Tilbake            
                                               21 søndag i treenighetstiden

 

 

 




Den som lukker sitt hjerte e.l. På dette har vi lært kjærligheten å kjenne!

1 Joh 3:16 - 18

   Vi tar med noen flere vers forut for teksten - v.13-15:

   13. Undre dere ikke, brødre, om verden hater dere! 14. Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. 15. Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg. 
   16. På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at Han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene. 17. Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? 18. Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!


   Vi vet, sier Johannes her. - Ikke vi håper, men vi vet! Og hva er det han vet? Jo, at vi er gått over fra døden til livet. Ikke noe mindre. Og denne vissheten har igjen en helt bestemt grunn: «Fordi vi elsker brødrene.» (v.14b). Han skriver det slik, lenger ute i brevet: «Hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham.» (1 Joh 5:1). 
   Nå begynner kanskje du å kjenne etter om du nå har disse store varme følelsene for dine medvandrere. La oss nå først se på hvordan verden har det i forhold til de troende, og la oss ta for oss de beste iblant dem - de snille og vennlige naturer - de som lett lar seg bevege av andres lidelser og gjerne hjelper. Her viser de en side som har sympati hos alle, men dette stadige pratet ditt om den velsignede frelser, om Åndens samfunn, om nådesøsken, om omvendelsens nødvendighet, om dommen over vårt eget i forhold til Guds krav på oss, om frelse og gjenfødelse - det kan få disse ellers så vennlige sjeler til å slå ut i bittert hat. «Undre dere ikke, brødre, om verden hater dere!» (v.13). 
   De rekker gjerne et menneske et glass kaldt vann mot tørsten - men å rekke deg det spesielt fordi du hører Kristus til - at det er selve beveggrunnen - nei!
   Hør hva Jesus sier et sted: «Og den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn!» (Matt 10:42). 
   Ja men, så kunne noen tenke: Her er virkelig noe å hente på gjerningenes vei - la oss gjøre noen velgjerninger mot kristne folk, mot de som bekjenner Jesu navn, så har Herren sagt med rene ord, at vi ikke skal miste vår lønn. Han har bundet seg selv i dette løftet. 
   Nei, da har en ikke forstått hva som ligger i dette ordet «fordi.» Fordi han er en disippel - fordi han er et Guds barn - fordi han hører Jesus til. Dette ordet «fordi» utelukker tvert imot alt uekte. For forutsetningen her - det som altså ligger i bunn, og er drivkraften - det er kjærligheten til Jesus selv. Ingen kan i orderts rette forstand gjøre noen en velgjerning fordi han hører Jesus til, uten selv å eie kjærligheten til Jesus. Og den eier ingen annen enn den som selv lever i evangeliet. Og jeg sier: Lever ievangeliet! Det vil si, er frigjort ved evangeliet! - Har funnet livet og saligheten i det
   Dette er det knusende slag mot alt gjerningsvesen i kristen sammenheng. På dette skal alt prøves, og etter dette skal alt bedømmes og dømmes - og hvordan går det da? «På den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.» (Rom 2:16). 
   Guds ord fører det alltid tilbake til en rot, et utspring. Er utspringet i orden, så vil vannet i bekken være det også - er roten den rette, så vil også frukten bli det. Planter du et epletre, så venter du med den største selvfølgelighet, at det skal bære epler og ikke pærer. Du vet at det ligger nedlagt i selve treets rot. Derfor sier også Jesus slikt som: «Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?» (Matt. 7:16).
   Hvordan kan vi vente frukt for himmelen utav et hjerte som er falt fra Gud i synd og opprør, eller som ikke har liv i og av denne «roten?» Likevel er det nettopp det som skjer. Vi forsøker å sanke druer av tornebusker og fiken av tistler. Det var det som skjedde på fallets dag, at denne jord falt inn under forbannelsen i ett nu -  i det samme øyeblikk fallet skjedde skjøt torner og tistler opp av grunnen, både i selve naturen og i menneskehjertet. Naturen ble et sted hvor det gode måtte avles frem med strev og møye, og passes på, mens ugresset vokser villig vekk. 
   Skriften fremstiller verden som en ørken, tørr jord, med andre ord, et dødt sted, hvor ingenting kan gro, hvor det ikke er noen forutsetning for liv som varer - for alt er underlagt døden. 
   Dette også åndelig talt. Derfor sier døperen Johannes om sin tjeneste: «Jeg er en røst av en som roper i ørkenen.» (Joh 1:23). Og når profeten taler om Ham som skulle komme, så fremstiller han Ham som en som skulle «skyte opp som en kvist for Hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord (Jes 53:2).
   Ingenting vokser jo av tørr ord - det er ingen forutsetning i jorden selv. Jesus var et under på alle vis. Han har åpenbart for oss, hvordan dette kunne gå til, idet Han sier: «For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.» (Joh 5:26). Liv i seg selv - det var årsaken til at Han kunne skyte opp, tross all manglende forutsetning. Han var ikke avhengig av omstendighetene omkring, for i motsetning til oss, hadde Han alt i sin egen person. 
   Men det sier oss også sannheten om alt - absolutt alt! - som er utenfor Jesus, det er ikke «liv laga.» Det kan bli nokså storslått, men det er ikke liv i det.

   Jesus sier til noen «Bibelsprengte» mennesker i sin samtid: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.» (Joh 5:39-40).
   Bare tenk noe på hva som ligger i ordet: Granske. Grundig vedholdende ransakelse! Og tenk også på hvilken tro til Skriftene som lå til grunn for denne granskning: De mente å ha evig liv i dem! - Ikke noe mindre. Og det hadde de jo også rett i - men de fant det ikke, for de så ikke at de vitnet om Ham, og derfor kom de heller ikke til Ham for å  liv. De kom ikke til Ham som hadde kommet til verden med liv! (Joh 6:51). De ble sittende igjen med skallet, mens kjernen gikk dem forbi. 
   Kommer du til Jesus for å få liv? Da har du også fått det! Det er nemlig gitt deg før du kom. Hør bare hva vitnesbyrdet - Gudsvitnesbyrd - er: «Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn.» (1 Joh 5:11). Eller er du som disse «Bibelgranskerne?» - Prøver du å få liv ut av noe som i utgangspunktet er dødt? Det er mange av dem i dag også. 
   Disse som er av sannheten - de som lever med Gud og elsker brødrene - de har lært kjærligheten å kjenne, sier teksten vår her - og hør hvordan og på hva!: «På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at Han satte livet til for oss.» (v.16a).
   De kan ikke hate hverandre, for de er ett - de er én ånd. Ingen hater jo sitt eget, uten at det er sykt. 
   Der hvor evangeliet kommer frem i en forsamling, der smelter disse sammen, og de smelter sammen nettopp i budskapet. Det er i det de har alt - også kjærligheten til hverandre. Der hvor dette budskapet blir borte for hjertet, der blir også kjærligheten kald - og så begynner de å bite etter hverandre i stedet.
   Hør nå bare hvordan det var i galatermenigheten, da evangeliet ble forkynt dem ved Paulus: «Dere vet jo at det var på grunn av skrøpelighet i mitt kjød jeg første gang kom til å forkynne evangeliet for dere. Og enda mitt kjød kunne friste til det, foraktet og avskydde dere meg ikke. Dere tok imot meg som en Guds engel, som Kristus Jesus selv. Hvor dere den gang priste dere salige! For jeg gir dere det vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde dere revet ut øynene deres og gitt meg dem.» (Gal 4:13-15). 
   Det er ikke noen liten og ubetydelig frukt evangeliet bar i dem. Tenk å ville være villig til å rive ut dine egne øyne og gi dem til en annen! Og hvordan ble det, da evangelieforkynnelsen ble erstattet med en «bedre og mer fremadstormende» kristendom?: «Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre!» (Gal 5:15). Skal si de hadde gjort fremgang ja!
   Vi kjenner til det fra forsamlingene i dag også. De som sitter der og ganske snart synes det blir for mye snakk om Jesu gjerning for oss. Dette «stadige maset om blodet,» som det heter. Skal vi da aldri komme lenger? De vil komme lenger, uten noensinne å ha kommet til det! Ta det til seg den som kan: Dette er verdens ånd, som hater Kristus og hater de troende - det er ikke bare en skavank i troslivet, det er den ånd som teksten vår taler om i dag: «Den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg.» (v.14b-15). 
   Og så trekkes Guds barn frem: «På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at Han satte livet til for oss.» (v.16a). Og videre leser vi: «Også vi skylder å sette livet til for brødrene. Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» (v.16b-18).
   Som en eldre forkynner - som nå har gått hjem til Herren - uttrykte dette så fint på nynorsk - han talte om: «Blomane i Jesu sår.» Altså følgene i ditt liv, av å få leve med blikket festet på dette salige og forunderlige: «Han er såret for mine overtredelser, knust for mine misgjerninger, straffen lå på Ham for at jeg skulle ha fred og ved Hans sår har jeg fått legedom.» (Jes 53:5). Han for meg, hele veien. Alt for meg! Vi er ikke kalt til trelldom, men til Kristi fred! (Kol 3:15).

   For mye evangelieforkynnelse? Ja, det er faktisk de som frykter for det! Men du må få høre evangeliet forkynt inntil du ikke vet hvilket bein du skal stå på for bare glede. Da bærer du frukt for Gud!

 

 
  Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist,
Av
nåde leges mine sår av legen Jesus Krist.

E.K.