Tilbake            
                                               3 søndag i påsketiden

 

 

 

 

 

Livets opphavsmann

Ap.gj. 3, 12 - 21

   12 Da Peter så dette, begynte han å tale til folket: Israelittiske menn! Hvorfor er dere forundret over dette? Og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han kan gå? 13 Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, Ham som dere forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at Han skulle løslates. 14 Men dere fornektet Den Hellige og Rettferdige, og bad om at en morder måtte bli gitt dere. 15 Men livets høvding drepte dere – Ham som Gud oppvakte fra de døde. Det er Ham vi vitner om. 16 Og ved troen på Jesu navn, har dette navn gitt styrke til denne mannen som dere ser og kjenner. Troen som var virket ved Jesus, har gitt ham full førlighet tilbake, slik dere alle kan se. 17 Og nå, brødre: Jeg vet at dere har handlet i uvitenhet, likesom også deres rådsherrer. 18 Men Gud oppfylte på denne måten det som Han forut forkynte ved alle profetenes munn, at Hans Messias skulle lide. 19 Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, 20 og Han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, 21 Ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.
 

   «Da Peter så dette.» (v.12a). Hva var det han så? Jo, han så folkets reaksjon på denne hendelsen. Det står om det i versene før vår tekst: «De kjente ham igjen, at det var han som pleide å sitte ved Den fagre tempeldør for å få almisse. Og de ble fylt av undring og forferdelse over det som var hendt ham. Mannen holdt seg nå nær til Peter og Johannes, og hele folket stimlet i forundring sammen om dem i den søylegangen som kalles Salomos søylegang.» (Ap.gj. 3,10-11).
   Dette forundret de seg over - og vi skal legge merke til, med tanke på mye av det som skjer i åndelig sammenheng i dag - Peter benytter ikke anledning til å forkynne folket: Kom så skal også dere bli legt fra alle plager, dersom dere bare har tro. Nei, han benytter straks denne anledningen som blir gitt ved denne hendelsen til å forkynne Jesus Kristus. Men da ikke en hvilken som helst fremstilling av Jesus, som kunne gjøre Ham «spiselig» for dette folket, men «Ham som dere forrådte og fornektet.» (v.13). Ham den Hellige og Rettferdige som dere fornektet! (v.14).
   Han konfronterer dem altså med deres synd! Det første dere trenger å høre folk, er at dere har syndet mot Gud! Ellers kan dere ikke bli frelst! For hvem blir frelst uten den som kommer til sannhets erkjennelse!
   Når vi taler slik kan det være mer rett å si: Får del i frelsen! For Gud har utvalgt oss til frelse i Jesus Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, og fullført den nødvendige gjerning til dette ved Ham på Golgata.
   «Han (Gud) forut forkynte ved alle profetenes munn, at Hans Messias skulle lide.» (v.18). Det hører vi om allerede på fallets dag, om denne hæl kvinnens ætt, Jesus Kristus, skulle få knust i sin kamp med slangen, får å få oss fri igjen. Det skulle altså koste Ham lidelse. Og vi vet iallfall noe av hva Han led her på jord, selv om vi aldri kan sette oss inn i det. Hva det vil si å sone verdens synd. Å møte Gud med synd.

   Så kan vi jo spørre her nå: Er det noen her som er i den samme situasjon som dette folket? Har du til nå også fornektet og forrådt Guds Sønn? Har du forkastet Ham som er gitt deg av ingen ringere enn Faderen? Ja, hva hjelper det da at du ber ditt Fader vår, og din aftenbønn?
   Det var et meget religiøst folk dette vi leser om her - men det gagnet dem jo ikke det minste. Frelseren, Guds gave, var jo ikke regnet med i det store regnskapet, og de sto dermed uten betaling. Uten det som ordnet deres mellomværende med Gud.
   Men disse mennesker har nå vært døde i snart to tusen år, så de vedkommer oss ikke i den forstand, men de står her nå som forbilder for oss. Hvordan mennesket står i sin religiøsitet uten Jesus.

   «Da Peter så dette, begynte han å tale til folket: Israelittiske menn! Hvorfor er dere forundret over dette? Og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han kan gå?»
   Det er litt av et spørsmål forstår du: «Hvorfor er dere forundret over dette?» Ja, hvorfor? Et spørsmål stilles jo i den hensikt å fremkalle et svar. Og hva blir svaret her? Det kan bare bli ett: Vi står her nå forundret over dette, fordi vi forkastet Ham som Gud hadde sendt.
   Om du står på den siste dag og blir forkastet - hvorfor? Bare ett svar på det! Fordi jeg forkastet Ham som Gud hadde sendt!

   Det er ikke helse Peter er opptatt av når det gjelder dette folket, men det er frelse! At de må innse hvor de står i sin forkastelse av Herrens Messias, og bli frelst! Få syndenes forlatelse! Ja, synden forlatt mens de ennå er på veien! Den dag et menneske blir rykket inn for Guds trone - og dit skal vi alle en dag - da er det for sent!
   Jesus sier noe i Mt. 5,25-26: «Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien! Ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til vakten, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier jeg deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!»
   «Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!» Det vil jo i vårt tilfelle si aldri! For hva skal vi vel betale med?

E.K.

   Du ser Peter - han var ikke redd for å konfrontere disse med sannheten. Ikke for å dømme dem bort fra Gud - for Peter hadde selv sitt stygge fall og fornektelse av Jesus å se tilbake på med gru - men for at de måtte bli frelst! Derfor fortsetter han også sin tale til dem med mildhet og håp: «Og nå, brødre: Jeg vet at dere har handlet i uvitenhet, likesom også deres rådsherrer. Men Gud oppfylte på denne måten det som Han forut forkynte ved alle profetenes munn, at Hans Messias skulle lide. Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og Han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus.» (v.17-20).
   Hør nå, brødre, alt håp er ikke dermed ute - fordi dere har gjort og levd i denne synd, for Messias Jesus, har lidt nettopp for synden. Det er fullt mulig for dere i denne selvsamme dag jeg taler til dere å få del i den frelse som ligger ferdig for dere, og også var tiltenkt nettopp dere og deres barn, som vi leser i Ap.gj. 2,39: «For løftet tilhører dere og deres barn» - så langt tales det til jødene. Men så må du høre videre: «- og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.»
   Hvem er så disse som er langt borte? Der er hedningefolkene. Det er oss!

   Du ser også den ydmykhet som stiger frem i Peters tale her. Han setter seg selv helt til sides, så Jesus alene kan trede frem og bli stor for tilhørerne. «Hvorfor stirrer dere på oss, som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han kan gå?» (v.12). Nei, så stor er verken vår kraft eller gudsfrykt, at vi kunne gjøre noe slikt, sier han. Nei, det skyldes «Ham som Gud oppvakte fra de døde. Det er Ham vi vitner om. Og ved troen på Jesu navn, har dette navn gitt styrke til denne mannen som dere ser og kjenner. Troen som var virket ved Jesus, har gitt ham full førlighet tilbake, slik dere alle kan se.» (v.15-16).
   Han roser seg verken av noen gudsfrykt eller stor tro, Peter - nei, det skyldes Ham! «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle,» som apostelen Paulus vitner om Ham i Rom. 8,32.
   Hør nå - for her tales om tro. Men ikke på en slik måte som det ofte tales om det i våre dager - som om det krevdes en innsats og en anstrengelse fra vår side. Du må tro mer! Ja, du har vel hørt det. Nei, Peter og de andre medarbeiderne for evangeliet, de var rett og slertt troende! Det var jo hva de var! De levde i Åndens overbevisning gjennom sin omgang med Jesus. Det var Guds gave de var opptatt av - Jesus! Guds nåde, det var deres største sak! Men som nevnt, hør hva han sier - hvordan han fremstiller det: «Ham som Gud oppvakte fra de døde. Det er Ham vi vitner om!» Vi taler ikke om vår tro, som noe vi eier atskilt fra Jesus, og likesom kan forøke ved egenvilje. Vi taler ikke om vår gudsfrykt, vår kraft eller noe annet ved oss i denne sammenheng. Nei, vi taler om Jesus! Og ved denne tro på Jesu navn, som vi alltid lever i, har dette navn gitt styrke til denne mannen som dere ser og kjenner. Og så fortsetter han - og da må du og jeg høre: «Troen som var virket ved Jesus, har gitt ham full førlighet tilbake.» «Troen som var virket ved Jesus!» Hørte du det? Ikke ved din tro, men ved Jesu tro!
   Om dette skriver apostelen i 1 Kor. 12,11: «Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som Han vil.» Etter som Han vil! Merk deg det! I dette tilfelle ville Han denne gjerning for å få dette folket på stedet i tale, så han - som vi alt har nevnt - kunne konfrontere dem med deres synd og svik mot Gud, for at han dermed i neste omgang kunne få forkynt dem evangeliet om frelsen i Jesus Kristus.
   Hvor mange av disse som virkelig fattet et annet sinn og omvendte seg, det vet vi jo ikke - men i dag er denne talen til oss: Har du mottatt Guds usigelige gave, frelsen i Jesus Kristus, gitt oss av Ham uforskyldt av nåde! Ennå i dag vandrer Han iblant oss! Kanskje du skulle rope fra dypet av ditt hjerte: «Gå meg ei forbi, o Jesus!» For går Han forbi, hvem skal da frelse deg? Det er ingen annen, som den samme apostel, Peter, vitner for det høye råd i Jerusalem: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Ap.gj. 4,12). Ikke noe annet navn!