Tilbake            
                                               22 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

 
Ikke selvhevdelse, men ydmykhet el. Se Jesus!

Fil. 2, 1 - 4

   1 Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, 2 da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn. 3 Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. 4 Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye.

   Vi leser noen flere vers fra dette kapitlet:

   5 La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, 6 Han som, da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, 7 men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da Han kom i menneskers liknelse. Og da Han i sin ferd var funnet som et menneske, 8 fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. 9 Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn, 10 for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, 11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.
 

   I denne teksten fremstiller apostelen Herren både som forbilde og stedfortreder for oss. Har du Jesus kun som forbilde så er du tapt! Det er det samme som å ha loven som forbilde det - og blir du stående igjen med loven alene, da blir du stående som fortapt.
   Du kan høre det både i kirke og bedehus i dag: Se hvor stor og oppofrende kjærlighet Jesus hadde - kristendom er å etterfølge Ham i det. Som om vi var i besittelse av en slik kjærlighet!

   Se nå nøye på hvordan den fremstilles her i teksten: «Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv.» (v.3). Her får du - som troende - en formaning av apostelen. Men hvem er det som er slik? Det er jo Jesus! Han er forbildet i disse formaningene. Han gjorde altså ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære. Det var altså ikke seg selv Han tjente med sitt liv, men deg! Det står i Skriften om oss mennesker: «- alle har syndet og står uten ære for Gud.» (Rom. 3,23). Jesus kunne ikke la dette bli stående. Han var ikke her for å vinne ære for seg selv, men for å vinne tilbake den ære for Gud som mennesket hadde mistet - og du dermed manglet! For blir du stående uten ære for Gud, da blir du jo forkastet av Ham!
   Jesus sier om seg selv i Mt. 11,29: «Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» Hvor ydmyk? Det er det jo ikke mulig for oss å måle, men så ydmyk - det kan vi se - at Han akter oss høyere enn seg selv! Det vises jo i dette at Han gir seg selv for oss! - Gir seg selv i vårt sted! Ikke fordi vi er så verdifulle som du så ofte kan høre i dag - Skriften vitnet jo om oss, at vi tvert imot står uten noen ære for Gud, og går evig fortapt ved hva vi er i oss selv, uten denne stedfortrederen. Han gjør det rett og slett fordi Han er slik! Noe annet svar får du ikke på det.
   Hør apostelens ord - hvordan han begynner vår tekst: «Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet?» (v.1).
   Og som allerede nevnt - alt har sitt utspring i, og måles på Jesus selv som et bakteppe. Her leser vi om trøst, oppmuntring, kjærlighet, samfunn, medfølelse og barmhjertighet. Slik er Han altså! Derfor er du kalt til en fullkommen frelse i Ham. Grunnen finnes altså ikke i deg, men i Ham. Snur du på dette, da står du midt i fallets følger. Det var jo nettopp hva slangen fristet mennesket med: Dere skal bli! (1 Mos. 3,5).
   Frelsen fra dette fallet er jo nettopp at vi blir for Gud, ene og alene i en annen! Med andre ord, avkledd alt vårt eget! Veien tilbake til Paradiset tilsvarer veien ut av det! Vi gikk ut av det ved å åpne oss for løgnens ord, og vi går inn igjen ved å bøye oss for sannhetens ord.

   Hva er så sannheten i denne sammenheng? Jo, det hører vi her i teksten vår - noe alle mennesker skal måtte bøye seg for, men som bare de troende vil bekjenne med glede: «Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» (v.9-11).
   Hva er sannheten her? Jo, Jesus Kristus er Herre! Det skal bli tungt for Guds rikes motstandere å måtte erkjenne og bekjenne det en dag - mot sin vilje, kun fordi det er sannheten - og uten noen mulighet for frelse ved denne erkjennelse og bekjennelse. Men hva med deg? Er ikke det en herlig sannhet, at nettopp Jesus er Herre? Som vi synger i en sang: «Det aldri var noen som Jesus på jord, så medynksfull, kjærlig og mild!» Er ikke nettopp det din store glede, at Han er Herre? Ikke en som driver deg frem med pisken, men en som akter deg høyere enn seg selv, og gir seg selv for deg!

   Så går vi videre i disse apostelens formaninger: «Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye.» (v.4). Ser du ikke umiddelbart Jesus i det du leser her? Kan du si at Han bare så på sitt eget, og ikke på andres gagn? Kast nå blikket på Ham der Han henger på korsets tre, og se om du kan svare sant på det.
   Det er jo nettopp Kristi sinn som males ut for oss i dette - og derfor fortsetter apostelen slik: «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus.» (v.5).
   Så ser du hvem han hele tiden har holdt frem for oss! Og salige sannhet - Jesus har et slikt sinn! Det vil kort og godt si, at Han er slik! Han er slik, av vesen!
   Etter å ha oppfordret oss til å la dette sinn være i oss, går han videre med å beskrive Ham - slik Han er av sinn.

E.K.

   Men først - når du tenker på dette, da tenker du vel på at ditt sinn, det du har av naturen, skal utvikles til å bli mer og mer likt Jesu sinn. Og så skal du liksom legge an på det, og bestrebe deg på det. Men du kan jo aldri bli som Jesus - Han er Guds hellige Sønn, og du er en fortapt synder, uten evne til å løfte deg ut av det dype dynn, du er sunket ned i. Du kan aldri tilegne deg et sinn som Hans!
   Det er ikke ditt sinn som skal utvikles dit hen - men la Hans sinn være i deg, leser vi her. Det er det apostelen et annet sted kaller, at Kristus vinner skikkelse i dere. (Gal. 4,19).
   Og hvordan går nå det til? Står det noe om det i Skriften? Ja, i 2 Kor. 3,18, kan vi lese: «Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» Altså, ved å se på Ham! Og Jakob skriver i sitt brev: «Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil - han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut. Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» (Jak, 1,22-25).
   Legg først merke til hva som ikke sto skrevet her - nemlig det vi umiddelbart tenker etter vårt naturlige menneske - det sto ikke vær lovens gjørere! Men vær Ordets gjørere! Og da Ordet med stor O. Hvem ender opp med å bli Ordets gjører? Jo, «den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det!» Blir ved med det, som det tidligere var oversatt. Hør! Blir ved med det! Med hva? Å skue inn i frihetens fullkomne lov!
   Det som drives frem av loven i et menneske, er kun hykleri og døde gjerninger - det må drives frem ved evangeliet! Men da må du jo leve i det, ikke sant? «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil. 4,4).
   «Gled dere i Herren alltid!» Alltid! Du hørte ordet fra Jakobs brev: «- som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det

   Ja, han fortsatte med å beskrive Jesu sinn, apostelen: «Han som, da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da Han kom i menneskers liknelse. Og da Han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.» (v.6-8).
   Alt dette gjorde Han for andres skyld! For din skyld! Å se på Guds ords formaninger til oss, gjennom andre briller enn dette, vil uvegerlig føre oss inn under lovens vilkår, og da er vi tapt. For livets ord og lovens ord kan ikke leve side om side, som grunn til samfunn med Gud og frelse fra våre synder. To veier ligger foran deg her, og på én må du gå!

   Kanskje du nå sier: Ja, du har sagt mye fint og sant om Jesus, men hva med disse formaningene - er det ikke meningen at vi skal gjøre som de sier? Et slikt spørsmål viser i tilfelle, at du ikke har sett hva kristendom i virkeligheten er. At sinnet ditt er underlagt loven, og ikke evangeliet - at det er tuktemesteren som hersker der, og ikke nåden!
   Kan du se Jesus i disse formaningene, uten å ønske Ham velkommen inn? Uten å ville være Ham lik?
   Du vil jo komme til å hate en som legger dette på deg - for han legger i tilfelle noe på deg som du aldri vil være i stand til å oppfylle. Et åk så tungt, at det vil ta gleden ut av hele ditt liv, og forsure din tilværelse her på jord. Loven virker vrede, vitner Ordet! (Rom. 4,15). Noe helt annet er det jo å få alt dette uforskyldt av nåde!
    Det er Guds løfte til deg!: Du har fått alt dette i Jesus! Vandre i dette - det vil si: Vær Ordets gjører! Så skal du også komme til å være gjerningens gjører!

   Men disse formaningene vi nå har lest - de er også for oss som et speil: Er det slik blant oss? Ser jeg dette Jesu Kristi sinn, slik at det får noen inngang hos meg? Får det noen innflytelse? Skaper det noen lengt etter det fullkomne? Kanskje vi har noen synd å bekjenne også her? Det er sannhet i hjertets innerste Han vil ha hos deg, min venn!: «Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp,» ber salmisten.  (Slm. 51,8).
   Da må ikke du prøve å fremstille deg for Ham, som noe annet enn hva du i virkeligheten er! Det er Ham Gud har høyt opphøyet og gitt Ham det navn som er over alle navn - ikke mitt og ditt! Vi får ta imot det som en fullkommen gave fra Gud, bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.