:23: «Og salig er
den som ikke tar anstøt av meg.» Som ikke tar anstøt! Og dette
anstøt igjen gir seg utslag på to måter, som i bunn og grunn har samme
utspring altså - enten i åpenbar motstand og forfølgelse, eller i
at man ganske enkelt unndrar seg.
Til disse siste taler Hebreerbrevets forfatter og sier,
at de unndrar seg til fortapelse (Hebr 10:39) - og Jesus sier
i Matt 12:30 og Luk 11:23: «Den som ikke er med meg, er mot meg, og
den som ikke samler med meg, han sprer.» Vi tar alltid et standpunkt
overfor det budskap vi møter, og det er altså ingen løsning i dette
at vi ikke direkte går imot evangeliet. Det er kun mottakelse av evangeliet
som blir oss til frelse.
E.K |
Men i dette ser vi at også de som forkaster og unndrar seg, var
kalt av Gud. At Gud på sin side altså ville at de skulle bli frelst. Han
forkynte også dem sin miskunnhet!
Nå må du legge øret
og oppmerksomhet til hva Guds ord forkynner deg her, for det har i
høyeste grad med deg å gjøre - du som har tatt din tilflukt til Jesus,
ikke fordi Han hadde bruk for deg og din tjeneste, men fordi du ikke ser
noen annen mulighet til frelse for en slik en som deg, enn denne miskunn
som er åpenbart deg i Ham. «Og om Han nå gjorde dette for å kunngjøre
hvor rik Hans herlighet er over miskunnhetens kar, som Han forut hadde
gjort i stand til herlighet? Til å være slike kar har Han også kalt oss,
ikke bare av jøder, men også av hedninger.» (v.23-24).
Ser du? Du som har tatt din tilflukt til Ham. Hvem er
du? Hvem er disse som har tatt sin tilflukt til Ham? Vel, svaret ligger
jo i dette, at de har tatt sin tilflukt til Guds miskunnhet.
Her i teksten kalles de ikke noe mindre enn miskunnhetens kar!
Hvem er i behov av miskunn? Det er jo den som har forgått seg. Den
som har gjort det som er forbudt, og unnlatt det som er pålagt. Og
i det hele ikke er i samsvar med den ånd som loven er av. Hvordan
skal du da bli frelst? Det er jo ingen nåde i loven! Den sier jo bare
hva som er rett - og feller en rettferdig dom over den som ikke er
i samsvar med denne rett. En slik person har bare en mulighet for
redning - å bli vist miskunn.
Denne Guds miskunn til frelse viser seg da i, at Sønnen tok din
plass og betalte din gjeld. Og la det aldri noen sinne gå noen inflasjon
i det budskapet for deg, for alternativet til denne Guds miskunn er Guds
dom, og en evig fortapelse!
Så ser du, at det hele ikke har noen grunn i dine egenskaper,
men du står for Gud som et miskunnhetens kar. En som Gud har
tatt ut til å vise sin miskunn på! Det svimler jo noe for tanken da,
når dette begynner å gå opp for oss! Og da får det jo også en veldig
betydning for oss, dette som Herren har åpenbart oss i sitt ord: «For
til Moses sier Han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg
over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over,» skriver
apostelen Paulus. (Rom 9:15 og 2 Mos 33:19).
Altså du som er et miskunnhetens kar, du er tatt ut til en som Gud
vil vise sin miskunn på - og hør da: Ingenting kan rokke Gud i denne sin
beslutning! «Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og
være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.» Det har altså sin
grunn i Hans vilje, helt uavhengig av din person. Og slik vil jo Han
være overfor alle mennesker, men det er altså ikke alle mennesker som
tillater dette.
I Ap.gj. 13,46, kan vi for eksempel lese noe om de jøder som ikke
tok budskapet imot: «Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa:
Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere
avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi
oss nå til hedningene.»
«Avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv!» Det var
jo midt imot disse jødenes egne tanker om saken - de så seg jo nettopp
verdige til det evige liv, men ikke på denne måten. Tenk å måtte ha sin
verdighet for Gud i en annen person! Å nei!
Men det er altså denne verdighet Gud vil gi meg og deg del i, for
evig. Verdig til det evige liv! Det er du! Og alt du har gjort er
å ta din tilflukt i den nød du selv er skyld i. Da blir nåde først
nåde! Så sant du hører med blant dem som er blitt enige med Herren
her. Jeg er blitt enig med Ham i Hans dom over meg - og jeg er blitt
enig med Ham i Hans frifinnelse! Takk Gud!
Kan hende vi
da også har fått noe mer lys over Herrens ord: «For mange er kalt,
men få er utvalgt.» (Matt 22:14).
|
4 søndag
i åpenbaringstiden
