20 søndag i treenighetstiden

Mysteriet Kristus og kirken el. Blodspakten

Ef 5:31 - 33

Vi vil også ta med noen av de foregående vers her:

25. Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, 26. for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet, 27. slik at Han kunne stille menigheten frem for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig. 28. Slik skylder også mennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. 29. Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det, slik også Kristus gjør med menigheten. 30. For vi er lemmer på Hans legeme.
31. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. 32. Denne hemmeligheten er stor – jeg taler her om Kristus og menigheten. 33. Men også hver enkelt av dere skal elske sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.

   Dette er de Bibelvers som aldri omtales når en ønsker å fremstille kristendommen som en kvinneundertrykkende religion. «Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den.» (v.25).
   Dette er da virkelig radikalt også i dag! Hvor mange av de mennesker som angriper kristendommen, ville være i stand til å oppfylle dette? Og hva var det ikke på den tid det ble skrevet, da en kvinne knapt hadde verdien av et esel!
   Dette er Guds bud til gifte menn! Slik skal det være! Dette har du å leve opp til - ikke for å bli frelst, men fordi det er etter Guds vilje.
   «Elske sine hustruer som sine egne legemer!» (v.28). Hvem tar ikke vare på sitt eget legeme! Den som med vilje bryter ned sin egen kropp, han begår en unormal - ja, abnorm handling. Det naturlige er å sørge for den, for ditt legemlige liv er avhengig av at den fungerer godt.
   Å ikke leve helt og fullt opp til dette, er altså synd - en synd du trenger daglig tilgivelse for, og daglig omvendelse fra.

   Men dette handler også om noe mer, og dypere, enn disse våre mellommenneskelige forhold - det handler om Kristus og menigheten, Kristus og du.
   Han, når Han vil ha noe, eller se noe virksomt hos mennesket, er det sitt eget Han vil se. Han vil at vi skal være slik Han er. Det er hva som alltid ligger til grunn for Guds bud, forbud og påbud. Det er loven i en sum, den er Guds vilje - slik er Gud!
   Så også her, slik Han vil ha forholdet mellom ektefellene, slik vil Han ha sitt forhold til deg. Og tenk da på hva som står skrevet om ektefeller: De er ett! Han vil være ett med deg - og det er også hva som er skjedd fra det øyeblikk av, da du kom til troen på Ham som din frelser og forløser, gitt deg av Faderen. Du ble ett med Ham! Jesus opprettet en pakt: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod.» (Luk 22:20).
   Først: Om denne pakten - dette blod - heter det videre: «...som utgytes for dere.» (Luk 22:20b). For det annet: Tror du Herren vil bryte sin pakt? Og for det tredje - som du hørte: Denne pakt er Hans blod! Blodet er pakten! - Det som er utøst for deg. Til en soning for din synd. Han er virkelig din blodbrudgom! - Han vant deg - kjøpte deg - med sitt eget blod. Og Han er ikke den som bryter sin pakt med deg.
   Skal skilsmisse skje i et ekteskap - ja, så må minst en av partene ønske det, og ville gjennomføre det. Det forstår vi. Men når vi kommer til den pakt vi her har for oss - pakten Han har opprettet med deg - hvem skulle da den parten være? Hvem ville ønske skilsmisse, og gjennomføre det? Det måtte da være du! Han som betalte så dyrt for å få deg, skulle Han ville skille seg av med deg igjen? Grip det nå!
   Paulus kaller det en hemmelighet, dette forholdet mellom Herren og menigheten. Den menighet om hvilken det heter: «- som Han vant seg med sitt eget blod.» (Apg 20:28).

   Du skal være klar over det, når du leser i Guds ord, at for Gud er menneskene aldri en flokk, men alltid enkeltindivider. Så også når det gjelder menigheten, Han ser aldri på den som en masse. Menigheten er for Ham, den enkelte sammen med de andre. Og dette så til de ufattelige grader, at Han til og med har regnskap med hvert hårstrå på vårt hode. Han ser og følger med dem alle! - De er talt. (Luk 12:7). Kan du fatte det? Og så skulle Han se på menigheten som en masse! Nei, Kristus og menigheten, er Kristus og den enkelte, som til sammen utgjør menigheten.
   Kan hende kunne også vi trenge til å se det mer slik? Ikke tenke i kirkesamfunnsnavn og organisasjonsnavn - for det betyr til sist ingenting - nei, heller ikke her og nå, om du er tilsluttet noe slikt - men i den enkelte som lever i et fortrolig samfunn med Herren, på blodets sikre grunn. Det er nemlig menigheten! - Den enkelte som Jesus har kjøpt, betalt og renset i sitt eget blod, fra alle lyter og synder. Og som det heter i teksten vår: Han nærer og varmer den, slik som vi nærer og varmer vår egen kropp. Bli i dette, og tenk etter: Når du merker sulten, så tar du til deg føde, for å stille denne sulten. Når du fryser, pakker du klærne godt om deg, så du skal holde deg varm. Alt for at kroppen skal ha det godt.
   Dette er jo enkelt og liketil og hverdagslig, men tenk at dette er Jesu forhold til menigheten! Han føler dens trengsler, sorger, behov og vanskeligheter, som på sin egen kropp. Du er et lem på Hans legeme, sier Ordet. (v.30). Han merker når du har vondt, som du merker verk i en finger, i en fot eller annet. Tenk bare etter hvor snart du føler, og oppdager smerte eller ubehag. Vi fatter absolutt ikke Hans forhold til oss, men det er verd å forsøke å sette seg inn i. For «denne hemmeligheten er stor,» som Paulus skriver her. (v.32).

Er det underlig at vi går så ofte tomme og kalde, så lite som vi søker inn i dette. Å være «med i virksomheten,» som det heter, det er ikke det samme - og det er slett ikke hva vi taler om nå! Vi taler om «Guds usigelige gave.» (2 Kor 9:15). At vi er blitt trolovet, med en mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus, som det heter i Guds ord. (2 Kor 11:2).
Vi skal altså vokte oss for, hva vi lar hjertet henge fast ved - også hva såkalt kristen virksomhet angår.

«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.» (v.31). En skal få legge bak seg det som var. Og det betyr at så skal skje. Når du har inngått ekteskap - ja da er du jo i en helt ny livssituasjon, en helt annen enn den du før var i, og det må du da forholde deg til. Forlat det som før var, ikke for å bli omvendt, men fordi du er det. Du er jo ett kjød med Kristus!