Den første hedningekristne menighet

Apg 11:19 - 26

   19 De som var spredt på grunn av den trengsel som oppstod i forbindelse med Stefanus, drog omkring like til Fønikia, Kypros og Antiokia. Men de talte ikke Ordet til andre enn jøder. 20 Men noen av dem, noen menn fra Kypros og Kyréne, kom til Antiokia, hvor de også talte til grekere og forkynte evangeliet om Herren Jesus. 21 Og Herrens hånd var med dem, og et stort antall kom til troen og omvendte seg til Herren. 22 Ryktet om dette kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia. 23 Da han kom dit og så Guds nåde, gledet han seg. Og han formante alle til at de helhjertet skulle holde fast ved Herren. 24 For han var en god mann og full av Den Hellige Ånd og tro. Og en stor skare ble vunnet for Herren. 25 Han drog så til Tarsus for å oppsøke Saulus. 26 Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne.

   Den første hedningekristne menighet. «Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne,» leste vi her. (v.26c). Og til Antiokia var de kommet «på grunn av den trengsel som oppstod i forbindelse med Stefanus.» (v.19).
   Altså dette som skjedde ved Stefanus – en mann som i følge Ordet var full av nåde og kraft, gjorde under og store tegn blant folket (Apg 6:8), og fylt av Den Hellige Ånd så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd» (Apg 7:55) – han var foranledningen for denne omfattende forfølgelse av de troende.
   Det er de som tenker - kunne vi bare fremstå som kraftfulle kristne med tegn og under og lignende, da skulle folket komme til omvendelse og tro, og likesom entre Guds rike som em flokk lydige sauer. Å, de skulle bli så overbevist og begeistret! Men nei! - om forkynnelsen som fulgte var sann, ville det utløse en beinhard forfølgelse. For den sanne forkynnelse levner ikke mennesket noen ære innfor Gud.
   Ser du den synd de gjorde seg skyld i? De hadde sett hva Stefanus hadde gjort i Jesu navn, de hadde sett hans åsyn lik en engels, der han så opp imot himmelen – men enda mer en dette, de hadde hørt hans forsvarstale, hvor han utla Guds ord for dem i sannhet. Men nettopp på grunn den frelsende sannhet som var virksom i den kristne menighet, var Satan på føttene ved sine mange religiøse tjenere, for å slokke ut denne Ånd som var fra Gud. Men selvfølgelig helt forgjeves, fordi denne Ånd som var virksom i menigheten, var Gud!
   Men de troende måtte flykte, og kom da også til Antiokia, som vi ser her i Ordet.
   Men merk deg da dette uttrykket – for Stefanus' skyld! Stefanus, den første kristne martyr. Og dersom du er av samme Ånd og sannhet som Stefanus, så vil også du bli forfulgt. Du skal ikke undre deg over det, og de som fremfor alt vil forfølge deg på alle tenkelige og utenkelige måter, er de som lever i en falsk åndelighet. De som lever i åndelig trelldom, og hater den frihet du eier i Kristus. Det er forskjellige slags også av dem – noen vil gå til åpenbart angrep på deg – her i Norge i dag først og fremst verbalt, og ved løgn, baktalelse og ryktespredning, og andre vil bare stå og se på at de steiner deg, uten å gripe inn, slik som den unge Saulus sto og så på at de steinet nettopp Stefanus.

   Nå, leser vi her, var den samme Saulus – nå med navnet Paulus – i Antiokia og underviste sammen med Barnabas, i den lære han tidligere hadde forfulgt som et villdyr.
   Der ser du en årsak til at Jesus sier: «Be for dem som forfølger dere!» (Matt 5:44).
   Her ser du en av dem som ble omvendt, og ble den største misjonæren som har trådt på denne jord frem til i dag. Og enda i dag blir mennesker frelst rundt om i verden, ved Paulus' forkynnelse.

   Slik også med mange av de som lever i åndelig trelldom i dag, regel på regel, bud på bud, gjerning etter gjerning, med et håp om at det skal gå bedre og bedre dag for dag. En dag kan Gud gi dem omvendelse til evangeliet, hvor de må skamme seg ned i skosålene, som vi gjerne sier, over den vantro de har levd i og praktisert. Slike blir gjerne gode nådeforkynnere. Som han sier salmisten: «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.» Og: «Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter.» (Sal 119:67 og 71).

   Vi ser igjen her, at mange av de troende hadde ennå et altfor snevert syn på evangeliet. De hadde selv fått del i det, men så ennå ikke hvor altomfattende det var – at det gjaldt alle mennesker – derfor forkynte de «ikke Ordet til andre enn jøder.» (v.19b). Men noen gjorde det (v.20), og mange hedninger kom til tro ved dem!

E.K.

   Hva med dette i vår tid? Du har en skrekkelig lære som faktisk sprer seg iblant oss i dag, hvor noen mennesker er forutbestemt til frelse, mens andre er forutbestemt til fortapelse. Hvor er kjærligheten hen – nøden for disse som ikke har en sjanse? De er født til å gå fortapt! Men du har også forskjellige avskygninger som ikke er så groteske: Evangeliet for dem som tar seg sammen og får skikk på livet sitt. Viser sann anger og omvender seg helt og fullt, som det gjerne heter. Altså i betydningen moralsk forbedring. Eller bare den som vil – og i noen tilfeller den som vil nok! - hva nå det måtte innebære i praksis.
   Nei, hør nå evangeliet, direkte fra den nevnte Paulus' munn, på befaling fra Herren selv: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» (Rom 5:6). Ugudelig! - det høres da verken særlig kristelig eller omvendt ut i mine ører iallfall! Han døde for dem!
   Vi skulle ikke ta lett på det, nei, vi skulle tvert imot forundre oss storlig over det, for en ugudelig, det er en erklært Guds fiende det! Det er ikke bare en slik stakkars hedning i åndelig mørke som likesom bare går der og venter på misjonøren, og som selvfølgelig ville omvende seg, om han bare fikk høre evangeliet. Nei, en fiendtlig ånd! Eller mener du at det alltid har levd en Guds venn i ditt bryst?

   Mot slutten her nå, så har jeg lyst til å stanse for noe som stanset meg under lesning av denne teksten – det står om Barnabas som var sendt ned for å se nærmere på det som skjedde i Antiokia: «Da han kom dit og så Guds nåde, gledet han seg.» La du merke til det? La du merke til hva til hva han så? Han så Guds nåde! Han så Guds nåde i det som skjedde her – og hva var nå det? Hva var det som overbeviste Barnabas om at det var Guds nåde han så? Jo, de ble ført til, omvendt til Herren! Ikke til all slags bud og forskrifter, men til Jesus!
   Det ser du av det følgende som står om ham: «Og han formante alle til at de helhjertet skulle holde fast ved Herren.» (v.23). Det er jo nettopp hva Jesus selv sa i Joh 15:4 og 9: «Bli i meg!» Og: «Bli i min kjærlighet!» Og så begrunnes det så godt hvorfor Barnabas formante til dette – og da må du høre nøye etter, og legge deg det på hjertet: «For han var en god mann og full av Den Hellige Ånd og tro.» (v.24). Derfor formante han nettopp til dette!

   Så Guds nåde! Velsignet uttrykk! Og gledet seg. Gledet seg over at mennesker ble frelst. Det vil si: Gledet seg over at mennesker, av Faderen ble gitt til Jesus!

   Helt til slutt, noe vi bør ta med oss i vår tid: «Et helt år var de sammen (Paulus og Barnabas) i menigheten der og lærte en stor skare.» (v.26).