Tilbake            
                                               3 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

Livets vann

Åp. 22, 16 - 17

   16. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. 17. Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!
 

   Jeg har nå prøvd meg som forkynner noen år etter hvert, og jeg prøver jo å få sagt nettopp dette til folk, som vi hører her: Du som vil bli frelst, du skal få ta livets vann uforskyldt! Det vil jo si: Helt uten grunn i deg! Og det forkynner jeg jo fordi jeg har opplevd det selv, at det Ordet vitner her, slik er det! - Jeg fikk det for intet - og ikke minst - jeg får beholde det for intet! Det har aldri sin grunn i deg, for dette er noe som er gitt deg i Jesus Kristus, og der er ikke noen forandring, der er ikke skiftende skygge.

   Men nå er det engang slik, at også jeg som forkynner dette, jo bare er et menneske - så kan du nå tro dette da? Er jeg pålitelig? Men som du hørte av teksten her, er det ikke jeg som forkynner deg dette, jeg er nå bare en formidler av det. Hør hvem som forkynner deg dette: «Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» (v.16b).
   Har Han nådd frem til ditt hjerte med sitt budskap? - Eller går du der i «skoddeheimen» og prøver å være en kristen etter beste evne?
   I dette budskapet er Guds kraft til frelse virksom - ja, det er Guds kraft til frelse! - Det er det som setter en synder inn i livssamfunn med Gud. Og det menneske som er satt inn i livssamfunn med Gud, det er fremdeles en synder i seg selv og sliter derfor med sine ting, men det kan ikke lenger finne ro i det! Det kan ikke slå seg til ro i noe som det vet er Gud imot eller i et verdslig sinn. - Og da et viktig spørsmål: Hvorfor? - Er det fordi det er blitt så fromt og hellig og kristelig? - Nei, ikke i den forstand vi vanligvis tenker oss disse ting - for et slikt menneske kan se på seg selv og ikke se annet enn synd og elendighet - nei, det har sin grunn ene og alene i dette: Rett og slett at det har livssamfunn med Gud!
   Og jeg spør deg da, du som er «vel bevandret udi den kristne tro -» hva grunn kan et menneske ha livssamfunn med Gud på? Det finnes bare et svar på det: Nåden!
   Der hvor denne åpenbaring ikke er, der er heller ikke noe hellig liv! Der kan man vel sette opp visse «gjerder» - men det blir slike gjerder - ytre stengsler - som man helst sniker seg utenfor så snart en får mulighet, for det er bare et ytre hinder, det er ikke noe her inne (i ditt eget bryst) som styrer en.
   Så ser man da også all denne eksperimenteringen etter hvert, i forhold til det annet kjønn, på det seksuelle området, i forhold til film, teater, underholdning, musikk, mammon osv., fordi det er ingenting her inne i en selv som tukter en - ingen sorg over seg selv eller «bedrøvelse etter Gud,» som Skriften kaller det (2 Kor. 7,10) - fordi det ikke er noe liv!
   «Jeg er Livet!» sier Jesus. Så «den som har Sønnen, han har livet, den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet.» (1 Joh. 5,12).
   Du må bare baske på alt det orker altså, det vil alltid være forgjeves. - Det du er kalt til, det er å ta imot livet uforskyldt.

   Igjen: Hva er det som er årsaken til all denne eksperimentering blant kristne i dag? - At det som verden mesker seg i, virker så tillokkende, mens Bibel og oppbyggelseslitteratur ligger der som tørt og kjedelig stoff? Skriften svarer helt enkelt på det: «Uten åpenbaring blir folket tøylesløst.» (Ordsprk. 29,18a).
   Den åpenbaring du får, når du vil og virkelig går inn for å holde hjerte, tanker, ord og gjerninger - ja, hele livet ditt rent, slik som Gud vil ha det. - Har du virkelig gjort det noen gang? Da får du en åpenbaring - det viul si, sant lys over din egen person. - Men denne åpenbaring i seg selv kan ikke sette noen ting i rette skikk, det vil si, i livssamfunn med Gud - den kan bare drive deg frem til den åpenbaring som virkelig gjør det: Lys over Ham som har vært død for synden og fremdeles lever!
   Hør hva Skriften sier om dette: «Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den (altså Guds nåde) opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.» (Tit. 2, 11-12).

   Du som måtte sitte her og kjenne deg dømt i ditt indre - du som lider så ofte om dagene, fordi du er som du er: Guds nåde er åpenbart til frelse for deg! Det er gitt deg alt sammen, akkurat slik som du sitter der nå!
   Og du som måtte ha det så greit - tror du det gamle menneske kan oppdras ved bud og regler, bare de blir alvorlig nok lagt innover det? Du trenger i så fall alvorlig til lys - for du er i mørket!
   Men du som sliter - det er ikke enkelt å tro evangeliet, når du virkelig ser deg selv, hva du har tillat deg osv., kanskje ting som er uopprettelige - du trenger virkelig til å skjønne hvem som forkynner deg dette budskapet. Han vil gi deg troen, og det gjør Han nettopp ved å la deg høre sin røst - hyrderøsten - den som tiltaler deg ved navn, og sier: «Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» (v.16b).
   Det er jeg som forkynner deg, at du får ta livets vann uforskyldt. Det er meg Skriften har vitnet om som frelser og forløser helt fra fallets dag av. - Det er jeg som taler til deg nå fra Bibelens siste blad.
   Hos Jesaja vitnes det om om Ham: «På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag. Og Hans bolig skal være herlighet.» (Jes. 11,10).
   I 4 Mos. 24,17, leser vi: «Jeg ser Ham, men ikke nå. Jeg skuer Ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel.»
   Han er det som taler til deg nå, der Han sitter i himmelens helligdom: «Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!» (v.16b-17).

   Det er ikke noe gagn i å se denne mektige person som sitter der i himmelen, om ikke dette ordet får nå frem til ditt hjerte og din samvittighet: Uforskyldt!
   Johannes selv falt som død ned for føttene Hans, står det, da han fikk se Ham - og hør hva som reiste ham opp igjen: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åp. 1,18).
   Hva er det Jesus egentlig sier til Johannes her? Han sier ikke bare: «Frykt ikke!» - men Han gir også en begrunnelse for det: «Jeg var død!» Altså: «Johannes (og her må du gjerne sette inn ditt eget navn) jeg har sonet din synd!» Derfor, frykt ikke!
   Og så sier Han videre: «...og se, jeg er levende i all evighet!» Det vil altså si, at Gud i himmelen tok imot denne soning, og reiste Ham opp fra døden. Derfor, frykt ikke!

   Det er jo den samme Herre og Mester som taler til deg her nå - og Han legger ikke noe mer på deg enn Han la på Johannes, og det vil si, ingenting! - For dersom det var et men - om det så var så lite at du måtte bruke mikroskop for å se det - ja, så kunne det ikke lenger hete uforskyldt!
   Det er virkelig slik, at Han ikke har lagt noe på deg, men har lagt det på seg selv alt sammen! - Han bar det alt!
   Får du lyst til å gå bort og leve for synden og verden - følelsesløst og likegyldig - når du hører dette?
   Nei, når det begynner å gå opp for ditt hjerte, at Guds nåde som er åpenbart til frelse for alle mennesker, også dermed er åpenbart til frelse for deg, da gjør det noe med deg.
   Men altså, det er ikke dette som skjer med deg som er åpenbaringen til frelse - det skulle en jo nesten tro, da vi stadig er på jakt etter eventuelle nådevirkninger i oss - men det er Guds nåde i seg selv.
   Han står som et banner for folkene, som vi hører - heist opp på korsets tre: Der frelste Han deg! - Der er Guds nåde åpenbart til frelse! Så se dit!
   Jeg tør si, at Jesus har forkynt for deg her og nå! - Det er Hans budskap og ikke mitt eller noen annens. Nei, det står om det mål Han har satt for oss, at det ikke oppkom i noe menneskes hjerte. (1 Kor. 2,9).
.

 
  Ved korsets fot hos Jesus
Jeg vil så gjerne stå,
Der finner jeg den klippegrunn
Som jeg kan bygge på.
Der er et hjem i villsom egn,
En stille, sikker havn
På min vandring i et fremmed land
Gjennom farer, nød og savn.

E.K.