Tilbake            
                                               4 søndag i åpenbaringstiden

 

Jeg viser godhet mot den jeg vil

Rom. 9, 20 - 24

   20. Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til Ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik? 21. Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære? 22. Men om nå Gud - enda Han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang? 23. Og om Han nå gjorde dette for å kunngjøre hvor rik Hans herlighet er over miskunnhetens kar, som Han forut hadde gjort i stand til herlighet? 24. Til å være slike kar har Han også kalt oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger.
 

   Vi må erkjenne at vi ikke alltid har den fulle og hele oversikt over Guds veier, og valg. Det skulle da bare mangle også, om vi virkelig trodde å være i besittelse av det. Det er ting som kan fortone seg noe dunkle for oss - men det må vi få overlate til Gud. Og det blir ikke så vanskelig for oss, når vi bare har erkjent som sannhet at Gud i tillegg til å være fullkomment rettferdig også er kjærlighet, miskunnhet og barmhjertighet.
   Du legger da trygt din skjebne i hendene på et vesen du tror å inneha disse egenskaper, ikke sant? Du vil jo aldri bli utsatt for noen urett fra den som elsker deg, og også vet det beste for deg i alle sammenhenger. Og du vet da også at Han aldri vil utsette noen andre for noen urett. Vi leser i 1 Kor. 13,4-7, om kjærligheten: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» Og når du har lest dette om kjærligheten er også tiden inne for å lese 1 Joh 4,8 og 16: «Gud er kjærlighet.» Gud er! Det var altså Ham vi nettopp leste om nå. Og da ikke bare at Han har disse egenskaper - men er!

   Vi må aldri la den tanke få feste hos oss, at Gud har utvalgt noen til frelse, og noen til fortapelse. Når vi leser slike tekster som dette, kan vi komme på den tanke - og det er også kirkesamfunn som har det som sin lære.
   Visst kan noe synes dunkelt her - men vi har en del direkte utsagn i Skriften som viser noe ganske annet. Vi kan jo bare nevne 1 Tim. 2,4, for eksempel, i denne forbindelse: «- Han (Gud) som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» Alle mennesker kan jo ikke bli noen mennesker! Det kan ikke engang bli mange mennesker. Alle er alle! Det vil Gud, leser vi.

   Skriften fremstiller frelsen - din frelse - som noe Gud ene og alene har tilveiebrakt, ved Jesu Kristi komme til denne verden som det soningsoffer som var tatt ut i Guds evige råd. Derfor leser vi også tidligere i samme kapittel i Romerbrevet: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.» (Rom. 9,16).
   Ser du? Din frelse er ikke tuftet på din vilje, men på Hans! Han vil at du skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Ja men, så ber du vel da: Skje din vilje! Jeg tar min tilflukt til denne Guds miskunn - denne Guds nåde - som er åpenbart meg ved Jesu Kristus. Så berodde altså ikke min frelse på at jeg ville - men at Gud ville det. Og det før jeg kom inn i denne verden og i det hele tatt hadde noen vilje. Å, hvor godt er det ikke å få la det ligge der! Tenk om det var noe jeg måtte bære på. At det altså berodde på min vilje til å bli frelst til enhver tid. Men nå gjør det altså ikke det. Vi som har tatt vår tilflukt til Jesus, vi har jo nettopp tatt vår tilflukt til Guds miskunnhet - at den skal berge oss. Har vi ikke det, så har vi rett og slett ikke tatt vår tilflukt til den Jesus Faderen sendte til verden, men noe annet - hva nå det måtte være i det enkelte tilfelle.

   Om vi skal tale om utvelgelse - og det skal vi jo gjøre, for Guds ord gjør det - så kan vi si, at noen er utvalgt til frelse, og andre til fortapelse, men det er beroende på vårt forhold til det budskap vi møter. Det vil si om vi tar vår tilflukt til den Guds miskunn og nåde som er oss åpenbart i Jesus Kristus, eller om vi forkaster det. Og denne forkastelse fra menneskets side har sin grunn i at de tar anstøt av Ham. Derfor sier også Jesus i Mt. 11,6 og Luk. 7,23: «Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Som ikke tar anstøt! Og dette anstøt igjen gir seg utslag på to måter, som i bunn og grunn har samme utspring altså - enten i åpenbar motstand og forfølgelse, eller i at man ganske enkelt unndrar seg.
   Til disse siste taler Hebreerbrevets forfatter og sier, at de unndrar seg til fortapelse (Hebr. 10,39) - og Jesus sier i Mt. 12,30 og Luk. 11,23: «Den som ikke er med meg, er mot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.» Vi tar alltid et standpunkt overfor det budskap vi møter, og det er altså ingen løsning i dette at vi ikke direkte går imot evangeliet. Det er kun mottakelse av evangeliet som blir oss til frelse.

E.K

   Men i dette ser vi at også de som forkaster og unndrar seg, var kalt av Gud. At Gud på sin side altså ville at de skulle bli frelst. Han forkynte også dem sin miskunnhet!

   Nå må du legge øret og oppmerksomhet til hva Guds ord forkynner deg her, for det har i høyeste grad med deg å gjøre - du som har tatt din tilflukt til Jesus, ikke fordi Han hadde bruk for deg og din tjeneste, men fordi du ikke ser noen annen mulighet til frelse for en slik en som deg, enn denne miskunn som er åpenbart deg i Ham. «Og om Han nå gjorde dette for å kunngjøre hvor rik Hans herlighet er over miskunnhetens kar, som Han forut hadde gjort i stand til herlighet? Til å være slike kar har Han også kalt oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger.» (v.23-24).
   Ser du? Du som har tatt din tilflukt til Ham. Hvem er du? Hvem er disse som har tatt sin tilflukt til Ham? Vel, svaret ligger jo i dette, at de har tatt sin tilflukt til Guds miskunnhet. Her i teksten kalles de ikke noe mindre enn miskunnhetens kar! Hvem er i behov av miskunn? Det er jo den som har forgått seg. Den som har gjort det som er forbudt, og unnlatt det som er pålagt. Og i det hele ikke er i samsvar med den ånd som loven er av. Hvordan skal du da bli frelst? Det er jo ingen nåde i loven! Den sier jo bare hva som er rett - og feller en rettferdig dom over den som ikke er i samsvar med denne rett. En slik person har bare en mulighet for redning - å bli vist miskunn.
   Denne Guds miskunn til frelse viser seg da i, at Sønnen tok din plass og betalte din gjeld. Og la det aldri noen sinne gå noen inflasjon i det budskapet for deg, for alternativet til denne Guds miskunn er Guds dom, og en evig fortapelse!
   Så ser du, at det hele ikke har noen grunn i dine egenskaper, men du står for Gud som et miskunnhetens kar. En som Gud har tatt ut til å vise sin miskunn på! Det svimler jo noe for tanken da, når dette begynner å gå opp for oss! Og da får det jo også en veldig betydning for oss, dette som Herren har åpenbart oss i sitt ord: «For til Moses sier Han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over,» skriver apostelen Paulus. (Rom. 9,15 og 2 Mos. 33,19).
   Altså du som er et miskunnhetens kar, du er tatt ut til en som Gud vil vise sin miskunn på - og hør da: Ingenting kan rokke Gud i denne sin beslutning! «Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.» Det har altså sin grunn i Hans vilje, helt uavhengig av din person. Og slik vil jo Han være overfor alle mennesker, men det er altså ikke alle mennesker som tillater dette.
   I Ap.gj. 13,46, kan vi for eksempel lese noe om de jøder som ikke tok budskapet imot: «Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.»
   «Avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv!» Det var jo midt imot disse jødenes egne tanker om saken - de så seg jo nettopp verdige til det evige liv, men ikke på denne måten. Tenk å måtte ha sin verdighet for Gud i en annen person! Å nei!
   Men det er altså denne verdighet Gud vil gi meg og deg del i, for evig. Verdig til det evige liv! Det er du! Og alt du har gjort er å ta din tilflukt i den nød du selv er skyld i. Da blir nåde først nåde! Så sant du hører med blant dem som er blitt enige med Herren her. Jeg er blitt enig med Ham i Hans dom over meg - og jeg er blitt enig med Ham i Hans frifinnelse! Takk Gud!

   Kan hende vi da også har fått noe mer lys over Herrens ord: «For mange er kalt, men få er utvalgt.» (Mt. 22,14).