Tilbake            
                                               3 søndag i påsketiden

 

 

 




Den store hyrden

Hebr. 13, 20 - 21

   20. Men fredens Gud, Han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, 21. må Han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre Hans vilje, ved at Han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i Hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.
 

   Vi skal gjøre noe for Gud! - Vi skal gjøre en innsats for Jesus!
   Ja, du kjenner vel til den slags utsagn - og kanskje kjenner du også til, hvor snart det er å bli inntatt av den slags tanker. Jeg vil gjøre noe for Jesus!

   I et hvilket som helst verdslig yrke eller stilling, var jo det første du ville gjøre være, å spørre: Er jeg kompetent til denne stillingen? - Kan jeg dette? - Har jeg det som kreves for jobben?
   Det faller jo helt naturlig. Men når det gjelder Guds rike - ja, da er likesom alt så greit. Men er det så det? Har ikke mye av de problemene vi sliter med i dag, og som har herjet Guds menighet opp igjennom hele historien, nettopp sin årsak i dette at mennesket tror det selv forstår og kan hanskes med disse åndelige ting?
   Kanskje kan du gjøre en innsats i din organisasjon eller kirkesamfunn, men er det nødvendigvis det samme som å gjøre Hans vilje?
   Her kan vi fort bli lurt!
   Du vet, organisasjoner og kirkesamfunn har vokst opp - til å begynne med var det kan hende en ren vekkelsesbevegelse, hvor Ordet ble forkynt og mennesker kom til tro på den Herre Jesus - og det var det hele. Men så etablerer den seg og slår ned stadig flere «teltplugger» i denne verdens jord - og så tar den fatt på stadig nye oppgaver og virkegreiner.
   Resultatet er blant annet den at neste generasjon blir født til en fullt utbygd virksomhet - det eneste som i virkeligheten kreves er da en bekjennelse med munnen og en adekvat utdannelse, så kan du bli både lærer eller generalsekretær eller misjonær. Men er du i Guds vilje? Er det Guds vilje som skjer i livet ditt? Er du barn av Faderhuset eller bare en trell i vingården? En trell som sendes hjem til ditt eget, når kvelden kommer og Faderhuset lukker sine dører for å samles om bordet!
   Jesus sier til noen som så det som den største selvfølge, at de hørte Faderhuset til: «Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.» (Luk. 13,28).
   De bygde altså sitt håp på sandgrunn. «Dere kjenner verken meg eller min Far,» sier Han - og det til de mest ivrige gudsdyrkere i Abrahams slekt! (Joh. 8,19).
   Du vil vel ikke ta sjansen på å få høre det fra Jesu munn en gang du, vil du vel?

   I Lukas 14 finner vi en tale av Jesus: «Mye folk vandret nå sammen med Ham.» - Ja, vandret sammen med Ham, det gjorde de, men hvor mange vandret også i Ham? Derfor står det videre: «Og Han vendte seg og sa til dem: Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med? Ellers kan det hende at han får bygd grunnmuren, men ikke er i stand til å fullføre. Da vil alle som ser det, begynne å spotte ham og si: Denne mann begynte å bygge, men var ikke i stand til å fullføre! Eller vil en konge gå i krig mot en annen konge uten først å sette seg ned og overveie om det er mulig med ti tusen mann å møte en som kommer mot ham med tjue tusen? Men kan han ikke det, skikker han sendemenn og tinger om fred mens han ennå er langt borte. Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.» (Luk. 14,25-33).
   Hvordan gikk det til at jeg oppga alt det jeg eier? Jo, ved det at jeg i min uforstand og dumhet forsøkte å bygge et tårn som dugde, og gjøv løs på fiendehæren ut fra de forutsetninger som var i meg, og i håp om at Gud ville støtte meg i et slikt prosjekt.

   Når jeg vil så inderlig, og tar det hele slik på alvor, så må vel Gud støtte meg og hjelpe meg i dette!
   Men det viste det seg at Han ikke gjorde, og resultatet ble at jeg satt igjen der, ribbet for alt!
   Men nå kan Han begynne å samtale med deg, forstår du - for nå har du gjort en grunnleggende, og jeg tror nødvendig erfaring. Ikke noe av mitt duger her! - Jeg oppgir det alt.

   Jesus kan høres hard ut når Han sier: «Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel.» (v.26). - Men hva det er tale om, er dette å ville sette noe foran Ham selv.
   Han advarer mot det, for det blir både til din og deres ulykke! Gir du etter for din verdslige ektefelle, barn eller foreldre - ja, så går dere alle tapt! - Men hør: Tror du derimot på den Herre Jesus Kristus, så skal du bli frelst, du og ditt hus! (Ap.gj. 16,31).
   Nei, Jesus er så visst ikke hard, men Han vet - i motsetning til oss - fullt ut hva det står om!

   Den dagen jeg så, at tvert imot alle mine høye tanker om å bidra i Guds rike, hadde jeg bare det som brakte meg i fortapelse - den dagen kunne Han begynne å tale til meg om frelse, Han som er kommet for å kalle og søke og frelse syndere og fortapte!

   Nå må du se hvor du står, kjære venn, så skal vi se om vi ved Guds nåde og åpenbaring kunne få øye på det forunderlige som egentlig står i de to vers vi leste sammen: v. 20-21.
   Her står det om oss - ikke noe mindre enn om dyktighet til alt godt! Det var ikke lite! Men når du leser disse to vers, du som ikke ønsker å fare vill, så skal du legge nøye merke til - hvor aktiv er du i dette? - Og hvem er det så som er aktiv? - Jo, hør: v. 20-21.
   Hørte du? Det er jo nøyaktig det samme som Jesus taler om med egne ord, når Han sier: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh. 15,4-5).
   La oss høre fra teksten vår igjen: «- må Han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre Hans vilje,»  (v.21a) «- ved at Han virker i oss ved Jesus Kristus.» (v.21b).

   Jødene spurte engang Jesus: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds vilje?»
   Dette var et naturlig spørsmål for dem, da de var et folk under loven. De måtte jo vite, hva som skulle gjøres! - Og at de ennå ikke var på bar bakke med sitt eget, det ser vi av at de spurte: «Hva skal vi gjøre?»
   Hva sier en sann kristen - en som lever i sannhets erkjennelse? Han sier som Øivind Andersen: «Det er ikke stoff i meg til å være en kristen!»
   Men hva svarer så Jesus på dette jødenes spørsmål? Jo, et underlig svar - jeg vil bare skyte inn her, at du må holde deg langt unna Bibelselskapets såkalte -78 oversettelse, den som ble oversatt til det formål å gjøre Bibelen forståelig for det norske folk! - men hør hvordan det til alle tider er blitt oversatt: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.» (Joh. 6,28-29).
   Dette er Guds gjerning!
   Å, hvor mye enklere alt blir da, om Herren får føre deg inn i dette - når du får lov til å se det! «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Mt. 11,28).
   Den forlorne sønn, der han vandret mot Faderhuset, hva hadde vel han å bidra med? - Han hadde satt hele arven over styr! - Men faren løp ham i møte - som en skrev i en andakt: Det eneste sted i Skriften, meg bekjent, hvor det står at Gud løp! - Og så tar Han denne stakkaren inn til seg, gir ham sko på føttene, ring på fingeren, en ren, heldekkende drakt osv., - ja, innsetter ham rett og slett i barnekåret uten noen innsats fra guttens side!
   Hva er det Jesus åpenbarer om Faderen her? - Jo, det var så fint å få gutten hjem igjen! - for å bruke våre enkle ord om det.
   Skriften bruker sterke ord her: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle!» (Rom. 8,32). Så gjerne vil Han ha deg hjem!
   Han har ikke kalt deg til noen trelldom, strev og møye, hvor du dag etter dag skal gå og være engstelig opptatt med om du har oppfylt kravene! Nei, Han har kalt deg til en evig hvile! - Og hvile er hvile det, og ikke noe annet, samme hvor ivrig de går inn for å omfortolke det!

   Han har i Jesus Kristus kalt deg til og satt deg inn i et forhold til seg, hvor all din synd og elendighet og brist én gang for alle er sonet og tatt bort fra Hans øyne, og hvor Han derfor selv kan virke i og ved deg det Han vil - mens du hviler hos Ham. - Ja i virkeligheten, bare så lenge du hviler i og hos Ham! Det blir som det står i Salme 23: «Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager.» (v.6).
   Du kan vel få tro det, når det nå faktisk står slik!

   Han kommer ikke til med dette der hvor du styrer med ditt, forstår du.
   Teksten vår slutter slik - og er en kraftig understrekning av dette vi har delt sammen nå: «Ham tilhører æren -!» og i all evighet! I all evighet, ja! - men også ! Det vil aldri bli annerledes! Vi lever ofte som om Gud en gang skal få æren - men hva med ?
   Og så fortsetter apostelen like etter vår tekst - han visste jo at denne forkynnelse rammet menneskets egenrettferdighet og tro på seg selv, og at det nok var rikelig igjen av dette også hos disse hebreerne: «Jeg ber dere, brødre: Ta dette formaningens ord vel opp! Jeg har jo bare skrevet til dere i all korthet.» (v.22).


   Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam!

E.K.