Tilbake            
                                               3 søndag i fastetiden

 

 

 




Guds rustning

Ef. 6, 10 - 18

   10 For øvrig: Bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft! 11 Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. 12 For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. 15 Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. 16 Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. 17 Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.
 

   Det er først og fremst noe bestemt vi må få tak på, om vi skal forstå hva dette egentlig dreier seg om. Ser vi ikke det, så vil vi bli hogd ned av fienden alt mens vi forsøker å ikle oss denne rustningen. Ja vel, først må jeg altså få ikledd meg sannhetens belte om livet - deretter må jeg iføre meg rettferdighetens brynje osv.
   Mange ser på denne teksten på denne måten, fordi nærmest hele deres såkalte kristenliv er noe de må ordne med selv, etter beste evne, eller i beste fall med Guds nådige hjelp. Og så kan vi da høre bibeltime på bibeltime, hvordan du skal te deg for at dette og hint må lykkes. Kort sagt et liv i trelldom.
   Det blir iallfall mye å holde styr på etter hvert, og for mange er det som å bære staur som en sier. Stadig raser det - og så er det å plukke opp igjen og gå videre på samme vaklevorne måte.
   Men står det ikke i Guds ord at Han har satt våre føtter på en klippe? Jo, det gjør jo det. (Slm. 40,3). Og hør hva salmisten vitner om denne klippe: «Hvem er en Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?» (2 Sam, 22,32), og: «For hvem er Gud foruten Herren? Og hvem er en klippe, uten vår Gud?» (Slm. 18,32).
   Denne klippe som hans føtter ble satt på - og som våre føtter settes på ved frelsen i Jesus Kristus - det er vår Gud! Og merk deg hva som sies: «Han satte mine føtter på ...!» Jeg gjorde altså ikke dette selv! Han gjorde det! For som salmisten også vitner - idet han gir oss innsikt i sin bønn: «Fra jordens ende roper jeg til deg, for mitt hjerte mister sin kraft. Før meg opp på en klippe som er for høy for meg.» (Slm. 61,3). Vi makter ikke å nå opp til Gud - og altså vinne frelse på den måten - men Han måtte bøye seg ned til oss. Som apostelen skriver det i brevet til de troende efeserne: «Også dere har Han gjort levende ...!» (Ef 2,1). Har Han gjort levende! Med andre ord: Det er Han som har ført dere opp på klippen!

   Og da er vi tilbake ved dette i teksten vår, som vi fremfor alt må få tak på: «For øvrig: Bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft!» (v.10).
   Når vi leser slikt som i denne teksten, blir vi så snart opptatt med de enkelte deler som om vi skulle ikle oss del for del - og da gjelder det å være nøye, så vi ikke glemmer noen del. Men dette er jo bare beskrivelsen av hele rustningen - hva den består av og hva de enkelte deler tjener til. Det vi fremfor alt må minnes om her, er at denne hele og fulle rustning er gitt deg i Jesus Kristus, og at utenfor Ham står du uten noen rustning til vern mot denne mektige fiendens angrep. Disse listige angrep. (v.11).
    Og når du er grundig plantet i denne sannhet, kan du også betrakte de enkelte bestanddeler av rustningen.
   «Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje.» (v.14). Sannhetens belte. Krigerne hadde et belte om livet til å holde klærne oppe, så de ikke skulle falle ned og de snuble i dem. Og kommer vi et øyeblikk bort fra sannheten, så snubler vi. Hvilken sannhet? Jo, på den ene side at vi er fullstendig hjelpeløse og fortapte i oss selv, på grunn av våre overtredelser og vår synd - vår iboende synd - og på den annen side at Jesus Kristus døde til fastsatt tid for ugudelige (Rom. 5,6), og at Han oppstod til vår rettferdiggjørelse. (Rom. 4,25). Det er en sannhet vi må få leve i! Det er ikke noe annet vis å leve som- og være en kristen ved, enn ved Guds nåde i Jesus Kristus! Apostelen fremstiller det slik i 2 Kor. 5,21: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.»
   Ser du hva rettferdighetens brynje er?  Jeg kan svare denne Satan: Ja visst er jeg en synder og overtreder i meg selv, men Gud har gitt meg sin rettferdighet, som er Jesus Kristus! Dette er det troens skjold jeg ifølge teksten her fremfor alt må få gripe, og som jeg følgelig kan slokke alle den ondes brennende piler med. (v.16).
   Lever du i sannheten, da har du rettferdighetens brynje og troens skjold! I Åp. 12,11, kan vi lese om dem som er nådd frem til himmel og salighet: «De har seiret over ham (djevelen) i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.»

E.K.

   Ser du? De hadde troens skjold! Vitnesbyrdet om Lammets blod! Blodet ved hvilket de var kjøpt til Gud! (Åp. 5,9).
   «Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir.» (v.15). Her står det altså at fredens evangelium gir en beredskap. Det er altså en frukt av evangeliet! Evangeliet virker en årvåkenhet! Det er ikke slik som mange tenker - at evangeliet blir en slik sovepute. Det er i tilfelle et falskt evangelium. Nei, det er ikke noen som blir så angrepet av denne onde åndsmakt, som vi hører om i teksten her, som nettopp den som lever i det sanne evangelium. Det blir en kamp! Og evangeliet - evangeliets ord - holder deg våken: «Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» (Ef. 5,14). Det er nettopp å leve i evangeliets ord og sannhet - å vandre i lyset. Det er da Kristus som lyser for deg.
   Glir du bort og kommer på avstand fra evangeliet - for eksempel ved at det hele flyttes mer og mer over på dine skuldrer, da sløves du og er stadig mindre årvåken. Det er ikke vi som skal holde oss våkne - nei, bare se hvordan det gikk med disiplene i Getsemane, da de gav seg ut på det. Det er evangeliet som holder oss våkne.
   Når Satan kommer gjennom sine religiøse tjenere og vil tilby deg en bedre kristendom, med en sterkere åndsfylde og lignende, svarer du: Ellers takk, men jeg er fornøyd med Jesus alene. Gud har gitt meg alt i Ham - og det ikke minst fordi det ikke var noe Han kunne ta i bruk hos meg. «- den beredskap som fredens evangelium gir.» Den årvåkenhet som sannhetens- Guds evangelium gir.

   Hva er det vi har gjort nå, den korte stunden vi har vært sammen her? Jo, vi har tatt «frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.» (v.17).
   Det er dette den onde, med sine listige angrep, må vike for - sannheten! Jesus sier om ham: «Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» (Joh. 8,44).
   Hør beskrivelsen nøye: «- står ikke i sannheten.» «- det er ikke sannhet i ham.» Finnes ikke! «Når han taler løgn, taler han av sitt eget.» Og så denne veldige åpenbaring: «- han er en løgner og løgnens far.» Tenk løgnens far! Hvordan skulle han kunne forenes med sannhet? Det er jo helt utelukket! Men da er det en viktig ting å forstå for oss - da er det jo også det han må vike for. Sannheten! Og hva sier Jesus om seg selv?: «Jeg er sannheten!» (Joh. 14,6).
   Du kan nok gi deg av med å kaste blår i øynene på andre mennesker, dersom du er flink nok, men Satan ser tvers igjennom det juggelet vi stiller opp. Nei, vi må leve i sannheten både innfor Gud og vårt eget hjerte! Vi er ikke kalt til å forstille oss - det vil si, gi oss ut for å være noe vi ikke er, men vi er kalt til sannhet. Til å leve i lyset! Da blir vi sterke i Herren og i Hans veldige kraft! (v.10).
   I det ytre fortoner det seg jo som avmakt, å måtte oppgi alt sitt eget i striden - men nettopp derfor tyr vi hen til Jesus i stedet, ikke sant, og da får vi del i den makt og kraft som oppholder hele dette universet.
   Men da skulle jeg vel fremstå som en slik åndelig kjempe etter hvert? Kraften fullendes i skrøpelighet! Etter kanskje 70, 80 år i kamp og strid, i en følelse og opplevelse av total avmakt i ditt eget, tar Han deg opp i herlighet. Han fikk bevare deg, ved at Han fikk holde deg i sannheten!

   Nå kan du få la det hele bero på Ham! Om du da ikke ennå finner noen kraft i deg selv, du synes det er verd å satse på. Da har du ennå et stykke å gå. Jeg håper bare du våkner i tide da. Jesus er kommet, ikke for å være 99,9% for deg, men alt! Gud være lovet for det, vitner den som er av sannheten, og nettopp derfor vandrer i lyset.