Tilbake            
                                               1 søndag i fastetiden

 

 

 




Ingen overmenneskelig fristelse el. Den hele og fulle seiers grunn

1 Kor. 10, 10 - 13

   10 Knurr heller ikke, slik noen av dem knurret, og ble drept av ødeleggeren. 11 Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. 12 Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller! 13 Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.
 

   Dette kan rent umiddelbart fortone seg som en tekst «over evne» - når vi leser: «Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle.» Men det som følger like på kaster lys over det: «Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.» (v.13).
   Det vil altså ikke si, at det ikke finnes fristelser som er over evne for mennesker, men at disse korinterne ennå ikke hadde møtt dette. Vi må da også være klar over at fristelser også vil si prøvelser. Og det har vist seg opp gjennom historien at mennesker har utholdt de mest ekstreme lidelser og prøvelser. Noen mer enn andre.

   Vår store hjelp og redning i fristelse – det vil si, å bli stående for Gud etter å ha overvunnet alt – den har vi i det Jesus beretter for oss i Mt. 4,2, Mrk. 1,13 Og Luk. 4,2. Dette står gjengitt i alle disse tre evangeliene, så det var åpenbart viktig for Jesus, at vi fikk høre – ja, gjerne innskjerpet dette. Og merk deg også at dette var det første Han gjorde etter å ha tatt synderes dåp ute ved Jordan, der Han tok på seg all vår skyld og brøde. Vi leser fra Matteus evangeliet: «Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da Han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble Han til sist sulten. Og fristeren kom til Ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steiner skal bli til brød! Men Jesus svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Da tok djevelen Ham med seg til den hellige stad og stilte Ham på templets tinde. Og han sier til Ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. Igjen tok djevelen Ham med opp på et meget høyt fjell, og viste Ham alle verdens riker og deres herlighet. Og han sa til Ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen Ham, og se, engler kom og tjente Ham.» (Mt. 4,1-11).
   I Lukas evangelium står det i forbindelse med samme hendelse: «Da djevelen hadde fullført hele fristelsen gik han bort fra Ham inntil en laglig tid.» (Luk. 4,13).
   Han kom tilbake! Og så dette som burde vekke oss alle det - en laglig tid! Det vil si, en tid, en situasjon, da han ser en mulighet for å lykkes.
   Se nå hva som virkelig skjedde her! Se denne kampen og dens utfall! Jesus er fysisk og psykisk svekket, som menneske, etter førti dagers faste. Han seirer virkelig over djevelen – og merk deg det nøye! - som menneske! Som mennesket Jesus fra Nasaret! Det vil med andre ord, si Ham som er menneske på alle andre menneskers vegne! Det er som din stedfortreder Han seirer her! Han som seirer over fristelsen i ditt sted! Og hør nå endelig det dypt inn i ditt hjerte, din sjel!: Gud, Vår himmelske Far, har tatt imot denne seier på dine vegne! Det er din seier over fristelsen/prøvelsen!
   Det er ved dette Han gjør både fristelsen – din fristelse - og utgangen på den slik at du kan tåle den!

   Sett nå at du er i ferd med å gi opp hele kristenlivet, for det har lyktes så dårlig for deg. Ja, du må kanskje innse og si, at det har overhodet ikke lyktes. Fall på fall og det vil seg likesom ikke. De kreftene du møter og står overfor både i og utenfor deg viser seg å være for sterke. Du har vel opplevd det? Og så tenker du: Jeg er så trett av det hele! Jeg makter ikke mer av dette! Jeg kan visst bare gi det hele opp, det er åpenbart ikke for slike som meg!
    Å jo da, det er det, forstår du! Dette er en dødelig fristelse! Sett nå, at du midt i denne situasjonen leser beretningen om Jesu kamp der ute i ørkenen – om Hans seier, og det går opp for ditt hjerte hva den kampen var for, og betyr for deg. Hva tror du skjer da? Forhåpentligvis kjenner du svaret allerede. Han – den Gud som elsker deg inntil sin Sønns offer og død - Han gjør både fristelsen og utgangen på den slik at du kan tåle den! Ser du det?

E.K.

   Hvor store fristelser og prøvelser du har hatt i livet, det vet jo ikke jeg – men noen er så et menneske kan overvinne dem. Kanskje ikke uten stygge arr, men likevel. Et annet menneske hadde kan hende ikke maktet å overvinne de fristelser og prøvelser du har ridd av. Det er ofte store forskjeller her, men det er da likevel tale om fristelser det er mulig for et menneske å overvinne. Andre er over evne for et menneske. Og det er her dette salige løftet kommer inn: «Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne.»
   Det ligger altså implisitt i det vi leser her, at det finnes fristelse som er over evne. Det vil si, at det ikke er noe menneske som kan bestå. Men der følger også løftet med – løfte ifra Gud – at Han vil ikke la det skje med deg.
  Vi tenker gjerne at det først og fremst er tale om seier i den forstand, at vi ikke faller i en synd som frister oss. Og det kan meget vel skje, at Gud når frem til oss i fristelsens stund, og vi består. Vi unngår å falle i den synd som fristet oss. Men det er også tale om den fristelse som kommer inn, når dette ikke har skjedd og du faktisk har falt i noen synd. Da kommer den verste fristelse, fristelsen til den største av alle synder, nemlig å tvile på Guds nåde!
   Innprent deg derfor beretningen om Jesu seier i fristelse, for det er den seier du skal til himmelen på! Det er den seier som åpner vei for deg inn til Faderens favn i denne stund! Det er den seier som alltid holder veien åpen til samfunn med Gud, for en som deg! Du forstår, hele Jesu liv var en seier! Han seiret i alt det Adam og Eva, du og jeg og menneskeheten i sin helhet, falt i.

   Det er dette det er tale om, når det i Rom. 8,37 står at vinner mer enn seier ved Ham. Mer enn seier! Da må du ikke gå i karismatikernes felle og tro at du skal seire over alle fristelser som kommer i din vei, ved noen inngytt kraft, eller overgitt vilje, eller lignende, men i Ham har du allerede seieren, derfor skal du også mer enn seire ved Ham!

   Ser du dette? Det er i alle fall sant, enten du ser det eller ikke!

   Så altså, denne alvorlige formaningen mot all oppblåst åndelighet: «- den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!»
   Mener du deg å stå? Eller er du av dem som kjenner trangen til å løpe til Jesus, din frelser, så snart en slik tanke blir brakt på banen? Løpe til Ham, fordi du er så uendelig svak i deg selv. Du er deg det så bevisst! Men så har du tro til å peke bort fra deg selv og all din skrøpelighet, til Ham.

   Se det var mannen Jesus som seiret i sin død, Som ropte ut på korset med hele hjertets glød, De ord som rystet himmelen og Satans åndemakt, Det var de skjønne ord: Det er fullbrakt!

   Noen har faktisk sin åndelighet i alt de mangler. I at de er så svake, så syndige, kan ikke tro, osv., - ja, du har vel hørt det. Og det er jo sant, en sann kristen har den erkjennelse, når det kommer til hans eget, og denne erkjennelse kan hos enkelte være svært så dyp, men dette har aldri vært, og vil aldri bli noen grunn til frelse – dette er tvert imot grunnen til at du er fortapt og på vei mot den endelige og evige fortapelse. Nei, grunnen er og vil alltid forbli denne ene: Jesus!

   I deg selv er du fortapt, i Jesus er du frelst! I deg selv er du garantert nederlag, i Jesus er du garantert seier.