17 søndag i treenighetstiden

Det står opp en åndelig kropp (et åndelig legeme)

1 Kor 15:35 - 45

35 Men en kunne si: Hvordan oppstår de døde? Hva slags legeme trer de frem med? 36 Du dåre! Det du sår, får ikke liv uten at det dør. 37 Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn - om det nå er av hvete eller av et annet slag. 38 Men Gud gir det et legeme slik Han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme. 39 Ikke alt kjøtt er av samme slag. Ett slag er i mennesker, et annet i fe, et annet i fugl og et annet i fisk. 40 Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer. De himmelske legemer har én glans, de jordiske en annen. 41 Én glans har solen, en annen månen, og en annen stjernene - stjerne skiller seg fra stjerne i glans. 42 Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det oppstår i uforgjengelighet. 43 Det blir sådd i vanære, det oppstår i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det oppstår i kraft. 44 Det blir sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme. 45 Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.

   Her tales det om oppstandelsen – oppstandelsen fra de døde. Herren taler allerede til Daniel – profeten og sier: «Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid.» (Dan 12:2-3).
   Vi skal alle oppstå fra graven – også de som oppstår til dom. Det er ingen som kan vegre seg og si, nei takk, slik som nå. Da skal Herren hente frem hvert menneske. Men de forstandige på den dagen – hør!: «- de skal skinne som himmelhvelvingen skinner.» Tenk deg det! Du kommer til å se litt annerledes ut enn du gjør nå, vet du. Og det er jo nettopp hva apostelen understreker i teksten her, ved å sammenligne de forskjellige ting.
   Og vi må merke oss at han skriver dette til trøst for de troende – for på samme vis som det er i dag var det også den gang mye skrøpelighet. Sykdom og plager i legemet, tretthet, slitenhet pluss laster som de kan hende ikke fikk helt bukt med og lignende. Med andre ord det som hører denne verden til.
   Apostelen forespeilte aldri noen en «dans på roser» om de bare ble kristne, men han holdt frem for dem de største løfter både for dette og det kommende liv. De skulle få et nytt liv, de skulle få liv i Gud, de skulle få eie Guds fulle velbehag og omsorg over livet sitt, de skulle få eie fred med Gud og til sist skal Han ta dem opp i herlighet, hvor alt altså er annerledes enn her.
   Derfor må du aldri legge øret til dem som forkynner deg at du skal få et paradis på jord – du skal ikke oppleve sykdom, du skal ikke ha plager av noe slag, du skal bli rik på materiell velstand osv. «Hver dag har nok med sin egen plage,» sa Jesus. (Mt. 6,34). Sin egen plage. Han lover altså ikke et liv uten plager, ser du. Men slik forkynnelse klør oss i øret, vet du. Det er bare det at du blir så skuffet den dagen det ikke fungerer, og du ser at du er blitt lurt. Nei, sannheten – sannheten – skal frigjøre dere, sier Jesus. (Joh 8:32).
   Da får du være viss på at Herren er den samme for deg også når følelsene er svarte som natt, for Ordet står der fremdeles og forkynner deg det. Og Han bedrar ingen, vet du!
   Ja men, jeg har syndet så ofte etter at jeg er blitt en kristen – jeg faller så snart. Har Herren noe svar til deg da?: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» (Slm. 103,10). Hører du ikke hva Ordet vitner? Han gjør ikke med oss osv.

Dette ikke må du gripe tak i, for det er det som er sannhetens ord her, ikke det du tenker.
Gud er vred på meg, sa Israel. Og det har vel du tenkt mang en gang også kan hende. Og du synes Han er det med rette, slik som du nå engang er. Har Herren noe svar på dette? Vi taler jo om disse som sier med Per Nordsletten: «Så lenge jeg er her på jorden, jeg plages daglig av min synd. Jeg fattig var, er verre vorden, ser mer og mer av hjertets dynd.» Hva sier så Herren til en slik plaget sjel? «For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg.» Hørte du det?: «- slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg.» Her fikk du et nytt ikke å holde deg til like fra Herrens munn! «For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg. Du arming,…» slik fortsetter Han videre. (Jes 54:9-11).

E.K.

   Tvert imot det du naturlig tenker, når du ser elendigheten i ditt eget hjerte, ser Herren i nåde til slike, forstår du. Du arming! Du som det ikke riktig vil lykkes for. Du som finner ting i ditt eget hjerte som du må rygge forferdet tilbake for. Han forbarmer seg over deg, leser vi her.
   Allerede i det sies det oss noe viktig – for hvem eller hva slags folk er det som trenger at en forbarmer seg over dem? Det må jo nødvendigvis være noen det ikke står så helt bra til med, ikke sant: Og innfor Gud står det ikke bra til med noen av oss. Du kan gjerne lure hele byen her med din rettskaffenhet og godhet og åndelighet, men du lurer ikke Gud som er til hjertet, og der ser grobunn for uendelig ondskap.
   Nei, sats aldri på noe slikt, men søk Hans godhet, Hans nåde, Hans miskunn.

   Du tenker kanskje mang en gang – får jeg noen del i denne oppstandelsen Paulus taler om her? Ja, så sant du holder deg til Hans nåde åpenbart i Jesus Kristus alene, og ikke begynner å bygge på din egen stige. Ja, så har du Guds løfter. Så sant du holder fast ved Hans godhet, som det står i Rom 11:25.

   Han er noe krass apostelen her, ikke sant? «Du dåre! Det du sår, får ikke liv uten at det dør.» (v.36). Du dåre, sier han. Du vet da dette fra jordbruket. Akkurat som kornet og settepoteta må dette gamle menneske gå til grunne og dø, før det nye får spire frem helt fritt, og bli det Gud har lagt ned i det å være.
   I Jesus Kristus er det gitt deg noe som skal leve evig. Vi kan merke ett og annet utslag av det her og nå av og til – det skal bryte ut i full blomst og bli akkurat som Gud vil. Vi kan ikke forestille oss det på forhånd, men det blir en herlighet over herlighet. «For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss,» skriver apostelen i Rom 8:18.
   Men glem aldri – det er gitt deg i Jesus! Her står vi jo i fare både når vi har det godt og når vi har det mørkt. Når vi har det godt – ja, da begynner vi etter hvert å regne med det, om vi får ha det slik i noen lengre periode iallfall. Og når det er mørkt, om det så bare kjennes tungt uten at du kan vise til noen bestemt årsak, eller det er konkrete fall som har ført til det, så tenker du gjerne: Gud vil nok ikke ha med en slik en å gjøre i lengden. Han forlater meg.
   Begge deler har sin grunn i hva du finner i deg selv. Ser du det?

   Hør dette fine verset til slutt: «Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.» (v.45).
   I 1930 oversettelsen av samme vers, står det om denne siste Adam, at «den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd.» «Levendegjørende ånd.» Altså Han som gjør levende – Han som gir liv – Han som er liv!
   Han er den som gjør det når det gjelder deg også, forstår du. Og hør nå hvilken forunderlig måte Han gjør det på: «Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.» (Kol 2:13).
   «- levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.» Slik gir Gud deg liv, og slik holder Han deg i live – ved nåden i Jesus Kristus, tilgivelsen, forlatelsen for synder.