Han som reiste Kristus opp

1 Pet 1:18 - 23

   18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. 20 Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er Han blitt åpenbart ved tidenes ende. 21 Ved Ham er dere kommet til å tro på Gud, som oppreiste Ham fra de døde og gav Ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud. 22 Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet! 23 For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir.

   Vi tar med oss ytterligere to vers her:

   24 For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av. 25 Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet.
 

   Her står at vi er kjøpt fri fra noe. Det står også hva vi ikke er kjøpt fri ved - og hva vi faktisk er kjøpt fri ved.
   Først: Det er svært å lese hva vi er kjøpt fri fra. En arv! Normalt er jo en arv noe du begjærer - noe du ønsker å motta, ikke sant? Men slik er det absolutt ikke her. Vi har altså arvet noe fra våre fedre - noe vi måtte kjøpes fri fra - og det er også en arv vi sender videre til nye generasjoner.
   Du vet, når det gjelder en arv, så er den din enten du vil ha den eller ikke - så lenge giveren ikke har gjort deg arveløs. Du betegnes da som rettmessig arving. Men en slik arv kan du jo nekte å motta. Ikke slik med den arven vi leser om her. Denne arv har du del i fra unnfangelsen av, og du kan ikke fri deg selv fra den - for den er i deg!
   Hva heter så denne arven - og hva består den i? «- den dårlige ferd som var arvet fra fedrene.» (v.18b).
   Den dårlige ferd! Den er beskrevet med mange uttrykk i Skriften: Synden, ugudeligheten, urettferdigheten, vanhelligheten, den onde lyst, gudsfiendskapet, for å nevne noen. Arven fra fedrene!
   Dette er et av de ord i Skriften som vitner klart om arvesynden!
   At noen kan lese i Skriften og så fornekte at den vitner om en arvesynd, som alle mennesker har del i - det er helt ubegripelig for meg. Men det finnes såkalte kristne retninger blant oss som gjør nettopp det. For dem er synd kun det gale man eventuelt gjør, og det gode man eventuelt unnlater å gjøre. Derfor er rettferdighet for dem å unnlate noen gjerninger og legge vinn på andre - noe Skriften selv kaller lovgjerninger, og streben mot egenrettferdighet. Egenrettferdighet, og altså ikke Guds rettferdighet. Men nettopp på grunn av arvesynden må Gud føde deg på ny til en skapning uten arvesynd - og dette nye livet eier du, og denne nye skapning er du i Kristus.

   Dersom denne arvesynd virkelig finnes - noe altså Skriften gjør ganske så klart for oss - da er vi også virkelig fortapte i oss selv.
   Du vet, at hvis vi på noen som helst måte - ved noe vi gjorde, eller oppnådde - kunne fri oss fra det som skiller oss fra Gud - og dermed igjen få kontakt med livets kilde - da var vi ikke virkelig fortapte. Det fantes jo da en mulighet, om den var aldri så liten.
   Men når dette som skiller oss fra Ham er i blodet - det vil si, i vår sjel - hva kan vi da gjøre? Når vi griper ned i denne brønnen for å rense den, kommer vi opp med urent vann, og dess mer vi forsøker dess mer veller det onde opp. Vi er virkelig fortapte!

   Hva var det som ikke kunne kjøpe oss fri? Forgjengelige ting, sølv eller gull. Underlig da å tenke på pavekirken som solgte avlatsbrev for å fri sjelen fra den såkalte skjærsilden - og hva var betalingsmiddelet? Jo, nettopp sølv eller gull! Og hvor mye er ikke lagt i kollektkorga opp igjennom - og hvor mye er ikke gitt som gave til kristen virksomhet, som mer og mindre bevisst har hatt det samme mål for øye - nemlig å kjøpe seg fri fra synden som bor i en, og inn i himmel og salighet? Men dette ord forteller også meg og deg, at hvor mye vi enn legger i kollektkorga, så forandrer ikke det vår situasjon innfor Gud det aller minste. Tvert imot - om du gir med det sinn - den hensikt å oppnå noe hos Gud ved det, så virker det det motsatte av velsignelse. Det er nemlig en ting til som ikke kan kjøpe oss fri fra dette - det taler Skriften veldig klart og alvorlig om - nemlig lovgjerninger. Det vil si gjerninger som gjøres i den hensikt å bedre sin situasjon innfor Gud.
   Her lever mange mennesker som kaller seg kristne. Dette er deres kristendom - essensen i den, kan vi si. Det er bare det at dette ikke er kristendom, men dens motsetning faktisk. Dette er trelldom og forkastelse av Guds evangelium!

   Dersom det skjer deg noe trist eller tragisk, hvor fort kommer ikke den tanke opp i dag: Det er for mine synders skyld! Jeg har vært en for dårlig kristen! Gud straffer meg! - eller: Gud har forlatt meg! Jeg føler det jo! Men det du føler er jo ikke at Gud har forlatt deg, men bare det alle normale mennesker føler, når noe trist eller tragisk har skjedd dem. Sier ikke Guds ord blant annet i Slm. 103,10: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» Han gjør ikke slik!

E.K.

Men hvor er din tro på evangeliet nå? Gjelder ikke Jesu offer til enhver tid? Ja, til evig tid? Er ikke Hans soning skjedd én gang for alle? (Hebr 7:27; 9:12; 10:10).
   Hvor ustadig det er, det som er av oss! Også vår tro! Plutselig dukker det opp igjen i forskjellige situasjoner - arven fra fedrene. Den er der! Også i de gode tidene er den der. Da tror vi gjerne at det står vel til med oss innfor Gud, fordi vi har det så godt og fredfullt - og så begynner vi snart å bli fornøyd med vår kristendom. Og tenker at vi eier noen gunst hos Gud på grunn av noe ved oss.
   Så snart forlater vi den grunnvoll som Gud har lagt. Den grunnvoll er Jesus Kristus, vitner apostelen. (1 Kor 3:11).

   Når vi nå har sett noe på dette - det som omfatter alt vårt, så må vi si: «Ve meg! Jeg har ikke noe å betale med!» Hva er det da som har kjøpt oss fri? Jo, det var en annen som var i besittelse av det betalingsmiddel som måtte til - «Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.» (v.19). Løsepengen! Utenfor oss! I Ham!
   Det vil si, at Gud har fått - har fått, og ikke skal få - betalingen for all vår synd. Gud være lovet for det! Din frelse er ikke noe der fremme en gang, men her og nå! Det er Jesus! Jesu Kristi dyrebare blod! Blodet! Og det må du aldri kaste vrak på! Det er nemlig det som skjer i det øyeblikk du ser deg om etter noe annet.

   «Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er Han blitt åpenbart ved tidenes ende.» (v.20). For vår skyld! For din skyld! Merk deg det!
   «Ved Ham er dere kommet til å tro på Gud, som oppreiste Ham fra de døde og gav Ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud. Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet!» (v.21-22).
 Hvordan renses din sjel? Det vil si - hvordan renses du fra dette du har arvet fra fedrene? Jo, ved lydighet mot sannheten, står det her. Altså ved at dette du hører om Jesus Kristus, Hans gjerning for deg, Hans løskjøpelse, virker tro i deg! Det er nemlig dette budskapet om hva Jesus har gjort for deg, Guds ord kaller sannheten.  Når du hører evangeliet om din frelse forkynt, da hører du sannhetens ord fra din Gud, vitner apostelen Paulus i Ef 1:13.

   At du har denne forferdelige arv i deg - at du virkelig er fortapt i deg selv - det er også sannhet, og nødvendig i din erkjennelse for å åpne deg for evangeliet, for redning, men er i seg selv ingen frelsende sannhet. Den frelsende sannhet er ordet om korset, ordet om blodet, ordet om Jesus!

   Ordet om korset: «Hvorfor henger Han der på forbannelsens tre? Jo, fordi dine synder er der.» Dine synder er sonet! Ordet om blodet: «Og Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd!» All synd! Bare bli du i lyset, som jo er Jesus selv! Ordet om Jesus: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.» (1 Tim 1:15). En frelser for de største syndere! Og er det ikke nettopp en synder du er da?

   I det 24 vers her ser vi hvordan Gud feier til sides og forkaster - ja, korsfester alt menneskelig som ubrukelig for seg: «For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av.»

   Men nå skal vi ta to vers i denne teksten helt til slutt, og se dem sammen: V.23 og 25. Vers 23: Guds ord - den uforgjengelige sæd, det som lever og blir. Det som aldri forgår, slik som det som er av mennesket, av denne verden. Hva er det for et ord? Hør nå, for det gjentas og sies like ut i vers 25 her: Ved evangeliet! At Jesus gjelder i ditt sted, for den hvite trone!

   Gud velsigne deg som tar din tilflukt til dette!