Tilbake            
                                               23 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

 

Lønn for det onde og det gode el. Meg til frelse

2 Kor. 5, 4 - 10

   Vi tar også med de tre første vers i dette kapitlet:

   1. Vi vet jo at om det telt vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. 2. Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen. 3. For så sant vi er ikledd den, skal vi ikke bli funnet nakne.
   4. Vi som er i denne hytte, sukker under byrden. For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet. 5. Men Han som har satt oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant. 6. Derfor er vi alltid frimodige, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren. 7. For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. 8. Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren. 9. Derfor setter vi også vår ære i - enten vi er hjemme eller borte - å være Ham til behag. 10. For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.
 

   Det er en ting du bør søke å få mer og mer klarhet i og over - og det er denne Guds ords deling i lov og evangelium - det er nemlig et guddommelig lys, uten hvilket du snart vil fare feil i Guds ord.

   Ta nå det siste vers vi leste sammen her - det ser jo ut som om vi skal frelses ved gjerninger: «For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.» (v.10).
   Men hva er nå egentlig dette å gjøre godt? Det lurte også jødene på. De holdt jo Gud for å være god, derfor var jo også det Han ville godt.
   Derfor stilte de også nettopp det spørsmål til Jesus: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» - for det måtte jo nødvendigvis være gode gjerninger! Og da gir Jesus det for dem - og også for oss - så forunderlige svar: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.» (Joh. 6,28-29).
   Han taler ikke engang om vår gjerning, men Guds!: «- at dere skal tro på Ham som Han har sendt!» Det er altså å gjøre det gode! De skal stå for Guds trone en dag og få lønn - og fordi det er slik, heter det også nådelønn! Du kan si, at Gud fikk gi dem det som lønner seg.

   Dette er Guds gjerning, som Jesus sa. Gud gir deg det, men Han gir deg lønn, som om du selv hadde gjort det. Det blir gjort stas på deg i himmelen, forstår du - du blir opphøyet, rost og overrakt rettferdighetens krans (2 Tim. 4,8) - ja, Herren selv skal tjene deg ved bordet (Luk. 12,37) - men alt for Jesu skyld. - Derfor vender de seg alle dit hen, mot Ham, og så lover og priser de Ham alene!
   Du kan liksom ikke forestille deg det, at det blir gjort noen stas på deg i himmelen, du er jo ofte så kald og død og likegyldig, faller og er opptatt med andre ting - jeg fortjener da ikke det, tenker du - fordi du etter ditt naturlige menneske alltid tenker i egen fortjeneste og egen verdighet.
   Hva med at hele himmelen gleder seg over nettopp deg, nå i denne stund! - Er det vanskelig å tro? Jeg skulle tro det ja - og det er også så avslørende - hvor nær det ligger for deg å tenke i egen fortjeneste og verdighet. Skal det bli gjort noen stas på meg, må jeg jo fortjene det! - Og det er helt rett det, det tenkes ikke annerledes i himmelen - men nå er det nettopp hva evangeliet forkynner, at du har fått din fortjeneste og din verdighet i en annen person. Derfor, som vi leser i vers 7 i teksten her: «For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.»
   Du ser da ikke det i deg, som gjør deg selvskreven til himmelen - du ser jo ikke det i deg, som gjør deg elskelig for Gud - det er jo i en annen person!

   Hør nå en sammenheng: «For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren. - Derfor setter vi også vår ære i - enten vi er hjemme eller borte - å være Ham til behag.» (v.7-9).
   Derfor! - Nå taler vi om en frukt, og ikke noen vår gjerning. Det er noe Gud virker i den som vandrer i dette budskapet - at han gjerne vil være Gud til behag. Det er det nye sinnet det - som riktignok ofte overskygges av vår gamle natur, men dog er der allikevel og skinner igjennom på sin særegne måte, når Gud vil. - Og bare legg merke til, at om du kommer på avstand fra dette nådebudskapet, slik at du ikke lenger har denne frimodighet, som Paulus taler om her, verken innfor Gud eller med tanke på din egen persons stilling og tilstand, så siger også kulda på, verdsligheten tar mer og mer overhånd, og det blir tungt og tregt å være en kristen. Og til mer du forsøker å kjempe deg ut av dette, dess verre blir det!
   Da får du altså se noe av hvordan det ville gå, dersom det skulle bygges på deg. Du kan jo ikke snu denne utviklingen - du kan ikke gjøre hjertet varmt for Jesus osv. - nei, som nevnt, til mer du strever med dette, til verre blir det.
   Gud må selv gjøre dette budskapet levende for deg igjen - men da kommer det også alt av seg selv - og da ser du Guds gave! Det som er gitt deg i Jesus Kristus, mens du ennå var skrøpelig - ja, en fiende! - Altså slett ikke grunnet på noe i deg, men til tross for det.
 

   Vi forledes lett, på grunn av den evangeliske forkynnelse, til å tenke at i Guds rike tenkes det helt annerledes om fortjeneste og verdighet, enn hva verden tenker om det. Det er ikke helt sant!
   Altså, hvis noen sier til deg at, vi blir ikke frelst på grunn av gjerninger, så er ikke det helt sant - for vi blir frelst nettopp på grunn av gjerninger.
   Dette har jo også Gud lagt ned i alle menneskers - også hedningenes - hjerter, står det, så de i en viss forstand forstår forskjellen på rett og galt, hva som fortjener straff og hva som fortjener lønn. (Rom. 2, 14-16). - Og det er altså av Gud! - Det er slik Han ser det!
   Ingen kan derfor bli frelst uten gjerninger - ingen kan bli frelst uten å faktisk ha en oppfylt lov. Intet mindre!
   Derfor er det faktisk galt, når det sies, at vi ikke blir frelst på grunn av gjerninger! Det mangler et ord i denne setningen - det skal hete: Vi blir ikke frelst på grunn av våre gjerninger! Men vi blir i høyeste grad frelst på grunn av gjerninger - nemlig Jesu gjerninger!
   Måtte ikke Jesus gjøre gjerninger for at vi skulle bli frelst? - Jo, Han måtte til punkt og prikke oppfylle Guds lov! Olav Valen-Sendstad sier ganske enkelt i en av sine bøker: «Evangeliet er den oppfylte lov!»
   Han gjorde det loven krevde, helt inntil å sone synden fullt ut.
   Det er dette som ofte ikke kommer frem i evangelisk forkynnelse i dag: «Det kostet Jesu dyre blod, å frelse meg en dag!» Det kostet! - Men uten dette, har du ennå ikke hørt evangeliet, sier Luther. Det kostet Gud! - Og det er jo ved det Guds kjærlighet til deg i sannhet åpenbares - at Han likevel gjorde det! - Han gjorde det, til tross for hva det kostet Ham! - Og dette for å vinne deg!
   Og så åpenbares det jo en så mye tryggere grunn ved det - tenk, din frelsesgrunn er hva Jesus har gjort, - hva Jesus har oppfylt! - Hans blod! - Derfor er også synden, å ikke ta sin tilflukt til Ham alene! Det er nemlig den Guds gjerning, som vi hørte.
   «Derfor er vi alltid frimodige,» skriver Paulus her.
   Dette - denne teksten - er jo skrevet særlig til trøst for dem som opplever at legemet bryter sammen for eksempel gjennom alderdom eller sykdom mot død - men også til trøst for den som opplever at denne hytte, mitt naturlige, det bryter sammen, det er ikke hold i det, det klarer ikke å stå imot og seire. Du har fått et hus i himmelen, et evig som ikke er gjort med hender. Da tales det jo om et nytt legeme og en ny natur, som er av Gud!
   Dette har du allerede fått i himmelen i Jesus Kristus. Og det er jo også hva du opplever, når dette gamle menneske blir trukket frem i lyset - at du blir avkledd, som det heter her, og det er vondt. - Vi vil heller bli overkledd! - Da gleder du deg - når du får et glimt av denne «overkledning» fra himmelen.

   Legg merke til, at når han her taler om oss på jord, så bruker han betegnelsene telt og hytte, som normalt er midlertidige oppholdssteder - men når han taler om oss i himmelen, så bruker han betegnelsen: Hus! - For der skal vi bo! - Det er evig, sier han. Og det må du som kristen legge deg på hjerte og sinne: Det er ikke her vi skal tilbringe evigheten! - Det er et midlertidig oppholdssted, noe som blir mer og mer klart for et menneske ettersom årene drar seg på.

   Med tanke på denne inngangsgrunn i himmelen - den evige bolig, må jeg tenke på en sangstrofe fra en av sangene til en eldre dame på mitt hjemsted - hun er ikke lenger blant oss, men sangstrofen og dens sannhet er det: «Takk Jesus! - du levde livet til Guds ære, Og dette livet får jeg regne med som mitt!»
   Det må du høre igjen og igjen, inntil du blir fornøyd med det - fornøyd med det som vi leser lenger ute i det samme kapittel: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (v.21).
   Det er vi som skal bli rettferdige for Gud! - Det er altså Guds vilje og mål for den enkelte av oss - og det skal vi bli, ikke i oss selv, men i Ham! - Ikke ved noen vår gjerning, men ved at Han ble gjort til synd!
   Men nå er jo Jesus gjort til synd for oss! - Hva står da tilbake? Er du fornøyd med dette?

   Meg til frelse jeg intet vet
Uten deg, Guds Lam,
Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam.

E.K.