|
La oss se noe på
hva Rosenius sier, ut fra dette 29de vers her - For dem som Han forut
kjente, dem har Han også forut bestemt til å bli likedannet med Hans
Sønns bilde.»
«- kjente på forhånd.» Her har vi den formuleringen
som gjør at denne teksten ikke gir noe som helst grunnlag for den
oppfatningen at Gud, uten hensyn til hvordan menneskene tok imot kallet,
på forhånd selv skulle ha bestemt hvem som skulle bli frelst eller
ikke. En slik oppfatning stemmer jo heller ikke godt med at Gud sender
ut sitt generelle kall til menneskene, og stiller dem til ansvar om
de forkaster kallet. Måtte Gud bevare oss mot å gå med slike tanker
om Gud! Nei, sier apostelen, «dem som han kjente på forhånd, dem har
han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde.» Johannes
sier: «Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde»
- og dermed også hvem som derimot kom til troen. Disse har han da
også allerede sett fullkomment frelst i himmelen, og derfor allerede
skrevet dem inn i sin bok som sine, elsket dem og bestemt dem for
sin evige frelse. Dette er det Paulus vil tale til oss.
Uttrykket «kjente på forhånd,» eller visste på forhånd,
kan her aldri bety det samme som utsett, utkåret eller forutbestemt.
Ordet «proginoskein» kan ikke bety noe annet enn vite/kjenne på forhånd.
Dessuten sier det seg selv at Paulus i denne sammenhengen ikke kunne
bruke to forskjellige ord i én og samme mening. Da skulle i tilfelle
betydningen være: «Dem Han har forutbestemt, dem har Han også forutbestemt.»
I hele den kjeden av Guds nådehandlinger som forekommer her i v.29-30,
ser vi ikke noen slik sammenblanding av meninger. Hvert ledd i kjeden
har sin spesielle betydning, altså «forut bestemt,» «kalt,» «rettferdiggjort»
og «herliggjort.» Og så skulle apostelen her plutselig ha to forskjellige
ord som skulle ha samme betydning? Noe slikt er ikke mulig! Uttrykket
«kjente på forhånd» betyr altså, som vi allerede har påpekt, bare
at Gud i sin evige allvitenhet på forhånd visste hvem som kom til
å ta imot (annamme) nåden, og følge den. Disse har Han derfor også
allerede «forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde.»
Så langt Rosenius - og så har vi forhåpentligvis ryddet
av veien disse forferdelige tankene om Gud – om hvilke Rosenius ber:
«Måtte Gud bevare oss mot å gå med slike tanker om Gud!»
Så ender vi opp med noe ganske annet – noe herlig for
den troende. Hør bare!: Du som har kommet til tro på den Herre Jesus
– eller la oss utdype det noe, eller iallfall si det på en annen måte:
Du som på grunn av det som bor i deg – synden som gir deg så mye møye
– har måttet ta din tilflukt til Jesus som det eneste håp om frelse,
du som gleder deg med en ubeskrivelig glede hver gang denne vissheten
står for deg, at du av Guds nåde hører Jesus til, nettopp slik som
du nå engang er – det er deg det er tale om her i teksten!
Det er deg Han har forut bestemt til å bli likedannet med Jesu bilde.
Deg har Han også kalt. Og hør hva Ordet nå sier om deg: «Og dem som
Han har kalt, dem har Han også rettferdiggjort.»
Rettferdiggjort! Det er et helt ufattelig ord! Det kan
i virkeligheten ikke fattes fullt ut av et menneske, hva dette er.
Det er det bare troen som kan holde fast. Det vil si, at Gud må gi
det! Gi at du klynger deg til det vitnesbyrdet – hør!: - at du er
rettferdig for Gud! Det vil si det samme som, at du er rettferdig
som Gud! For Gud ville ikke kunne pleie omgang med en som ikke
var fullkomment rettferdig!
Olav Valen-Sendstad skriver omtrent slik om det: «Ordet rettferdiggjort
kan lett oppfattes som at det er noe du gjøres til i deg selv,
så egentlig burde det vært oversatt rettferdigsagt - for
det er tale om en domshandling, Gud tilsier et menneske som i seg
selv er urettferdig å være rettferdig, for Jesu Kristi
skyld, Han som den urettferdige synder har tatt sin tiulflukt til.
Begynner du kan hende å ane da, i det minste, hvilken
gave fra Gud rettferdiggjørelsen er? Altså dette at din synd er fullkomment
tatt bort, utslettet i Jesus Kristus – slik at du fremstår for Gud
som en som er helt og fullt uten synd! Det vil igjen si: Som en som
aldri har syndet! Dette har Gud kalt deg til! Og Han arbeider hele
veien på å bevare deg i denne sannhet – så arbeid også du på din frelse
med frykt og beven! Det vil si – frykt og bev for å drive bort fra
denne sannhet, fra evangeliet om din frelse, som apostelen beskriver
det i Ef. 1,13.
Guds evangelium er evangeliet om din frelse – ikke noe
mindre! Du er ikke under loven, men under nåden! Det er ingen gjerning
tilbake som må gjøres – ikke den minste – og det er ikke noe bud som
står igjen å oppfylle, det ble alt – Alt! - gjort og oppfylt ved Jesus
Kristus! På det grunnlag får du være Guds venn! Som det heter så fint
i en av sangene våre: «Høyt fra det himmelske høye, Vennlig et blikk
på deg ser!»
E.K.
|
Kan du tro det
der du sitter nå? Nei, ikke om du ser på deg selv – da blir det heller
sant det som sangeren beskriver i en annen av våre sanger: «Ser du
deg svart og urein, Kjenner på syndig trå.» Syndig begjær altså! Det
som de i kirken tidligere bekjente som den onde lyst i mitt hjerte,
og ikke som nå, det mye svakere – lysten til det onde.
Men nå er du altså ikke kalt til å se på deg selv – nei,
du er kalt til å se på Jesus! Hør hva som videre forkynnes
i teksten vår her, for det kaster lys over hvorfor du kan være frimodig
innfor Gud, tross alt: «Og dem som Han har rettferdiggjort, dem har
Han også herliggjort.» Herliggjort! Ikke noe lettere å fatte
dette, ikke sant? Du er i Guds øyne og omdømme – i Guds virkelighet,
om du vil, allerede herliggjort! Du er herliggjort i Kristus!
Og på den bakgrunn kan du lese det forunderlige ordet – den forunderlige
virkelighet – i Ef. 2,6: «Han oppvakte oss med Ham (Jesus) og satte
oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus!»
Både Paulus selv, og disse efeserne han skrev til var
fremdeles her på denne jord – slik som du og jeg er det nå – og han
skriver at Gud har – har – satt oss i himmelen, i Kristus Jesus!
Når nådde du frem til himmelen? Ja, det kommer en dag
da du helt og fullt skal flytte dit – men jeg spør igjen: Når nådde
du frem til himmelen? I det øyeblikk du kom til tro på – i det øyeblikk
du tok din tilflukt til Jesus!
Nå til slutt, er det bare noe vi – jeg vil si, dessverre
må ta med. For når evangeliet får lyde så fritt – når vi får høre
at alle bud er oppfylt i vårt sted, all gjerning gjort, og vi bare
skal få lov til å hvile i det, da får vi straks høre fra trellesinnet,
de som ennå ligger under loven: Å ja vel, når det er slik fatt, da
kan en jo bare synde på da! Da kan en jo bare gape over og nyte alt
hva denne verden har å tilby, for alt er jo ordnet!
Jeg vil bare spørre deg som sitter her nå: Når du bare
i det minste aner hva som er gitt deg av Gud her, for ikke å tale
om når dette virkelig begynner å gå opp for ditt hjerte – får du lyst
til å synde mot Ham da? Nei, får du ikke heller lyst til å lovsynge
Ham! Og blir du ikke heller engstelig med tanke på å synde, for du
kjenner deg selv så godt nå, at du på ingen måte føler deg trygg for
fall?
Nei, evangeliet skaper ikke mennesker som lever følelsesløse
i synd, men mennesker som er takknemlige til Gud for denne usigelige
gave, som Paulus kaller den i 2 Kor. 9,15: «Gud være takk for sin
usigelige gave!»
Ikke at de ikke faller - ikke at de ikke sleper på synd
og mangler av mange slags - ikke at de på noen måte kan finne hellighet
i seg selv og lignende, men de skulle så inderlig gjerne se alt dette
annerledes - de vil være etter Gud - et sinn som lider under synd,
og kun kan glede seg innfor Gud i Kristus!
Vit nå dette, du som må si: nei, for all den ting jeg
visste, Kan jeg ei min Jesus miste! - at det er du som er gjenstand
for denne usigelige nåde vi møter i teksten vår.
Hva da med alle disse som ikke er blant dem? Det har
ikke sin grunn i at Gud har forut bestemt dem til fortapelse, for
Gud vil i følge 1 Tim. 2,4, at alle – og alle kan ikke bety
noe annet enn alle - mennesker skal bli frelst og komme til
sannhets erkjennelse. Nei, de går tapt fordi de avviste Guds usigelige
gave! Denne gave er jo Jesus selv, som vi kan lese i det mest kjente
vers i Skriften – Joh. 3,16: «For så» – altså på denne måte - «har
Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne,» - der møter du
gaven igjen: Hans enbårne Sønn! Og til hvem og for hvem er Han gitt?
Ta ikke feil her! - til verden! - «for at hver den som tror
på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»
Kan du lese dette, og så tro at Gud har utvalgt noen
til fortapelse? Nei, det skal du vite, at uansett hvilket menneske
du står overfor her på jord, så er det et menneske Gud vil frelse!
Men dessverre – ikke alle blir frelst! Men du! Takk Gud!
|
3
søndag i treenighetstiden
