Stefanusdag / 2 juledag

   «Da stod det frem noen av den synagogen som kalles de frigittes,» leser vi her. (v.9a). Og vi må jo spørre: Hva besto denne frigivelse, de roste seg av i navnet, egentlig i? Hva var de frigitt ifra?
   Vi ynder å gi oss selv fine navn og betegnelser, men hva lever vi i egentlig?
   Filadelfia for eksempel, det betyr broderkjærlighet. Har du lagt merke til hvor mange forsamlinger som har gitt seg selv det navnet? Å kalle seg broderkjærlighet er populært - å være broderkjærlig er visst ikke alltid like populært.
   Men å kalle seg noe man ikke er, det er hykleri! - Det er jo et skuespill! Men det er ikke Guds sanne menighet, den er ikke noe skuespill, den er tvert imot sannhetens støtte og grunnvoll. (1 Tim 3:15).

   Når du leser denne teksten i Apg, er det ikke vanskelig å få øye på Guds sanne menighet, den - eller i dette tilfelle, han - sitter på tiltalebenken, anklaget, men med et ansikt som en engels (v.15) - åpent, uten noe å skjule.

   Men altså, disse frigitte, hva var de frigitt ifra? - Det er jo stokk umulig å få øye på! Slik er det jo også når du treffer mange i den kristne forsamling i dag - de ynder gjerne å kalle seg frie - men har du vært sammen med dem noen tid, begynner du å undre deg på, hva denne frihet nå består i.
   Det var iallfall ikke loven de var fri fra disse her, for den var de nidkjære for, som vi ser. Men nå forkynner jo Guds ord - nå lærer jo det oss, at den som ikke i sin samvittighet er fri fra loven med dens bud og krav, ved evangeliet - han er slett ikke fri, men tvert i mot under forbannelse.
   Vi ser det også idag - men nå ikke nødvendigvis knyttet direkte til lovens bud, men byttet ut med noe annet - for eksempel en hel og full overgivelse, en virkelig alvorlig ment bestemmelse fulgt opp fra dag til dag, døpt på rette måte osv.
   Hva er du nidkjær for? - Er det for det som binder din samvittighet, eller er det for friheten i Kristus?
   Stefanus var nidkjær for friheten i Kristus, og se hvordan det gikk ham. - Han fikk en horde av religiøse mennesker etter seg, som ikke ga seg før de fikk livet av ham - og de som nevnes først av dem, er de som har gitt seg selv navnet «de frigitte.»
   Det hjelper ikke hva du kaller deg selv, men hva sier Jesus om deg? Sier Han: «Far! - denne har tatt sin tilflukt til meg - for, som du vet, har han i sin elendighet og sannhets erkjennelse ingen annen å gå til! - Far! - se denne, han har ikke håp i noe annet enn meg!» Er det hva Jesus sier om deg? Er det dette vitnesbyrd som lyder om deg i himmelen? Eller går du frem for tronen og gir deg selv navn?
   Ja, se hvordan det gikk med Stefanus, han som var nidkjær for evangeliet. - Og Stefanus forkastet jo ikke loven - det er jo Guds uttrykte vilje, og kan ikke forkastes av mennesker - men han satte det hele i den rette sammenheng, for han var opplyst av Guds Ånd.
   Men se også hvordan det gikk med dem som var nidkjære for loven - Jesus sier jo også selv til noen slike: «Har ikke Moses gitt dere loven? Og ingen av dere holder loven!» (Joh 7:19). Ingen av dere gjør det loven krever. Og vi ser jo i teksten vår her, hvor rett Han har. - Hva leser vi om disse som var så nidkjære for det «rette og sanne,» at de var villig til å ta liv for å bevare det? «De avtalte da i hemmelighet med noen menn at de skulle si: Vi har hørt ham tale spottende ord mot Moses og mot Gud. Slik hisset de opp både folket og de eldste og de skriftlærde. De gikk frem og grep ham og førte ham for Rådet. Der stilte de frem falske vitner som sa: Denne mannen holder ikke opp med å tale spottende ord mot dette hellige sted og mot loven osv.» (v.11-13).
   Trivelige folk dette! Det var samme sorten som sto og anklaget Jesus en dag på Gabbata, og som heller ikke ga seg, før Han hang på korset.
   Du forstår, det er ikke noen mulighet for kompromiss mellom mennesket og den Ånd som er i Jesus - det er sannhetens Ånd - enten bøyer du deg helt og fullt eller du kjemper imot.
   Det var også denne Ånd de møtte i Stefanus: «Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som han talte med» (v.10), og det var idet de møtte denne Ånd, at sannheten om deres gudfryktighet og åndelighet og frihet kom for dagen. Ellers så de nok svært så fromme og gudelige ut, så lenge lyset ikke fikk avsløre, hva som bodde i hjertet.

   Men hva var det nå Stefanus forkynte da, som de ble så forarget på? Vi skal lese fra Hebreerbrevet noen vers i det 10de kap.: «For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem. Ellers hadde de jo sluttet med å ofre. For de som ofret, ville da ikke lenger ha synder på samvittigheten etter at de én gang var blitt renset. Men ved ofrene kommer det hvert år en påminnelse om synder. For det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. Derfor sier Han når Han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud. Først sier Han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til - enda disse blir båret fram etter loven. Deretter sier Han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» (Hebr 10:1-10).

Hørte du, da vi leste dette, at det er noe som er tatt bort, og erstattet med noe annet? «Han tar bort det første, for å la det andre stå fast» (v.9b) - og, som du ser, det er ikke noe menneske som gjør dette, men Han!
Hva er det Han tar bort? - Jo, loven med dens bud og forskrifter! - Ikke i den forstand, at Han opphever den, for Han kan jo ikke oppheve seg selv og sin hellighet - men i den forstand, at Han oppfyller den for oss i og ved Jesus Kristus, og så gir Han oss denne oppfylte lov. Den tunge og bratte - ja umulige vei som lå foran deg i lovens strenge bud og krav, den har Han likesom pakket sammen i Jesus og gitt deg som en fri og uforskyldt gave. Som det også står skrevet: «Nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven.» (Rom 3:21).

   «Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud.» (v.7).
   Han kom for å gjøre Guds vilje! - Hadde Han noen gang i all evighet gjort noe annet? - Nei, men nå skulle Han gjøre det som menneske. Det innebærer - nå skulle Han gjøre det, ikke for sin egen del, men i noens sted! - Og dens sted Han skulle gjøre det i, det var ditt, du som sitter her i denne stund og lurer på om du kan bli eller være en kristen slik som du er. Det at du måtte oppfylle noe som helst for å bli eller være det, det har Han tatt bort, leste vi i Ordet, og så har Han i stedet gitt deg det fullkomment i Jesus.

   «Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» (v.10).
   Én gang for alle! - Det behøver altså ikke å gjentas - det er fullbrakt! Det er hva Gud har gitt deg!

   Men du, ditt forhold til verden, hvordan er det? - Er det så mye som lokker og drar der? - Den gudfiendske verden! - Er du ikke så inderlig lei av, og lengter bort fra dens ånd og vesen? - Eller flyr du på kino og ser filmer? - Hva ser du på TV? - Kanskje ting som du egentlig vet er synd, og som du som en kristen ikke burde ha beskjeftiget deg med - iallfall ikke noe oppbyggelig, om ikke noe direkte galt, men hvor mye tid går det ikke! - Mens Bibel og oppbygelige bøker og blader gjerne blir liggende der ubrukt så ofte.
   Jeg er medutgiver av et lite oppbyggelsesblad, og jeg får mange gode tilbakemeldinger på det - mennesker som har fått noe for sitt åndelige liv, og det gjør godt - men jeg får også oppsigelser nå og da, sågar med den begrunnelse at det bare hoper seg opp!? Et lite hefte i A5 format på 16 sider som kommer ut annenhver måned, og så hoper det seg altså opp! Hva er det da de bruker alle disse timene til? La oss håpe det er Bibel og bønn, men det er vel heller tvilsomt.

   Men hvorfor sier jeg nå alt dette da? - Har jeg ikke nettopp poengtert ut fra Guds eget ord, at du ikke blir frelst ved ditt, men ved Jesu liv alene? - Jo, og det må du for all del klynge deg til, hvor anklaget du enn står, ellers ender du rett og slett i fortapelsen, sammen med de frigitte vi leste om i teksten vår. - Slipper du dette budskapet for noe som helst annet, ender du opp som en fiende av Gud, og det kan ikke gå annerledes - og hør: Det er ingen nåde å finne under loven! - Ingen tilgivelse, ingen imøtekommenhet fra Guds side overfor disse som gjør som best de kan, som det heter - noe selvsagt ingen av oss virkelig gjør! Han har kommet deg i møte i Jesus Kristus, og bare der!
   Nei, jeg nevner disse ting, fordi de vil stjele fra deg, det som Gud vil ha lagt inn ditt hjerte. Verdens ånd og Guds Ånd går ikke sammen. Bibellærer Øivind Andersen stiller i en tale et spørsmål, særlig til unge bekjennere, men det gjelder jo oss alle: «Du sier du har sagt ja til Jesus, og det er godt, men er dette ditt ja til Jesus også et nei til verden?» Et sant ja til Jesus vil nemlig alltid innebære det - det er uatskillelig! Riktignok under all skrøpelighet, men dog!
   Tror du at du kan bli «idol» (populær og tilbedt av verden) og et Guds barn på samme tid - for ikke å si: Tror du at du kan leve som «idol» og Guds barn på samme tid? Ja, da måtte du virkelig fått unik hjelp fra oven, det skal sies! - En hjelp du nok ikke vil få! - Den som vil følge verdens løp, får nemlig lov til det, men da får du også samme ende som den, til sist.
   Gud har staket ut en vei for deg, min venn, og enten går du på den, eller du går din egen. Men vil du gå på den vei som Herren har staket ut for deg, da må du holde deg nær til Ham, og nå har du jo hørt hvordan det går til - ved Guds usigelige gave, Jesus Kristus, vår Herre.
   Jeg har ikke talt så mye om hva som konkret skjer her i teksten vår, men ønsket å peke på hvorfor Stefanus led denne skjebne!

   Det kostet Stefanus livet, og det vil koste deg også, men noen saligere vei er det ikke mulig å gå, det er også mitt personlige vitnesbyrd! - Men noe bifallsbrus fra verdens side, enn si den religiøse flokk - noen popularitet der, det kan du bare glemme.
   «Hva velger du så? - hva velger du så? - to veier ligger foran deg, på én må du gå!» Tenk om du i dette øyeblikk så, at Gud i himmelen, allerede har valgt for deg, og du bare kan si: «Takk Gud!» - Da skulle du vel bli glad?