|
Formaningen her
er enkel og likefrem. Det er alle formaninger i Skriften. Har du problem
med å forstå dem – hva de sier – da er du rett og slett ikke et normalt
fungerende menneske. Vi kan si det slik: Forstår du ikke umiddelbart
formaningene i Skriften, da er du ikke et normalt fungerende menneske,
og mener du å forstå evangeliet umiddelbart – det vil si, enkelt og
likefrem – da er du heller ikke et normalt fungerende menneske.
Formaningene – noen hopper over dem som om de ikke sto
i Skriften med en hensikt, De får deg aldri i tale, slik at de får
vise deg hvem du i virkeligheten er. Dette at du ikke gjerne vil høre
dem, åpenbarer nettopp hvem, eller hvordan du i virkeligheten er.
Så din opphøyelse av evangeliet blir et rent hykleri. Evangeliet blir
i virkeligheten en røverhule, hvor du skjuler deg med din synd. Det
er selvsagt et falskt evangelium du da har tatt din tilflukt til.
Det sanne evangelium er det vi flyr til fra vår synd. Det er
vi som kommer til menighetens dør – for å bruke det bildet – fattige,
skitne og i filler. Det er vi som lovens ord – Guds hellige vilje
– har fått i tale.
Du hørte beskrivelsen av denne hos Jakob her: «- om det
kommer inn en fattig mann i skitne klær.» (v.2). Her var det jo bokstavelig
talt – det er hva formaningen sikter på – men alt i Guds ord har en
dypere betydning, så også her. I overført betydning er det disse Jesus
taler om i Bergprekenen: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes
rike er deres.» (Matt 5:3). Eller som Han også beskriver i Mt. 5,40,
som disse mine minste brødre.» Som vi synger i julesangen: «Her kommer
dine arme små.» Det er jo blitt forandret i nyere oversettelse. Det
ble vel for anstøtelig for dem som ikke ville være det. Vi vil jo
være gode og store og kloke kristne. Sitte på lærestol og være den
som underviser andre. Og ikke blant dem som aldri kan forundre seg
nok over, at en er plassert på en lærestol.
Her møter vi et annet forhold til formaningene, som er
en like så solid grøft som den første. En er seg ikke nødvendigvis
det bevisst, og en ville benekte det på det sterkeste om en ble konfrontert
med det, men en har blandet inn etterlevelsen av formaningene i håpet
om frelse. Jeg tror det er mange lutheranere – og andre protestanter
med – som fordømmer katolisismen, mens de i virkeligheten lever midt
oppe i det selv, uten å være klar over det. En knytter noe håp om
frelse ut over det som er gitt oss i Jesus Kristus alene.
Det blir et «kristenliv,» hvor nettopp kristendommen
knuger en ned. Det er en byrde som er lagt på dem. Men evangeliets
budskap er da ikke en byrde som er lagt på oss, men tvert imot et
budskap til hvile.
Og da kan vi jo spørre: Hvorfor hviler du ikke da? -
du som roser deg av å være en kristen. «Men akk jeg har et kjød,»
skriver Per Nordsletten, «som alltid gjør meg møye, Det er jo dømt
til død, Men vil seg ikke bøye.»
Det er jo dømt til død! Det som reiser seg imot evangeliets
ord – det er dømt til død! Det spotter Gud, det gamle menneske
i deg, idet det ikke vil tro evangeliets ord til deg. Det som tviler
på evangeliet i deg, det tviler jo på Jesus Kristus, det tviler jo
på Gud – det er dømt til død! Herren har kalt deg til tro,
ved evangeliet! Ja, Han virker tro i deg ved evangeliet, der hvor
det ikke blir avvist.
Disse som tror de eter seg til liv ved å etterleve bud
og formaninger, de eter seg i virkeligheten til døde. Det er ikke
mange som den rike unge mann i Skriften – han som hevdet overfor Jesus
at han hadde gjort alt det som loven krevde . Ja, holdt det – det
vil si; oppfylt det - fra sin barndom av – men vi har du gjort
noe! Ja, vi har iallfall ikke unnlatt å gjøre noe. Slik åpenbarer
de at de har sin trøst både i lov og evangelium – som disse som står
for tronen på den siste dag, og sier til Herren: «Herre, når så vi
deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i
fengsel, og tjente deg ikke?» (Matt 25:44).
De mente altså, at det hadde de da gjort.
|
Hør når et kristensinn taler!: Jeg er et skrøpelig menneske – ja,
en synder, men jeg ville gjerne etterleve alle Guds formaninger om
jeg bare kunne, for jeg har erkjent at de er gode. Ja, jeg ville gjerne
etterlevd hele loven - men som Paulus må jeg erkjenne at «jeg ser
en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn, og
som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.» (Rom
7:23).
Du skal legge merke til hva Paulus forkynner i Rom 7
– han har et sinn som gjerne vil gjøre det loven sier – ikke
et sinn som forkaster det – men han har også et gammelt menneske i
seg, som ikke verken kan eller vil gjøre det loven krever, og dette
gamle menneske, kjødet, strider mot loven i hans sinn.
Hvordan kan du som kristen forkaste noe som er av Gud
– ja, etter Guds hellige og gode vilje? Det må du kunne svare på!
Men han forkaster dette, apostelen, som noen vei til frelse. Ja, i
den sammenheng er dette satt helt på sidelinjen. Det må du fremfor
alt ha klart for deg – en etterlever ikke formaninger for å oppnå
frelse ved det. Vi er allerede frelst, ved Jesus Kristus!
Noen kristne sier: Jeg velger å leve slik og slik – eller
jeg velger å tjene Herren slik og slik. Jeg vil spørre da: Hva sier
Herren?
Disse ting er gitt oss av Gud, fremfor noe annet for
å åpenbare oss så fattige som vi i virkeligheten er – eller iallfall
så fattige at vi ikke ser noen annen råd for frelse, enn den Gud har
åpenbart i sin Sønn. Prøver vi oss på dette, så åpenbares vi nettopp
i skitne filler for Gud! Vi er fattige som må be om alt! Vi er syke
som trenger til legedom! Vi er syndere som trenger nåde! Og dette
må holdes levende og sant for oss livet ut – ellers glir vi bort fra
sannheten og inn i noe annet. Derfor må du aldri avvise noe Guds ord!
Men be om Hans lys, så du ser det rett!
En sann kristen gremmer seg over det som bor i ham fra
naturens side, men han blir ikke nedslått og motløs av det, for han
har fått tak i motgiften mot den slags mismodighet – dette vi leste
også i teksten vår: «Hør, mine kjære brødre! Har ikke Gud utvalgt
dem som er fattige i denne verden, til å være rike i troen og arvinger
til det rike Han har lovt dem som elsker Ham?» (v.5).
Dem som er fattige! Er det ikke nettopp fattig
i ånden du føler deg? Så treg til å se og forstå. Så treg til å holde
fast på det du har sett og forstått. Så dømt både av gjorte synder,
og unnlatelsessynder. Så fattig evne til alt som har med Guds rike
å gjøre. Hør nå Jesu ord i Matt 11:28: «Kom til meg, alle som strever
og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!»
Strever du og har tungt å bære? Det som hefter ved deg,
dette uregjerlige kjødet, og alt hva det har ført deg ut i, det er
for tungt for deg å bære. Hør da et velsignet ord i dette budskapet
du nettopp hørte av Jesu munn: « Kom til meg, alle som osv.»
Alle! Ser du Han kaller nettopp på deg!
Igjen og igjen må Han kalle på oss gjennom slike ord
– gjennom å åpenbare seg og sin frelse i slike ord, for vi er så trege
til å ta vare på den skatten som er gitt oss. Vi begynner å tenke
tanker som om vi befant oss i lovens rike, og underlagt den trelldom
som den fører mennesket inn i, at Herren vil vel ikke ha med en slik
å gjøre! Nå er jeg gått for langt! Dette er for ille! - og lignende.
Men Guds nåde er alltid tilstrekkelig for den som kommer til Ham.
|
1 mai